Kronikk

LO svikter varslerne

  • Arne Jensen

Per Yngve Monsen, som i 2008 fikk Fritt Ords pris for sin årelange kamp som varsler og som hjelper for andre varslere, vet hva han snakker om når han sier at varslerparagrafen i arbeidsmiljøloven ikke virker, skriver Arne Jensen. SVEIN ERIK FURULUND

LO dyrker sin egen makt og egne tillitsvalgtes posisjoner, fremfor samfunnsnytten av å ha et sterkt varslervern.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Arne Jensen SVEIN ERIK FURULUND

Varslerparagrafen. I Aftenposten 6. juni uttaler Siemens-varsler Per Yngve Monsen at varslerparagrafen i arbeidsmiljøloven ikke virker og at den «stiller altfor strenge krav til varsleren». Monsen, som i 2008 fikk Fritt Orris for sin årelange kamp som varsler og som hjelper for andre varslere, vet hva han snakker om. Aftenpostens har intervjuet en av de varslerne Monsen senere har hjulpet. Pål Stenstad sa fra om en rekke brudd på sikkerhetsbestemmelsene i Norweld Control Service AS, hvor han var ansatt. Trakassering og degradering førte til at han til slutt fikk en erstatning på 100000 kroner i lagmannsretten. Like fullt tapte Stenstad i sum økonomisk på hele saken, mellom 200000 og 300000 kroner.

Lite ærerikt kapittel.

Til slutt i artikkelen opplyser Per Yngve Monsen at han kontaktet LO «for å høre om de ville fronte Stenstads sak. LO var ikke interessert.» Hvorfor ikke? Det får vi ikke svar på. Men kanskje har det sammenheng med at historien om den nåværende varslerparagrafens tilblivelse er et svært lite ærerikt kapittel i LOs og norsk fagbevegelses historie.

Våren 2005 fremmet den daværende Bondevik-regjeringen forslag til ny arbeidsmiljølov, inkludert et svært ullent forslag til en såkalt «varslerparagraf». Komiteens flertall, de tre nåværende regjeringspartiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ville ha en tydeligere paragraf, og fremmet følgende forslag til lovtekst: «Arbeidstager har rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold i virksomheten der dette ikke er i strid med annen lov. Gjengjeldelse mot arbeidstager som varsler etter første ledd er forbudt.» Senere fikk forslaget også tilslutning fra Fremskrittspartiet.

Ikke iverksatt likevel.

Etter stortingsvalget i september 2005 satt de tre partiene som fremmet forslaget i Stortinget i juni samme år med flertall i Stortinget – og de hadde inntatt regjeringskontorene. Da skulle det vel gå greit å få gjennom lovforslaget? Men nei. I stedet valgte den nye regjeringen, i regi av daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap), å fortsette det utredningsarbeidet som hans forgjenger Dagfinn Høybråten (KrF) hadde påbegynt.

Den lovteksten som de tre nye regjeringspartiene hadde fått gjennom i Stortinget i juni, skulle ikke iverksettes likevel. I stedet skulle det utredes, slik det ofte skal når man risikerer å gi vanlige mennesker noen flere rettigheter enn det makten kanskje liker. Det ble opprettet en såkalt referansegruppe for arbeidet, hvor undertegnede var et av 17 medlemmer.

Underlig opplevelse.

Arbeidet i referansegruppen var tidvis en underlig opplevelse. Det mest påfallende var den rørende enigheten mellom NHOs avdelingsdirektør, advokat Nina Melsom, og LO-advokat Sigurd Øyvind Kambestad. Så unisont fremsto de to at en tidvis kunne gripe seg i å tro at det nesten var hipp som happ hvem av dem som snakket eller skrev innlegg i debatten. De som hadde trodd at LOs representant ville stå opp for norske arbeidstagere, fikk en leksjon i maktutøvelse, i kompaniskap med arbeidsgiverne. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at også flere andre arbeidstagerorganisasjoner, blant annet YS og Unio, viste stor grad av unnfallenhet i prosessen. Den mest aktive opposisjonen utgjorde Sivilombudsmannen, Transparency International og professorene Jan Fr. Bernt og Henning Jakhelln – i tillegg til presseorganisasjonene og Norske PEN.

