Filleristing av barn: Disse forslagene kan gjøre det lettere for retten å komme frem til riktig avgjørelse
Vårt rettssystem gjør at det er vanskelig å unngå at personer som har påført sitt barn alvorlige skader, kan bli frikjent.
På 1980- og tidlig 1990-tallet ble flere personer dømt til fengselsstraffer for sexovergrep mot egne eller andres barn. Utover på 1990-tallet fikk man imidlertid mistanke om at legene diagnostiserte sexovergrep på sviktende grunnlag. Det ble derfor iverksatt systematisk underlivsundersøkelse av barn som kom til rutineundersøkelse på helsestasjon.
Dette viste at funn som tidligere var blitt tolket som tegn på sexovergrep, var normale funn hos barn. På denne bakgrunn ble en rekke saker gjenopptatt og flere dommer ble omgjort. Står vi i dag i samme situasjon når det gjelder skader etter antatt filleristing av spebarn?
Har sakkyndige rettsmedisinere og barneleger tolket sykelige forandringer i hodet som tegn på at barnet har vært utsatt for filleristing? Har de med det forårsaket feil domsavsigelse i slike saker?
Sakene er kompliserte
I artikkelen «Vurdering av filleristing av barn i straffesaker for norske domstoler» har forfatterne gjennomgått 17 straffesaker som omhandler filleristing av små barn (Tidsskrift for Rettsvitenskap). Studien konkluderer med at det i noen av de 17 sakene kan ha vært avsagt uriktige dommer. Det er fordi det kan reises tvil om de sakkyndiges vurderinger.
Forfatterne skal ha honnør for å sette et vanskelig og viktig tema på dagsordenen og for å komme med konstruktive forslag til å bedre den strafferettslige håndteringen.
Feilaktige domsavsigelser vil ha svært alvorlige og negative konsekvenser for de berørte. Det gjelder enten det er foreldre som blir uskyldig dømt og mister omsorgen for sine barn, eller barn som fortsetter å bli utsatt for alvorlig vold fra sine omsorgspersoner. Begge deler har dessverre skjedd.
Hensikten med denne kronikken er å forklare hvorfor disse sakene er kompliserte. Dessuten vil vi lansere noen forslag som kan gjøre det lettere for retten å komme frem til en riktig avgjørelse.
Må vurdere medisinske funn
De typiske skadene ved filleristing er blodansamling under den harde hjernehinnen (subduralt hematom), blødninger i øynenes netthinne (retinale blødninger) samt hjerneskade. Lignende skader kan imidlertid også oppstå som følge av noen sykelige tilstander. De kan dessuten ses ved andre former for vold/ulykker.
Barn som blir innlagt med disse skadene, og som ikke har vært utsatt for en ulykke som kan forklare skadene, gjennomgår en grundig utredning for å undersøke om de lider av sykdom.
I de sakene hvor det er mistanke om filleristing har skadene nesten alltid oppstått i forbindelse med at en omsorgsperson har vært alene med barnet. Det finnes derfor sjelden vitner. Barna er så små at de ikke selv kan forklare hva som er skjedd.
Rettsmedisinere og barneleger må på bakgrunn av de medisinske funnene alene vurdere hva som er mulige årsaker til barnets skader. Det er helt avgjørende at slik vurdering bygger på vitenskapelig basert kunnskap.
Vanskelig å finne forskningsmetoder
Det er vanskelig å finne forskningsmetoder som gir sikre resultater som forklarer funnene som er gjort ved mistanke om filleristing.
Av åpenbare grunner er det umulig å bruke såkalte «randomiserte kontrollerte studier». Det er mulig å forske på barn som innlegges på sykehus med hodeskader, og hvor sykdommer er utelukket så langt som mulig. Dersom en omsorgsperson samtidig har tilstått å ha ristet barnet, er vi så nær en gullstandard vi kan komme på feltet.
George A. Edwards og medarbeidere publiserte i 2020 en oversiktsstudie om barn innlagt på sykehus med mistanke om påførte hodeskader. Studiene inneholdt til sammen 434 tilståelser. Av disse utgjorde filleristing alene ca. to tredjedeler. Også forskning på skademekanismer, såkalte biomedisinske studier, vil kunne gi nyttig innsikt.
Det er også nødvendig å vite hva som er normale funn for å kunne avgjøre hva som er sykdom eller skade. Det viser sakene om sexovergrep, nevnt innledningsvis.
Når det gjelder filleristing, kan barn med godartet utvendig vannhode (benign ekstern hydrocefalus) sannsynligvis kunne utvikle lignende funn. Det er imidlertid uenighet i fagmiljøet om grunnlaget for å stille diagnosen benign ekstern hydrocefalus. Det er derfor viktig å få gjennomført systematiske MR-undersøkelser av et stort antall barn for å kunne komme frem til et omforent diagnosegrunnlag for denne tilstanden.
Helhetlig tilnærming
Det er viktig med erfarne fagpersoner som har en helhetlig tilnærming, hvor alle skader vurderes i sammenheng. Det rettsmedisinske fagområdet har lenge vært forsømt i Norge. I motsetning til våre naboland har vi ikke en egen spesialitet i feltet.
Helsedirektoratet publiserte imidlertid nylig en rapport hvor de anbefaler at dette etableres. Stridbeck og medarbeidere foreslår at domstolene i større grad benytter rettsoppnevnte sakkyndige som ikke har arbeidet for partene. Hvorvidt det kan være fornuftig, må vurderes.
Kanskje kan også kvalitetssikringen gjennom Den rettsmedisinske kommisjon forbedres.
En nasjonal mal
Sakkyndige har plikt til å opplyse retten om det dersom de mener det kan knyttes tvil til deres konklusjoner. I saker hvor det er mistanke om filleristing vil graden av tvil blant annet være avhengig av om barnet har andre skader, som blåmerker og ribbensbrudd.
Norsk Rettsmedisinsk Forening har tatt initiativ til å lage en nasjonal mal for rettsmedisinske obduksjonsrapporter. I forbindelse med dette arbeidet har Riksadvokaten bedt om at de sakkyndige i sine erklæringer skal vurdere å ta i bruk konklusjonsgrader.
Å bruke standardiserte konklusjonsgrader i rettsmedisinske erklæringer vil medføre at graden av tvil knyttet til den sakkyndiges vurderinger blir tydeligere. Det kan være nyttig for retten.
En forutsetning for at retten skal kunne avsi en fellende dom i en straffesak er som kjent at det ikke foreligger rimelig tvil om skyld. Vårt rettssystem gjør at det er vanskelig å unngå at personer som har påført sitt barn alvorlige skader, kan bli frikjent. Dette er dessverre en konsekvens vi må leve med.
