Det går en kløft gjennom verdens største land
En tidligere journalist forteller at enhver samtale, ethvert møte for tiden, utvikler seg til en krangel om politikk.
Andelen unge russere som ønsker politisk forandring, øker sterkt. De eldre vil fortsatt ha Putin.
Det viktige valgåret 2021 i Russland har utvilsomt fått en dramatisk start. Aleksej Navalnyjs hjemkomst, arrestasjon og domfellelse er blitt fulgt av noen av de mest omfattende gateprotestene på ti år.
De opposisjonsvennlige nettmediene dekker demonstrasjonene og rettssakene fra time til time. Det vinkles på at arrestasjonene og domsavsigelsene bryter med grunnloven og menneskerettskonvensjonen.
På de statskontrollerte TV-kanalene, derimot, innleder man nyhetene med Vladimir Putin som dirigerer sine ministre, etterfulgt av lange reportasjer om hvordan Russland tar kontroll over koronaen.
TV-mediene diskrediterer Navalnyj
Den store endringen er at Navalnyj nå er blitt så kjent at statsmediene ikke lenger kan tie om ham. Rettssakene mot ham dekkes fra påtalemaktens perspektiv. Samtidig prøver man å kontre Navalnyjs hardtslående korrupsjonsavsløringer.
Sist søndag sendte Rossija 1 en «avslørende reportasje» om en «hemmelig luksusvilla» Navalnyj og kollegene leide i Freiburg da de lagde filmen om Putins slott ved Svartehavet. Ifølge TV-kanalen kan de umulig ha hatt råd til villaen selv, ergo må det være utenlandske makter som betaler.
Telegram-generasjonen
Russiske myndigheter har lenge kjørt hardt på fortellingen om at Vesten ønsker å holde Russland nede. Som et ledd i strategien finansierer og støtter USA og EU typer som Navalnyj.
Fortellingen har to funksjoner: å diskreditere opposisjonen og å skyve befolkningens oppmerksomhet fra utfordringer innenlands over mot trusler utenfra.
Antallet russere som tror på dette, synker imidlertid. Putins tause majoritet er ikke nødvendigvis lenger i flertall. I sine nyeste rapporter tegner Levada-instituttets meningsmålere snarere et bilde av et delt land. På den ene siden står den eldre befolkningen, som oppgir TV som sin primære nyhetskanal, og som støtter Putins politikk.
På den andre siden befinner det seg en oppvoksende generasjon som ikke forholder seg til TV i det hele tatt, men som oppdaterer seg via sosiale medier som Telegram. De er kritiske til regimet, og engasjementet stiger. Tre ganger så mange 20–30-åringer sier de vurderer å delta i demonstrasjoner nå enn for bare to år siden.
Slik ble appen Telegram alle presidenters mareritt
Objektivitet er ut
En forsker som har intervjuet demonstranter i Moskva de siste ukene, konkluderer med at de unge er provosert av at Putin de siste årene har strammet inn forsamlings- og ytringsfriheten.
Andre grunner de oppgir for å protestere, er fattigdom, vilkårlighet i rettssystemet, manipulasjon av valg og at toppene stjeler. Selv om på langt nær alle støtter Navalnyj, engasjerer korrupsjonsavsløringene.
At de uenige er blitt mer synlige, kombinert med myndighetenes og statsmedienes negative fremstilling av dem, fører til radikalisering også i den regimevennlige delen av befolkningen.
Jeg har et nettverk av eks-kolleger og bekjente i Moskva etter å ha jobbet der noen år tidlig på 2000-tallet. Mange av dem støtter regimet, men ytrer seg sjelden.
Polariseringen øker
Da jeg nylig delte en artikkel der de nordiske statsministrene fordømte behandlingen av Navalnyj, haglet det med rasende tilsvar som at «ingen i Russland bryr seg om den slags politiske pygmeer, bortsett fra noen helt få gærninger og betalte provokatører».
En av de mer moderate i nettverket, en tidligere journalist, forteller at enhver samtale, ethvert møte for tiden, utvikler seg til en krangel om politikk – såfremt man ikke er blitt enige på forhånd om å unngå temaet. Han har byttet bransje fordi han opplever at ingen lenger etterspør objektiv journalistikk.
Også i kulturlivet merkes polariseringen. Mandag i forrige uke publiserte 180 forfattere og kunstnere et åpent brev med krav om at myndighetene skal la folk få demonstrere i fred. Samme dag tok en gruppe konservativt innstilte forfattere initiativ til å gjenreise statuen av KGBs grunnlegger Feliks Dzjerzjinskij på Ljubjanka-plassen i Moskva.
De tause i midten
Hva kan vi regne med i russisk politikk fremover? For det første er det gode grunner til å vente at splittelsen fester seg.
Selv om Navalnyj sitter i fengsel, kommer apparatet hans til å oppfordre til nye demonstrasjoner – som myndighetene vil slå hardt ned på. Mediene vil rapportere med motsatt fortegn.
For det andre er det fremdeles slik at når Levada-instituttet ber folk nevne en politiker de har tillit til, så kommer fire av ti ikke på en eneste en. Det forteller at det etter 20 år med Putin finnes en stor oppdemmet etterspørsel etter alternativer. Den som greier å engasjere de avpolitiserte tause i midten, vil styrke sin posisjon.
Usikkerhet i Putins indre krets?
For det tredje: Når alt kommer til alt i Russland, er det Kreml som holder i tømmene. Presidentadministrasjonen har fremdeles stålkontroll over de viktigste politiske institusjonene og statens fysiske maktmidler. Det er ingen indikasjoner på at den politiske eliten er i ferd med å slå sprekker.
Samtidig har det heller ikke vært mange i maktapparatet som offentlig har gitt uforbeholden støtte til politiets fremferd overfor Navalnyj eller dem som protesterer.
Kanskje øker usikkerheten også i Putins indre krets.
Bernhard L. Mohr har skrevet bøkene Hvorfor stemmer russerne på Putin? (2017) og Hva vil russerne med Norge? (2020).
