Kronikk

Homofil kjærlighet i skiftende tider

  • Forf>professor I Antikkens Historie
  • <forf>johan Henrik Schreiner <

FORDØMT OG ANERKJENT. Blant de gamle grekere ble kjærlighet mellom menn høyt verdsatt. Blant jødene i Det gamle testamente ble det truet med dødsstraff for seksuell omgang med samme kjønn. Artikkelforfatteren setter dagens debatt om homofili i et historisk perspektiv.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

ELSKE VÅR NESTE. Uavhengig av religiøst ståsted underskriver vi alle på Moselovens og kristendommens bud om å elske vår neste som oss selv. Hva er da galt i at homoseksuelle som elsker hverandre, handler deretter? Hvordan kan vi forklare motviljen mot homoseksualitet i vår kultur generelt og i kirken spesielt?

Intimt mellom menn.

Vår sivilisasjon har røtter i antikkens Hellas og i Det hellige land. Grekernes ekteskap var monogamt, og gudefaren Zeus hadde sin søster Hera som eneste hustru — og tallrike eskapader med andre kvinner. Og til den vakre ynglingen Ganymedes hadde han langt mer enn et godt øye. I gresk diktning er homoseksualiteten med helt fra Homer og "Iliaden". Én ting er Paris' begjær etter den skjønne Helena, en annen er det svært intime vennskapet mellom heltene Akhillevs og Patroklos. Når filosofen Platon behandler fenomenet erotikk, dreier det seg mest om den homoerotiske; det er den som står høyest, når den utspilles slik det seg hør og bør. Den modne borgeren tar seg av ynglingen som en elsker og oppdrager, og den elskede har lutter glede og utbytte av forholdet. Sokrates var antikkens filosof par excellence. Han var gift med sin Xanthippe og hadde barn med henne, men allerede på første side av Platons dialog "Symposion" møter vi Sokrates' favorittelskede Aristodemos, "en liten kar som alltid går barføtt". Filosofien er blant det vi setter høyest innen arven fra Hellas. La oss da huske at homoerotikken blomstret i Sokrates' krets, i Platons akademi og de andre filosofskolene. Det var gjengs at respektable borgere tedde seg som Zeus og Sokrates; de levde i monogamt ekteskap, var barnefedre, tok seg store friheter med slavinner og andre lavstatuskvinner og hadde kjønnslig omgang med andre menn. I Athen var det visse begrensninger på borgerretten til menn som prostituerte seg og lot seg penetrere mot betaling. I idretten trente og tevlet greske menn nakne, og som andre athenere søkte Sokrates til idrettsplassen for å beundre de unge guttene og vinne deres gunst. Som konklusjon: Uviljen mot homoseksualitet i vår sivilisasjon er ikke en del av arven fra Hellas.

"De skal begge dø".

I Det gamle testamente er vi i en annen verden. Jahves engel velsignet Abraham, og ville gjøre hans etterkommere tallrike som stjernene på himmelen og sanden på havets bredd. Da ville monogami være en dårlig idé. Abrahams sønnesønn Jakob gjorde sitt beste. Han var ikke bare gift med søstrene Lea og Rakel, men også med trellkvinnene Bilha og Silpa, og disse fødte ham tallrike guttebarn. Fire generasjoner etter Jakob forbød Moseloven slikt ekteskap med to søstre, men det var ikke noe påbud om monogami. I tredje Mosebok får vi en detaljert liste over nær beslektede kvinner som en mann ikke fikk ha samleie med. For eksempel vanærer den som har samleie med sin fars kone, sin far, og de skal begge dø. Og "når en mann har omgang med en mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal begge dø; det hviler blodskyld på dem". Likedan skal menn og kvinner som har omgang med dyr, dø. Dyrene likeså. Samleie under menstruasjon er forbudt, og seksuell aktivitet som ikke sikter mot at mannlig sæd skal befrukte kvinnelig egg, er en uting. Mannen skal skille seg fra sin hustru om hun ikke føder ham barn, for det er naturligvis bare hun som kan være steril. Helt siden Adam og Eva er det fy og skam å vise seg naken.

Nytelser som en synd.

