Kronikk

Å gi Ibsen-prisen til Peter Handke er et håndslag til en politisk ekstremist

  • Øyvind Berg

Det er absurd at Kulturdepartementet høyeste utmerkelse tildeles en forfatter som hyller vår tids verste kulturelle vandaler, skriver Øyvind Berg. Her besøker prismottager Peter Handke (i midten) en serbisk kirke i Kosovo, hvor han også var med på å gi 50 000 euro til det serbiske folk i området. Foto: VISAR KRYEZIU

Det vil normalisere den mest brutale politiske ekstremismen i Europa etter andre verdenskrig, mener forfatter og oversetter Øyvind Berg.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Peter Handke mottok den serbiske fortjenestemedaljen i gull 2013, ble det under seremonien gjort et poeng av at prisvinneren avslår utmerkelser fra instanser som ikke deler hans synspunkter.

Når den østerrikske forfatteren nå mottar den internasjonale Ibsen-prisen, verdens største teaterpris og det norske Kulturdepartementets høyeste utmerkelse, er det tid for å undersøke disse synspunktene litt nærmere.

Talte i Milosevic' begravelse

Peter Handke talte i begravelsen til Slobodan Milosevic, tidigere president i Serbia og forbundsrepublikken Jugoslavia. Handke stilte opp fordi han hevder at Milosevic var uskyldig i blodbadet på Balkan. Handke har også gått god for Bosnia-serbernes leder Radovan Karadzic.

Øyvind Berg

Serbiske krigsforbrytelser er et altfor litterært anliggende til å skulle dømmes ved en domstol, påstår Handke, som ellers ynder å sammenligne Karadzics menn med Nord-Amerikas indianere. Slik indianerne angrep nybyggernes karavaner, slik angrep de serbiske styrkene etniske muslimer i Srebrenica og Visegrad.Alt dette ifølge Peter Handke, som på spørsmål om han ikke berøres av vanlige bosnieres lidelser svarte: «For min del kan De ta og stikke den berøringen Deres opp i ræva!» Uttalelsen falt 18. mars 1996, på et tidspunkt da nevnte lidelser sto blodferske i minnet for alle og enhver.

Håner Srebrenicas mødre

Peter Handke var også en av de siste i verden som vedgikk at det hadde funnet sted en massakre i Srebrenica, men han sluttet ikke av den grunn å skrive «massakre» i anførselstegn. Og han hevder uten blygsel at ofrene kan skylde seg selv, selv om han nå også har uttalt at de ansvarlige bør straffes.

Om Srebrenicas mødre skriver han at de er «organisert og aktivert for verdensoffentligheten, forhåpentlig av mødrene selv». Slik han håner mødrene, spotter han også alle som skriver om ugjerningene, og han gjør dette med et hatspråk som ellers er kultureliten fremmed.

Han spotter beretningene om drapet på et par tusen mennesker, blant dem 119 barn

Annerledes når det kommer til selve forbrytelsene. Dem nevner han knapt i forbifarten, for eksempel under en reportasjereise til «det i mellomtiden rent serbiske» Visegrad. Denne formuleringen er ordkunstneren Peter Handkes kjølige beskrivelse av byens etniske rensing.

Rapportene om hvordan rensingen faktisk foregikk driver han derimot gjøn med over hele tre sider. Slik spotter han beretningene om drapet på et par tusen mennesker, blant dem 119 barn. Før krigen besto Visegrad av en tredjedel serbere og to tredjedeler etniske muslimer, etter massakrene i 1992 hadde det serbiske mindretallet overtatt byen.

Serberne ble «narret» til å angripe

Den eneste av Peter Handkes mange monstrøse uttalelser og skriverier som han i ettertid har beklaget er det han sa på serbisk TV i 1998: at serberne de siste åtte årene hadde gjennomlidd mye mer enn jødene gjennom det 20. århundret.

Handke følger aggressorenes hule retorikk til punkt og prikke

Dette sa han altså etter åtte års blodbad på Balkan, et blodbad utløst av serbiske ultranasjonalister. Men ikke i Peter Handkes verden – Handke følger aggressorenes hule retorikk til punkt og prikke. Ifølge denne tankegangen ble de serbiske styrkene – alminnelige militære såvel som paramilitære – og deres politiske overordnede lurt av et infamt stormaktspolitisk renkespill.

