Jeg sier et sterkt «nei» til krigen. Slik var det ikke i starten.

Hvorfor blir noen til sofapatrioter for eget lands ugjerninger? La meg fortelle en personlig historie.

Jeg heter Daria Glenter, jeg er født i Russland, og jeg var husdramatiker på Teater Innlandet i 2021–22. 24. februar 2022 startet mitt moderland en fullskala invasjon av Ukraina. Vesten reagerte fort, sterkt og negativt på invasjonen. Jeg sier også et sterkt «nei» til krigen.

Slik var det ikke i starten. I februar 2022 visste jeg ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det hele. Til slutt endte jeg opp med å skrive «Få bomme en», et antikrigsstykke som forhåpentlig viser det dypt menneskelige i oss alle.

Russiske emigranter som støtter krigen

Da invasjonen var i gang, fikk jeg, og mange andre russere i Vesten, spørsmål om hva vi tenkte. Meningene var delte – fra fordømmelse av krigen til nøytralitet til støtte.

De russiske emigrantene som støttet angrepet på Ukraina, var vanskelige å forstå både for europeere og de emigrantene som fordømte krigen.

Hete og stygge diskusjoner fant sted mellom russere bosatt i Vesten. Spørsmålet var: Hvis disse russiske emigrantene støtter Russlands politikk så mye, hvorfor flytter de da ikke tilbake?

Ikke alle russere som har flyttet til Europa, har gjort det av politiske overbevisninger. Da Sovjetunionen ble oppløst, rullet Russland ned i et økonomisk helvete. De som hadde mulighet til å flytte av finansielle grunner, gjorde nok det.

Noen kom også til Europa som følge av livets tilfeldigheter – jeg kom hit fordi min russiske mor og min norske stefar fant hverandre. Dette er nok en vanlig historie.

Uansett om du flytter av personlige eller politiske grunner, så blir de tidligere erfaringene dine med deg.

Om du følte deg som en del av nasjonen Russland og opplevde en gruppetilhørighet der, så forsvinner ikke den i det øyeblikket du flytter over grensen, eller når du får et nytt statsborgerskap. Opplevelse av tilhørighet er subjektivt.

Da krigen startet, snakket jeg en del med russere i Europa som jeg hadde kjent som flotte og empatiske. Flere viste seg enten å støtte krigen eller å si «la de der oppe ordne det, de vet hva de gjør».

Denne spørsmålsløse aksepten overrasket meg. Ettersom jeg hadde lite kunnskap om russisk innen- og utenrikspolitikk, valgte jeg å høre på alle argumenter – også på dem som støttet krigen. Dette ga meg ny forståelse, og jeg fant noe annet bak enn kun støtte til krigen.

Innvandrersår og tilhørighet

For å gi en forståelse for det kollektive vil jeg fortelle en personlig historie om å være russisk immigrant i Vesten. Den kan gi et bilde av hva som kan skje med russiske (og andre) immigranters psyke, som gjør dem til sofapatrioter for eget lands ugjerninger og fiendtlig innstilt overfor vestlige narrativer, selv om de bor i og nyter godt av Vestens goder.

For 15 år siden giftet mamma seg med min norske stefar, og vi flyttet til en liten bygd i Trøndelag. Jeg lærte språket fort, mestret skolen og fikk mange rike gaver av landet. Jeg har nå bodd her mesteparten av livet og blitt russisk-norsk. Jeg er glad i Norge.

Dessverre opplevde jeg mobbing i flere år – blant annet fordi jeg var russer. Følelsen av å være uønsket, fremmed og annerledes satte seg dypt i kroppen. Jeg distanserte meg fra alt som hadde med Russland å gjøre, og jobbet lenge med å hele disse sårene. Ved invasjonens start ble de rippet opp igjen.

I flere uker etter 24. februar 2022 var jeg sint. Ikke på grunn av krigen og heller ikke på grunn av de grusomme lidelsene som ble påført ukrainere. Jeg var sint på egne vegne. Det føltes som om verden hadde startet en krig mot meg.

Få finner glede i å tro at de er et dårlig menneske, spesielt ikke på grunn av sin gruppetilhørighet. Derfor fristet det først å holde med statsnyhetene fra Russland – at de russiske styrkene bare beskyttet russisktalende ukrainere. Det er mye mer fristende å tro på at du er født i en nasjon av beskyttere enn krigsforbrytere.

Jeg mistrodde også det vestlige narrativet, fordi sårene av å være annerledes og uønsket ble forsterket og bekreftet. I de 15 årene jeg har bodd i Norge, har det som er skrevet om Russland og russere, oftest vært i negative ordelag. Mange av kommentarene jeg fikk, var humor på bekostning av Russland, russere og Sovjet-tiden.

Nå fleiper jeg også med det samme. Men det er nytt.

I lang tid, før jeg begynte å akseptere meg selv som et menneske med en unik historie, var disse spøkene vonde. Om du er blitt utsatt for mobbing på grunn av etnisitet, blir du sensitiv for alle kommentarene som kan knyttes til det.

Nå var Russland det absolutte bildet på ondskap. Russere ble omtalt som en homogen gruppe ved flere anledninger. En vis kvinne ville latt være å lese kommentarfeltene. Ikke jeg – jeg ville vite hva folk tenkte. Landet med dets borgere ble omtalt som et autokrati og et tyranni.

Jeg følte et stikk i hjertet for hver kommentar. Om jeg aksepterte det vestlige narrativet, ville det bety at ordene som medelever hadde slengt til meg gjennom hele grunnskolen, kanskje var sanne.