Talekor.

Med utgangspunkt i et talekor – frontet av LO og NHO – og supplert av et sedvanlig lite åpenhets— og rettighetsorientert byråkrati og med en statsminister på toppen av regjeringsbygget som gjentatte ganger har dokumentert manglende anlegg for prinsipiell tenkning rundt rettighetsspørsmål for enkeltmennesker, var utfallet gitt: Vi fikk en såkalt varslerparagraf som er akkurat så uklar og ubrukelig som Per Yngve Monsen slår fast i Aftenpostens artikkel 6. juni. Den korporative staten hadde slått tilbake forsøket på å gi norske arbeidstagere en praktikabel rettighet som både den enkelte og ikke minst fellesskapet ville nyte godt av. Husfreden var gjenopprettet.

Dagens varslerparagraf lyder som følger: «Arbeidstager har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. Arbeidstagers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig. Arbeidstager har uansett rett til å varsle i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.»

Hold kjeft.

Nøkkelordet for å forstå loven er altså begrepet «forsvarlig». For å finne ut hva det betyr må man lese forarbeidene til loven, så oppdager man raskt at forklaringen på begrepet «forsvarlig» er så vidt komplisert at man ikke bør gi seg inn på noe som ligner på varsling uten å ha med seg en advokat, bare ikke en LO-advokat. Dessuten: Hvilke arbeidstagere gir seg ut på å lese offentlige utredninger eller odelstingsproposisjoner for å finne ut om og hvordan man bør si fra om et kritikkverdig forhold? Resultatet er i de fleste tilfeller det som var hensikten: Usikkerheten er så stor at man velger den enkleste og – for en selv – mest smertefrie løsningen: Hold kjeft.

Tjenestevei.

Så vil sikkert noen spørre: Hvorfor i alle dager er ikke nettopp LO fremst i kampen for et sterkt, prinsipielt, enkelt og praktikabelt varslervern? Her må jeg ty til litt spekulasjon, men med basis i mine erfaringer fra referanseutvalget. Jeg tror det er så enkelt som at heller ikke LO ønsker seg «løse kanoner på dekk» i norske bedrifter. Varslere oppleves ofte som uromomenter. De følger ikke alltid tjenestevei. Og «tjenestevei» vil for fagbevegelsen si å kontakte en tillitsvalgt, som så tar problemet opp med bedriftsledelsen i formelle fora. Det er dette systemet som konstituerer de tillitsvalgtes og dermed fagforeningenes posisjon og makt. Personer som velger andre kanaler, enten fordi de ikke stoler på de institusjonaliserte løsningene, eller simpelthen ikke finner dem egnede, kan bare ha det så godt. LO vil neppe ta vare på dem.

Dyrker egen makt.

Det er trist, ja nærmest forstemmende å oppleve hvordan landets største fagorganisasjon på denne måten dyrker sin egen makt og egne tillitsvalgtes posisjoner, fremfor å dyrke det enkelte medlem og den enkelte arbeidstager, og – ikke minst – samfunnsnytten av å ha et sterkt varslervern. Så lenge LO holder seg med denne typen holdninger, vil ikke norske arbeidstagere få det varslervernet som både de og det norske samfunnet fortjener.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Advokater advarer mot arbeidstagere som trekker «varslingskortet»

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Nødvendig å styrke varslervernet

  3. LEDER

    Aftenposten mener: Uansvarlig av Politiets fellesforbund

  4. DEBATT

    Jo, varslingsreglene misbrukes | Lars E. Skotvedt

  5. DEBATT

    «Skal varslere vernes nytter ikke flere lovregler om pent vær»

  6. POLITIKK

    Offentlig utvalg: Varsling er lønnsomt. Kan spare samfunnet for inntil 12 milliarder kroner.