På Jesu tid, mange hundreår etter Moseloven, var jødene splittet i ulike sekter. Én sekt var essenerne. Det var trolig menn fra denne sekten som bodde i det klosteret vi har ruiner av nær Dødehavet. Fra disse asketene har vi dødehavsrullene, som ble funnet i huler nær klosteret i 1947 og senere. Essenerne bidro ikke til å gjøre Abrahams etterkommere tallrike som stjernene på himmelen eller sanden på stranden, for de "vender seg bort fra nytelser som en synd", heter det hos den jødiske forfatteren Josefus, og "anser avholdenhet og det å ikke gi etter for sine lidenskaper, for en dyd". Homoerotikk nevnes ikke, men var sikkert strengt forbudt. En annen sekt var den som ble grunnlagt av Jesus fra Nasaret. Jesus var rett nok til stede ved et bryllup i Kana og hjalp til med å skaffe vin. Men som sin frende Døperen Johannes var han ugift, og han bød andre å glemme ektefelle og familie for å følge ham som disipler. Mest drastisk er Jesus i Mattheusevangeliet kap. 19 der han lovpriser menn som har kastrert seg (kap. 20), og til Jerusalems døtre erklærer han: "Salige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke ga die" (kap. 23). Jesus tar flere ganger avstand fra Moseloven. Ikke vil han vite av parolen øye for øye og tann for tann, og heller ikke av skilsmisse og gjengifte med det for øye å lage jødebarn. Men vi hører ikke at han protesterte mot Moselovens påbud om dødsstraff for homoerotikk. Likesom dødehavsrullene ikke har noe klart forbud mot homoseksualitet, har vi ikke noe Jesuord om emnet. Men fenomenet var sikkert like avskydd blant de første kristne som blant essenerne, ut fra det man ellers vet om deres holdninger. Hvis evangeliene om Jesus er tause, gir Paulus desto klarere tale. Han var ugift selv, og skriver i sitt første brev til menigheten i Korint at "helst ville jeg at alle var som jeg" (kap. 7). De kristne er avholdende for å vinne en evig seierskrans (kap. 9). Det er godt for en mann å ikke røre en kvinne, men om enker og ugifte menn ikke greier å leve avholdende, får de heller gifte seg. Det er imidlertid kort tid igjen, "fra nå av må derfor de gifte leve som om de var ugifte" (kap. 7). Hvis heteroerotikk står så lavt i kurs, er det desto mindre å vente for homosådan. "Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill her! Hverken utuktige, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, malakoi, arsenokoitai, tjuver, pengegriske, drankere, baktalere eller røvere" (kap. 6). Malakoi og arsenokoitai er henholdsvis de passive elskede og aktive elskere innenfor homoerotikk. Noen i menigheten hadde vært slik, skriver Paulus, men var blitt rettferdiggjort ved Jesu navn og Guds ånd. Disse kunne selvfølgelig arve Guds rike.

Mange ille ute.

Det er uklart hva det vil si å arve Guds rike, men med mindre de er blitt "rettferdiggjort", er utuktige, tjuver, pengegriske, baktalere, drankere, og flere til, like ille ute som homofile menn. Og hvem kan si med hånden på hjertet at han ikke er pengegrisk og en baktaler? Det er vanskelig å forstå hvorfor det - ikke minst i disse bispeutnevnelsens dager - blir gjort slikt et uforholdsmessig nummer av de homoseksuelle, mens vi pengegriske, baktalere og andre kjeltringer får gå i fred. Hvorfor gjør vi slik forskjell på folk?Hvordan har det seg at noen menn er homofile og kvinner lesbiske? Paulus gir svar i brevet til de kristne i Roma (kap. 1). Om Gud er usynlig, så kjennes han lett på sine gjerninger. Derfor finnes det ingen unnskyldninger for ikke å ære og takke ham som Gud. Som straff for denne unnlatelsen ga Gud menneskene over til "de skammelige lyster: Kvinnene henga seg til unatur istedenfor den naturlige kjønnsforbindelse; likeså vendte mennene seg bort fra den mannlige forbindelse med kvinnen og tok til å brenne av kjærlighet etter hverandre, slik at menn drev skjenselsverk med menn". Homoseksualitet er altså Guds straff for å unnlate å ære og takke ham - noe som må falle fromme homoseksuelle kristne tungt for brystet.

Les også

  1. 1 av 4 mot homser

  2. Homolov rød klut for paven

  3. Vil endre kirkens homofilivedtak

  4. Ønsker homofile velkommen

  5. Lege: Homofile kan «reorienteres»

  6. Homse-TV fjerner fordommer

Les mer om

  1. Kronikk