Mennesket er et sosialt dyr med behov for gruppetilhørighet, mening og tilknytning. Når du som innvandrer opplever negative hendelser knyttet til din etnisitet og stadig fremstilles i et negativt lys, vil du kunne føle deg fremmed og uønsket.

En måte å kompensere på er å knytte mye av identiteten til ditt fødeland. Når så dette blir angrepet av samfunnet du i dag lever i, blir du rabiat beskyttende overfor det. Ikke nødvendigvis fordi du er så ihuga patriotisk, men fordi gruppetilhørigheten din blir truet.

Det er altså ikke moderlandets interesser du kjemper for, men narrativet om eget liv. Historien om hvem du er.

Emosjonelle triggere og ny forståelse

Når du opplever en hendelse som minner om en tidligere situasjon der du ble mishandlet, er det en emosjonell trigger. Da kicker instinktene dine inn: slåss-flykte-fryse. Situasjonen foran deg kan være uskyldig, men om noen elementer minner om tidligere mishandling, vil kroppen din reagere.

Jeg gjenkjente etter hvert at sinnet som kom opp hos meg ved starten av invasjonen, var en trigger. Kroppen husket mobbesituasjonene og prøvde å beskytte seg ved å slåss.

Heldigvis klarte jeg å få styr på reptilhjernen og begynte å søke informasjon på egen hånd. Jeg leste og hørte nyheter på flere språk: norsk, engelsk og russisk. Jeg begynte å høre på uavhengige russiske journalister og statsvitere og innså hvor ille den politiske situasjonen i Russland er.

Ytringsfrihet, selv om vi er dypt uenige, er nødvendig. Det er en av grunnpilarene i et moderne demokrati.

Da invasjonen skjedde, slo regimet hardt ned på antikrigsdemonstranter. Uavhengige medier ble stengt og/eller erklært som fremmedagenter.

Kort tid etter begynte regjeringen kraftig å innskrenke ytringsfriheten. De innførte høye fengselsstraffer for «diskreditering av det russiske militæret». Å si «nei til krig» var nå nok til å bli sendt i fengsel i opptil 15 år.

Etter at jeg fikk mine triggere under kontroll og lærte om russisk politisk historie og nåtid, måtte jeg innse det: Moderlandet mitt var blitt et autokrati.

Å se enkeltmennesker

Jeg begynte å snakke med andre russere om krigen. Flere av dem dypt empatiske og intelligente mennesker. Jeg vet også at de jeg snakker om her, har hatt vansker med å føle tilhørighet i Europa. Med én gang krigen ble et samtaleemne, skiftet de personlighet.

Jeg kan ikke med 100 prosent sikkerhet si hva som foregikk inni dem, men jeg kan ut fra egne erfaringer gjette at slåss-refleksen kicket inn.

Det virket som om deres støtte til krigen kunne være en emosjonell respons på å få gruppetilhørigheten sin truet. Jo mer kritiske og spesifikke spørsmål jeg stilte, desto mer emosjonelle og irrasjonelle ble de. Dette er en veldig vanlig beskyttelsesmekanisme og protestoppførsel.

Den russiske statsviteren Ekaterina Schulmann, som for øvrig er blitt erklært som fremmedagent for sin fordømmelse av krigen, sa at det viktigste vi har nå, er relasjonene våre. Selv om det er veldig fristende å bryte forhold med folk vi er politisk uenige med, så burde vi tenke oss om.

Jo mer isolert og demonisert du føler deg, desto lettere funker propaganda på deg – fordi du trenger å høre til et sted.

Og når krigen en dag slutter, blir vi nødt til å bygge opp og reparere alt igjen. For å bygge opp et demokratisk Russland i fremtiden må hele befolkningen være med, og de må være i stand til å snakke med hverandre.

Ringvirkninger vi ikke kan forestille oss

I en periode sluttet jeg å snakke med de intelligente, empatiske russerne som likevel støttet krigen. Det kostet meg for mye og var for tungt. Det virket lettere å bryte kontakten.

Men da jeg skjønte hva som foregikk inne i meg, at mitt sinne og min lyst til å tro på den russiske propagandaen kom fra frykten for å miste tilhørighet, fikk jeg mer empati med disse menneskene.

I stedet for å angripe dem prøvde jeg å anerkjenne deres følelser av frykt, trøste dem for deres følelser av utenforskap og skifte deres bilde av seg selv som de demoniserte. Det var det jeg trengte da krigen startet. Jeg prøvde å gi videre den varmen jeg hadde fått av norske venner.

Forsøket på forståelse og anerkjennelse dempet de heteste kranglene mellom meg og de russerne som støttet krigen. I noen øyeblikk klarte vi å se hverandre som mennesker.

Å se hverandre som komplekse mennesker er krevende, spesielt i ekstreme situasjoner. Men jeg har tro på at å se, anerkjenne og forsøke å forstå et enkeltmenneske, kan føre til store forandringer i det lange løp.

Vi er alle en del av et gedigent nettverk. Og det vi gjør, fører til en ripple effect, ringvirkninger, som vi ikke kan forestille oss.

24. februar 2022 hadde jeg lyst til å tro på den russiske propagandaen, men nå er jeg sterkt imot krigen i Ukraina. Jeg har jobbet med antikrigsprosjekter i ett år og ønsker president Vladimir Putin en god tur til Haag.

Men denne endringen startet med omfavnelse av varme venner, anerkjennelse av egne frykter, ny kunnskap og ømhet overfor meg selv. Det har vært vanskelig. Det har kostet. Men det har gitt frukter. Jeg har fått en helt ny forståelse av meg selv og verden.

Det er mulig å endre mening.

Nei til krig. Fred til Ukraina. Frihet til Russland.