Kronikk

Kronikk: Forsvaret må prioritere ressursene til den spisse enden | Reidar Karlsen

  • Reidar Karlsen

Forsvaret har moderne fartøy som blant annet KNM «Otto Sverdrup». Men satsing på kvalitet foran kvantitet har gitt oss utstyr vi bare i begrenset grad har råd til å operere og øve, påpeker kronikkforfatteren. Foto: Ole Magnus Rapp

Trenger vi 49 brigaderer og flaggkommandører når Hæren sliter med å utruste og øve en eneste brigadeenhet, og skipene ligger til kai?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Reidar Karlsen er tidligere offiser. Foto: Per Kristian Aale

DNB fjerner ytterligere 59 filialer og 600 medarbeidere. Ikke fordi DNB ikke har penger til å opprettholde dem, men fordi DNB stadig må tilpasse ressursbruken til det som gjør banken relevant også i fremtiden. Ledelse i næringslivet, som jo må tjene sine penger selv, har alltid dreid seg om å jobbe smartere, få mer ut av ressursene for å kunne overleve, finne nye markeder og vokse videre.Slik ledelse krever evne og vilje til risiko, til tøffe beslutninger, til å skaffe og beholde dyktige medarbeidere og – ikke minst – eiere og styre med klare krav, men også fullmakter, til å lede. Slik har det alltid vært i næringslivet, og slik er det nå i økende grad med stadig raskere teknologiskifter.

Symbolutspill svekker omdømmet

Som tidligere offiser er det med noe undring jeg ser at Forsvarets omdømme synes å styrkes i befolkningen.

Forsvaret har vel aldri tidligere i etterkrigstiden vært så lite i stand til å løse oppgaven med å forsvare landets grenser.

Satsingen på et moderne forsvar med kvalitet foran kvantitet har hittil gitt oss moderne fartøy som vi bare i begrenset grad har råd til å operere og øve, et flyvåpen hvor i realiteten kun et mindretall av flyene er i daglig operativ status og en hær hvor generalinspektøren intenst prøver å få ressurser til iallfall én moderne mekanisert brigade.

For 20 år siden hadde vi ti-tolv brigader, dog av svært varierende utstyrs— og øvingsstandard.

Sist gang musikkorps ble brukt til å oppildne i forsvarskamp, var ved Prestebakke i 1808.

For å skaffe ressurser til flere øvelser har man inndratt pistoler som sekundærvåpen. Man må undres over hva symbolutspill som dette forteller om den interne styrings- og ledelseskulturen i etaten og i overordnet departement. Ropet om mer penger, og sutring over for lite, er hverdagen for statsetater og deres ledelse. Men faren er at etatsledelsens fokus oppover, og den tilfluktsmulighet og ansvarsfraskrivelse som gis ved å kunne henvise til manglende tildeling av ressurser, svekker forsvarsledelsens fokus på å ta grep i egen intern organisering og ressursbruk.

Forsvaret sier de har drevet hardhendt rasjonalisering de siste 20 år. Men kanskje kunne det være en og annen overflødig filial også i Forsvaret som kunne konverteres til øvelser og materiell?

Topptungt

Hæren sliter med å utruste og øve en eneste brigadeenhet på rundt 5000 soldater, og vi har begrenset marine og flyvåpen. Hvorfor trenger da Forsvaret, i tillegg til generalen på toppen, hele tre generalløytnanter/viseadmiraler, 17 generalmajorer/kontreadmiraler, 49 brigaderer/flaggkommandører og 172 oberster/kommandører? Og nesten ett tusen oberstløytnanter/kommandørkapteiner? (Tall for 2014).

For å lede denne ene brigaden kreves normalt en sølle brigader! Og de nye fregattene ledes av kommandørkapteiner, som vi på tilsvarende gradsnivå altså finner nesten ett tusen av.

Som i statsetatkulturer generelt, er det fokus på å ha nok opprykksstillinger, og dermed på ønsket om å tviholde på de hjemler man har på de høyere stillingsnivåer. Det fører til at vi har admiraler som aldri har vært sjef på marinefartøy, og generaler, de fleste, som aldri har ledet en hæravdeling på brigades størrelse. Selvsagt, for slike avdelinger finnes jo knapt lenger.

