Kronikk: Spektakulære fjellturer – lurer vi turistene utfor stupet? | Kai A. Olsen

Romsdalseggen er blitt enormt populær, men «familieruten» er svært krevende for barn.

Det er forunderlig at de ansvarlige ikke tenker på risikoen for erstatningsansvar.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

For en tid siden gikk vi Romsdalseggen. Turen går fra Vengedalen til Åndalsnes. Istedenfor å fortsette ned til Åndalsnes fra Nesaksla, tok vi en alternativ sti tilbake til bilen i Vengedalen.

Først møtte vi et amerikansk par. De hadde forsøkt seg på «familieruten», men var forvirret av dårlig merking. De ble da med oss tilbake til bilen. Ikke helt greit da de begge gikk i lette turnsko. Uten støtte og hjelp tror jeg nok de hadde fått store problemer på den sølete stien ned til dalen.

De hadde jo trodd, naturlig nok, at familieruten var en lett variant. Det er den ikke. Dårlige stier og 1000 meter stigning kan bli tøft for mange. Ja, sa vår amerikaner «suitable for kids», men «kids» i betydning geiter og ikke barn.

På vei ned fikk vi i tillegg med oss en australsk student som også hadde gått feil.

Nå er det ikke bare utlendinger som roter seg bort. På eggen møtte vi en gruppe nordmenn som hadde oversett et skilt og havnet på familieruten istedenfor på den mer spektakulære normalruten.

Lær av dem som kan det

Eksempelet illustrerer problemet når vi nordmenn skal selge turistattraksjoner i fjellet uten å ville lære av dem som har gjort dette i mer enn hundre år. I Alpene er det god merking, utmerket skilting, tilrettelagt stier, sikring der det er påkrevd og hytter underveis på de fleste ruter.

Skal vi inn i dette markedet, må vi være mer profesjonelle enn i dag. Ikke minst fordi vann, søle, ur, snø, glatte svaberg og dårlige stier kan være en utfordring i Norge. Dårligere vær enn hva mange turister er vant med, gjør det ikke enklere.

Turistene har vært kritisert for at de ikke vil kansellere turen om været er dårlig. Det må vi ha forståelse for. De kan ha kommet fra den andre siden av kloden med et mål om å gå akkurat denne turen. De har sett fantastiske bilder og videoer på nett. De har lest at turen tas av hundretusener og at avstanden er overkommelig. De har leid bil og kjørt til turstart. Det er i dag de har anledning til å gå turen. Da gir de seg ikke fordi noen forteller at de ikke bør gå.

Mangler advarsler

Vår feil er at i iveren etter å markedsføre turene har vi «glemt» å ta forbehold. På internett er Wikipedia første treff for et søk på Preikestolen. I beskrivelsen på engelsk får en vite at 200.000 besøker severdigheten hvert år, at det er 3,8 km fra start til mål og at turen tar 3–4 timer. Det anbefales å ikke ta turen vinterstid om det er snø og is. Ut over det er det ingen advarsler.

Ut.no er neste treff. Turen kalles krevende, men teksten tar lett på det hele. Den nevner at du hører fuglesang, mange språk og amerikanske stiletthæler mot granitten, viser til mulighetene for å bade på solrike dager og skryter av hva du vil oppleve (”a tingling feeling you might never have experienced before”). Her er heller ingen advarsler.

Visitnorway.com er første treffet på Romsdalseggen. Igjen en skrytebeskrivelse uten advarsler. Brosjyren på nett gir opplysninger om sko og klær men sier ingenting om sølete stier, glatte svaberg, ur eller snø.

Forøvrig stemmer ikke kartet i brosjyren med terrenget og navnene i brosjyren finner en ikke igjen på skiltene. Flott merking sier brosjyren – det vil nok alle de som går feil være uenige i.

En liten detalj. I Norge merker vi alt med rødt. I andre land bruker en forskjellige farger helt fra start. Da går du enten den røde eller den grønne turen. Da blir det vanskelig å gå feil.

Hva med risikoen for erstatningsansvar?

Det er forunderlig at de ansvarlige ikke tenker på risikoen for erstatningsansvar. I dag kan vi ikke installere en uskyldig dataprogram på PC-en uten å måtte godta en «disclaimer» på utallige sider. Her sender en turister i en buss til Vengedalen og ber dem returnere over eggen i allslags vær – uten en eneste advarsel.

Wikipedia artikkelen for Trolltunga sier litt om turen og viser flotte bilder. Eneste advarsel er at det ikke er rekkverk på selve Trolltunga. Et hederlig unntak i disse euforiske beskrivelsene finner vi på visitnorway.com. Her advares det om at turen til Trolltunga er lang og tøff og at godt utstyr er nødvendig.

Åpenbart må et første tiltak være å legge inn advarsler på alle nettbeskrivelsene. En må fortelle at stiene er ganske så annerledes enn det en finner i USA, i Alpene og i mange andre fjellområder. Vis bilder av våte partier, regn og tåke og få frem at deler av stien kan være dekket av snø. Da er i hvert fall mange advart. Kanskje kan vi skremme vekk dem som er minst i stand til å ta turen og håpe på at de andre møter med godt utstyr.

Tilrettelegging er eneste utvei

Neste skritt må være å tilrettelegge de mest populære turene. «Fjellet skal være slik det er», sier puritanerne. Men siden ingen vil klare å stoppe turiststrømmen, er tilrettelegging eneste utvei. Det vil jo også kunne sikre turopplevelsen for de fleste. Vi må ha sherpatrapper, turveier, sikring, skikkelig merking og gode skilt på disse populære turene.

Trolltunga skal nå få turvei på første del der redningsmannskaper også kan kjøre ATV. Et strålende tiltak. Sikringsbuer, med ulltepper, gode kart, kanskje en vedovn og noe mat, er en god idé. Da trenger en ikke å gå helt tilbake til sivilisasjonen om turen blir for lang eller været for dårlig.

Et stopp i sikringsbua på opptur kan også være en god anledning til å vurdere om en skal gå videre. Besøk i sikringsbua kan være gratis – også maten. En kan få mye havregryn for det en redningsaksjon med helikopter koster.

Noe mer kynisme og litt mindre barmhjertige samaritan

Ringer noen nødnummeret kan en vise til sikringsbua. De som havner her bør defineres som reddet. Der kan de bli til de kan ta seg ned selv. Til kreftene er tilbake eller til været har bedret seg. En unngår å kalle ut helikopter og redningsmannskaper.

Noe mer kynisme og litt mindre barmhjertige samaritan er på sin plass også i Norge. Da kan en unngå å innføre krav om egenandel for redning, forlange forsikring eller krav om guide. Intet av dette passer hos oss.

Turismen kan bli den nye oljen. For hver lange fjelltur kan vi selge transport, en middag og en overnatting med frokost til turisten. Inntektene herfra kan være med på å dekke kostnadene ved tilrettelegging. Se bare på hva de har fått til i Alpene, der sommeren nå er i ferd med å bli like mye sesong som vinteren.


Les også:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter