Dette er vinnerne og taperne av EUs nye migrasjonspakt
Byrdefordelingen blir neppe «rettferdig», men EUs nye migrasjonspakt er mer realistisk denne gangen.
Fem år etter migrasjonskrisen er det nye toner i Brussel. Med sitt forslag til en ny migrasjonspakt prøver EU å forene solidaritet og realisme. Alle medlemslandene skal bidra på en eller annen måte, men ingen skal tvinges til å ta imot asylkvoter mot sin vilje.
Dette legger et godt grunnlag for bedre asylsamarbeid og mindre polarisering innad i EU. Men for at migrasjonspakten skal fungere, må velferdsstatene i Nord-Europa fortsatt bære de største byrdene.
For bedre å forstå hvorfor det er så vanskelig for EU-land å bli enige om migrasjonspolitikken, kan vi for enkelthets skyld dele EU i tre regioner: grenselandene i sør, innvandringslandene i nord og ikke-innvandringslandene i Øst-Europa.
Opphopning i grenselandene
Grenselandene i sør, som Hellas og Italia, fungerer som portvoktere og transittland. Asylsøkere flest er ikke interessert i å bosette seg i disse landene. Men fordi det ofte er vanskelig å komme seg videre, både av praktiske årsaker og på grunn av førsteasylland-prinsippet i Dublin-avtalen, så har det i perioder vært en opphopning av asylsøkere i disse landene.
Den nedbrente Moria-leieren på Lesbos er et nylig eksempel på det. Derfor har grenselandene, inkludert Malta, lenge argumentert med at Dublin-avtalen er ufordelaktig for dem og etterlyst et mer solidarisk system.
Innvandringslandene i nord er velferdsstater som Tyskland, Sverige, Storbritannia, Belgia, Nederland og Danmark. Her kan også Frankrike inkluderes, selv om landet geografisk tilhører sør.
Disse landene er spesielt attraktive for asylsøkere av flere grunner: økonomisk trygghet, tolerante holdninger overfor innvandrere, relativt liberale regler for asyl og familiegjenforening, og noe av det viktigste: diasporagrupper som allerede er der, og som gjør migrasjonsreisen enklere. Dette gjelder også for Norge. Spania har normalt ikke så mange asylsøkere, men er av kulturelle grunner et attraktivt innvandringsland for latinamerikanske asylsøkere.
Utfordringene grenselandene har med store asylankomster, er blitt godt belyst av mediene. Men i det lange løp er det innvandringslandene lenger mot nord som bærer de største byrdene. Det koster relativt lite å ha asylleire i Italia og Hellas, og de er ofte finansiert av EU. Det koster heller ikke mye å gi midlertidige tillatelser til flyktninger når de må klare seg selv uten noe særlig hjelp fra staten. Det som virkelig koster, er å integrere store grupper mennesker fra andre kulturer, som ofte har lite utdanning.
Lite utviklede velferdsstater
Men hvis innvandringslandene allerede tar imot mange asylsøkere, og grenselandene er overbelastede som transittland, hvem skal da avlaste disse for å skape en mer rettferdig byrdefordeling?
Jo, det må være tidligere østblokkland. Det var i hvert fall svaret fra EU da det ble åpenbart at antallet som kom under migrasjonskrisen, ikke samsvarte med hverken Europas kapasitet eller vilje til å ta imot.
Ikke-innvandringslandene i tidligere Øst-Europa omfatter land som Romania, Bulgaria, Kroatia, Slovenia og baltiske land, og Visegrad-landene Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn.
Sentral- og østeuropeiske er lite utviklede velferdsstater og har nesten ikke hatt ikke-vestlig innvandring. De er derfor heller ikke attraktive for asylsøkere. Visegrad-landene og asylsøkere er med andre ord ikke interesserte i hverandre. Et obligatorisk kvotesystem ville med andre ord ha betydd at begge ble tvunget.
Slike tvangsløsninger er også vanskelig å sette ut i livet. Det tar langt tid å relokalisere asylsøkere – noen ukers ankomster kan ta flere år å fordele. Dessuten har forsøkene på å sentralisere asylpolitikken i Brussel under migrasjonskrisen skapt polarisering innad i EU. Den har til og med hatt sprengkraft i seg til å velte hele unionen.
Mer pragmatisme
Kommisjonens nye president, tyske Ursula von der Leyen, fremstår som mer pragmatisk enn sin forgjenger. Hun har forsøkt å forankre migrasjonspakten bedre for å forene de ulike interessene og posisjonene.
Det nye forslaget fremstilles som et knefall for Visegrad-landene, men realiteten er at disse landene vil få større forpliktelser nå enn de har hatt med Dublin-forordningen. Om de vil ikke ta imot kvoter, må de bidra til å betale for EUs mottak eller retur av asylsøkere. Derfor er de fortsatt kritiske til forslaget fra Kommisjonen. I en felles pressekonferanse i Brussel fra statsministre for Visegrad-landene ble EU kritisert for fortsatt å åpne for ulovlig innvandring og å tro på løsninger innenfor EU.
Krevende retur
Det har vist seg å være krevende å returnere de som først har satt sin fot i Europa. Uten retur av de med grunnløse søknader vil ikke systemet fungere. Nettopp derfor legger Migrasjonspakten stor vekt på retur. Strengere id-sjekk og sikkerhetssjekk er også en del av pakten. De som ikke returneres direkte fra grenselandene, skal fordeles til andre EU-land, altså til innvandringslandene i nord.
Visegrad-landene flagger sin uenighet, men de bør være fornøyde med at EU forlater sin tvangslinje. Siden de nyter godt av EUs solidariske ordninger, så bør de imidlertid være med å finansiere unionens nye asylpolitikk uansett hvor feilslått de måtte mene den er.
For innvandringslandene i nord kommer de relokaliserte asylsøkerne fra Hellas og Italia på toppen av dem som kommer på egen hånd, for eksempel med fly, og det er faktisk de fleste. 612.000 søkte asyl i EU i 2019. Kun 123.000 kom over Middelhavet.
Grenselandene er vinnerne
Vinnerne av migrasjonspakten er grenselandene i sør. De vil fortsatt fungere som transittland, men nå også som returland. Og de vil definitivt bli mer avlastet enn før. Vinnere er også asylsøkere med godt begrunnede søknader. De vil bli overført til den delen av Europa de foretrekker mest.
Taperne vil være asylsøkere med grunnløse søknader. Det blir sannsynligvis flere lukkede mottak eller utsendelsesleire i EU, særlig i Sør-Europa. Men forhåpentlig vil EU sørge for mer verdige forhold i disse leirene. «No more Morias», sa Ursula von der Leyen da hun la frem Migrasjonspakten. For at hennes ord skal bli realitet, er EU avhengig av relativt få asylankomster og at migrasjonspakten blir implementert etter hensikten.
Norge bør prioritere FN-flyktninger fremfor EU-asylsøkere, men vi bør hjelpe EU slik at de lykkes både med en mer human behandling av asylsøkere i grenselandene og returarbeid derfra. Hva som skjer ved EUs og Schengens yttergrenser, påvirker også Norge. Derfor er også vi tjent med at EUs «nye start» i migrasjonspolitikken fungerer i praksis og blir minst mulig splittende i tiden fremover.