La oss slippe flere tøvete utspill som det om inndragning av pistoler

Og hvorfor må alle disse, sikkert dyktige, folkene pensjoneres ved 60 års alder, med mulighet også ved 57 år, og med landets dyreste pensjonsordninger? De aller fleste av disse er ved god helse etter mange gode år på kontorer.

Og hvor skal alle disse, pluss tusenvis av majorer, kapteiner og løytnanter gjøre av seg hvis Forsvaret skal slåss?

Og hva med den håndfull musikkorps Forsvaret fortsatt holder seg med? Jeg har fått opplyst at sist gang musikkorps ble brukt til å oppildne i forsvarskamp, var ved Prestebakke i 1808. Ikke noe galt om verdien av musikkmiljøene disse skaper, men når valget er mellom musikkorps og utrustning – eller øvelser i den skarpe enden?

La oss slippe flere tøvete utspill som det ominndragning av pistoler.

Og hvorfor er Forsvarets ledergruppe spredt over hele landet? Ikke fordi Forsvarssjefen vil ha det sånn, men fordi noen politikere har fått gjennomslag for sin distriktspolitikk. Generalinspektøren for Hæren med stab er, for eksempel, henvist til Bardufoss, og til kostbare flyreiser og ditto tidsbruk for å få gjort jobben sin. Hans oppgave er å drive styrkeproduksjon, ikke å lede Forsvaret i nord!

Knappe ressurser må brukes effektivt

Den pågående debatten om Forsvarets ressursbehov bør realitetsorienteres om Forsvarets omdømme også på sikt skal ivaretas. For Forsvarets ledelse innebærer det å sørge for en dynamisk organisering og ressursbruk tilpasset samfunnsoppdraget, og på samme måte som i samfunnet ellers. Prioritere ressursene til den spisse enden, som ble understreket også allerede i min krigsskoletid.

Vi trenger nå en forsvarsminister som er tydelig nok i sine krav til effektiv bruk av knappere ressurser

Statoil er i ferd med en kraftig reduksjon av sin kostnadsbase, men måtte trigges av lavere oljepriser. De kvitter seg med unødige kostnader, og sier dette burde de gjort mye tidligere! Tidligere olje – og energiminister Ola Borten Moe sier han advarte mot høye kostnader allerede i 2011, og angrer nå på at han, som storeier, ikke var enda tydeligere da!

Vi trenger nå en forsvarsminister som er tydelig nok i sine krav til effektiv bruk av knappere ressurser. Forsvarsdepartementet, og også Stortinget, må blant annet sørge for at Forsvaret får fullmakter til å organisere og utvikle sin ledelsesfunksjon etter faglige kriterier, og så stille forsvarsledelsen til ansvar for resultatet, som ellers.

Slike fullmakter har ikke Forsvaret i dag, og dermed heller ikke nok insitamenter til å ta de interne og ubehagelige grep. Og en redusert detaljstyring av Forsvaret og av forsvarssjefen fra Forsvarsdepartementets side vil kunne frigjøre ressurser også derfra til den spisse enden, slik jeg har oppfattet det.

Inndragning av pistoler begrunnet i økonomi skapte mye støy, også fordi det forstyrret offentlighetens behov for idyllisk tiltro til at Forsvaret er i orden. Men debatten om innkjøp av superfly til astronomiske beløp, og med resulterende begrensninger for de øvrige deler av Forsvaret, gjør det uomgjengelig å skjerpe fokus på ressursbruken og på den interne kulturen.

Forsvaret har dessverre ennå filialer nok å ta av.


Pistolsaken har ført til omfattende debatt om Forsvarets ressurser:

Les også

  1. Hærens pistollevering tatt opp på Stortinget

  2. Hærsjef: Mener Forsvaret må vurdere å kjøpe færre F-35 kampfly

  3. Her er svaret Aftenposten fikk av meg om terrorberedskap | Ine Eriksen Søreide

  4. Forsvarsministeren vil ikke svare om pistoler og terrorberedskap

  5. Forsvaret: Også de som skal lære andre å bruke pistol, må levere den fra seg

  6. Norsk avvæpning av soldater og offiserer: – Et forferdelig signal til Russland

  7. Ordre fra høyeste hold: Beordrer soldater og offiserer til å levere inn pistolene sine

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Forsvaret
  3. Forsvarspolitikk