Peter Handke, her i Chaville. Foto: Nikolai Jakobsen for Aftenposten

De ble rett og slett narret til å angripe den ellers ganske forsvarsløse sivilbefolkningen, i et konspirasjonsteoretisk mesterstykke som hadde til siktemål å rive Jugoslavia i filler og knuse det serbiske folk.

Går det an å ta slike påstander alvorlig? Nei. De fleste har forlengst avskrevet Handke som et politisk menneske – men i de siste årene har det liksom rettet seg opp litt. Man viser overbærenhet, særlig i den tyskspråklige verden. Det siste skuespillet hans, Stadig vekk storm , ble godt mottatt, men akkurat som under forfatterens 70-årsjubileum i 2012 kan vi ane en viss berøringsangst i mottagelsen.

Ledende kritikere og kommentatorer prøver nå å bagatellisere Handkes politiske krumspring. Han kalles ikke lenger klovn og politisk idiot.

Det glødende engasjementet hans blir forsøkt forklart som et engasjement for taperne, ofte blir også forfatteren litt nedlatende psykologisert.

Tre problemer med overbærenhet

Det er tre problemer med disse forsøkene på å vise overbærenhet:

  • For det første ser man da bort fra Peter Handkes fortsatte korstog.
  • For det andre fortrenger man viktige deler av forfatterskapet.
  • For det tredje normaliserer man den mest brutale politiske ekstremismen i Europa etter andre verdenskrig.
    Over hele Europa vokser ekstremismen på begge sider av det politiske spekteret, og ingen av disse ytterliggående bevegelsene har større utbredelse i sitt befolkningsgrunnlag enn de serbiske ultranasjonalistene.

I denne situasjonen finner juryen for den internasjonale Ibsen-prisen det tilrådelig å hedre den eneste mulige kandidaten som støtter aggressorene på Balkan.

Vi trenger kunstnere og forfattere som stiller spørsmål ved etablerte sannheter. Peter Handke gjør ikke det. Han gjør det motsatte. Han omfavner de etablerte sannhetene til Slobodan Milosevic og hans etterfølgere. I likhet med Knut Hamsun, franske Louis-Ferdinand Céline og amerikanske Ezra Pound har Handke gått seg vill i det politiske landskapet.

Vi trenger kunstnere og forfattere som stiller spørsmål ved etablerte sannheter. Peter Handke gjør ikke det

Forfatterskapet har sine utvilsomme kvaliteter, jeg har selv lest ham med begeistring, og jeg oversatte det første stykket hans, Publikumsutskjelling, for Nationaltheatret. Men det er mer nødvendig enn noensinne å ta avstand fra Handkes politiske holdninger.

Hedrer massemordere

Det er trist at Ibsens navn benyttes til å hedre en som selv hedrer massemordere, som knytter vennskap med krigsforbrytere og som gjør narr av disse forbryternes ofre.

Det er absurd at Kulturdepartementets høyeste utmerkelse tildeles en forfatter som hyller vår tids verste kulturelle vandaler.

Det er ufattelig arrogant av prisens juryleder Per Boye Hansen å hevde at de, ved å dele ut årets pris til Peter Handke, ikke sender noen meldinger til fascismens ofre. Det er vanskelig å tenke seg noen større livsløgn.

Fra før av har vi Ibsenringen og Ibsen P-hus; relativt uskyldige uttrykk for at noen liker å pynte seg med dramatikerens navn. Det misbruket Ibsen-prisens jury driver med er ikke like uskyldig. Det er hensynsløst og voldsomt deprimerende.

  1. Les også

    Ibsenprisvinner Peter Handke: Jeg er ingen født dramatiker

  2. Les også

    Denne mannen røper ingenting om Nobel-prisen

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Ekstremisme
  3. Ibsen-prisen

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Striden om Peter Handke har rast siden 1996 og er fremdeles som et åpent sår

  2. KRONIKK

    For 25 år siden skjedde et folkemord i Europa. Det vil mange at vi skal glemme.

  3. KULTUR

    Protester mot nobelprisvinner Handke

  4. VERDEN

    «Slakteren fra Bosnia» dømt til livsvarig fengsel for folkemord

  5. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 15. august

  6. VERDEN

    Her er Putin like populær som i Russland. Nå frykter EU at de mister grepet.