Kronikk

Høyre har ikke innfridd løftet om å styrke norsk beredskap

  • Trygve Svensson
    Trygve Svensson
    Daglig leder i Tankesmien Agenda
Statsminister Erna Solberg med koronakommisjonens ferske rapport mellom hendene.

To hovedproblemer peker seg ut.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Høyre er i gang med årets landsmøte. Før et stortingsvalg skal slagord blankpusses. Men det er også tid for å oppsummere to statsministerperioder.

Og skal man oppsummere de siste åtte årene av norsk politisk historie, blir nedslående rapporter om beredskap sentralt. Høyre har ikke innfridd løftet sitt.

Valgkampen 2013 bar preg av den usminkede dommen over norsk beredskap etter terroren 22. juli 2011. Gjørv-kommisjonens dom var klar: «Ressursene som ikke fant hverandre», ble oppsummeringen.

Overraskende for mange, sakens alvor tatt i betraktning, ble dette også en del av Høyres valgkampstrategi.

Alvorlig, kaotisk og spesielt

Daværende justispolitisk talsperson i Høyre, André Oktay Dahl, mente at Norge ville ha vært et tryggere land dersom Erna Solberg hadde vært statsminister. Noen uker før valgdagen uttalte han til VG at «Operasjonssentralen hadde vært bedre rustet, bemanningen hadde vært bedre og helikopteret hadde vært tidligere i luften. Det hadde gjort situasjonen bedre».

Høyre skulle sette beredskap øverst på prioriteringslisten. Det er derfor vanskelig å skjønne at Fremskrittspartiet fikk ansvar for beredskapen fra dag én.

Et mer ulikt samfunn blir også et mer utrygt samfunn, skriver Trygve Svensson.

På åtte år har åtte ulike ministre hatt ansvar for beredskapen. Der er alvorlig, kaotisk og helt spesielt.

Forsøkende på å samordne ansvaret fra Statsministerens kontor havarerte. Dessverre er det også blitt beskrivende for Solbergregjeringenes beredskapsarbeid. To år inn i første regjeringsperiode kom tegnet på at ikke alt var som det skulle.

Kritiske kommisjoner

Riksrevisjonen leverte i 2015 en knusende rapport over regjeringens terrorberedskap.

Justisdepartementet hadde fått klarere hovedansvar for samfunnssikkerhet og beredskap etter terroren i 2011. Men ifølge rapporten hadde det sviktet totalt. Riksrevisor og tidligere høyrestatsråd Per-Kristian Foss, uttalte at rapporten var noe av den mest alvorlige kritikken Riksrevisjonen noen gang hadde gitt et departement.

I valget i 2017 var igjen styrket beredskap Høyres mantra. Koronakommisjonens rapport fra april i år viser nok en gang et helt annet bilde. Kommisjonen retter meget sterk kritikk mot beredskapen før pandemien. «Myndighetene har vært dårlig forberedt, men de har virkelig tatt godt tak», kunne kommisjonsleder Stener Kvinnsland med en viss pragmatikk slå fast.

Under pandemi, det mest sannsynlige scenariet i nasjonale risikoanalyser, pekte rapporten på at helt elementære ting ikke var på plass. Vi manglet livsviktig smittevernutstyr, hadde ingen plan mot importsmitte og sykehusenes intensivkapasitet var for dårlig.

Et smittetrykk slik flere europeiske land hadde våren 2020, kunne blitt katastrofalt for norsk helsevesen.

To hovedproblemer

Solbergs famøse Geilo-middag med 13 mennesker samlet etter ett år med kohorter var nok for mange også dråpen for tilliten til at beredskap virkelig var viktigst.

Men viktigere: Beredskapsarbeid handler om at vi må tenke på hele samfunnet.

Alle sektorer sees i sammenheng. Likevel er sentralisering, oppsplitting og målstyring nå blitt for beskrivende for norsk beredskap. I Agenda har vi jobbet mye med dette de siste årene. Og det er to hovedproblemer som utpeker seg:

  1. Norge har for svak «nærberedskap».
  2. Silotenkning og manglende samhandling gjør fortsatt at «ressursene ikke finner hverandre».

Nasjonale kriser skjer ikke nasjonalt, de skjer der folk bor. De som kjenner til lokale forhold, skal ha en hovedrolle i slå ned smitteutbrudd. Likevel slo koronakommisjonen fast at det er betydelige mangler i den nære beredskapen.

Nasjonale kriser skjer ikke nasjonalt, de skjer der folk bor.

De friske midlene har i hovedsak kommet til satsinger sentralt. Samtidig har den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen som ble innført i 2015, ført til at også statlige beredskapsaktører blir utsatt for flate ostehøvelkutt. Det gjelder også de som jobber operativt med beredskap over hele landet.

Politiet er blitt sentralisert. Sivilforsvaret, som blant annet har ansvar for evakuering av befolkningen, er svekket. Brannvesenets bruker mer tid på helseoppdrag enn det de egentlig skal. Listen er lang.

Når i tillegg kommuneøkonomien er utsatt, står ikke skole- og helsevesen lokalt rustet slik de skal i en krisesituasjon. Flere har pekt på at bemanning og vikarbruk fører til dårligere smittevern.

Bør bli tema for valgkampen

Forskningen på oppfølgingen av 22. juli konkluderer med at samhandlingsproblemene ikke er blitt løst. Fragmenteringen av beredskapen gir svekket evne til å lære både av kriser og av øvelser.

Men det aller viktigste beredskapsarbeidet handler om grunnmuren i samfunnet. De byggesteinene som det tar lang tid å bygge opp, som et sterkt velferdssamfunn med små forskjeller, som skaper høy tillit i samfunnet.

Aftenposten viste nylig at store sosiale forskjeller er den saken norske velgere er aller mest opptatt av. Det henger sammen med at forskjellene i Norge har økt kraftig de siste årene. Et mer ulikt samfunn blir også et mer utrygt samfunn.

Høyres store problem er at de ikke har innfridd på sitt viktigste valgløfte i to stortingsvalgkamper. Det er alvorlig, for statens aller viktigste oppgave er å sørge for borgernes sikkerhet og trygghet. Beredskap bør bli et tema i valgkampen. Og opposisjonen har en forpliktelse til å sette det høyt på dagsordenen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Hvorfor skrev jeg aldri om pandemi?

  2. Listen over regjeringens justispolitiske forsømmelser er lang

  3. Erna Solberg ble statsminister med løfte om bedre beredskap. Nå får hun en knusende dom.

Les mer om

  1. Samfunnssikkerhet
  2. Beredskap
  3. Terrorberedskap
  4. 22. juli