Kronikk

Derfor spør jeg foreldrene om de slår

  • Solveig Ude
Som fagpersoner må vi se og handle når vi avdekker vold. Vi må også tåle at foreldrene kan bli både såret og sinte for at vi tar opp vold, skriver Solveig Ude.

Hvem skal foreldre snakke med om sitt tabu; de slår, klyper, dasker, smekker og krenker barnet sitt i sinne og frustrasjon. Og hvordan kan vi forebygge at barn utsettes for mer vold?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Takk til journalist Carl Alfred Dahl for hans kommentar i Aftenposten 1. september: «Slår du barnet ditt, da?» Han setter søkelys på at de voksne må tåle noen «frekke» og ubehagelige spørsmål fra alle oss som jobber med barn. Og at den som ser og hører om barn som lider, må handle.

Alle vi som er foreldre blir sinte og irriterte på barna våre noen ganger. Barn tåler også at mor og far buser ut – noen ganger. Men blir sinne og aggresjon noe barn opplever ofte eller i verste fall daglig, vil det skade barnet.

De blir utrygge, engstelige og i konstant beredskap, noe som igjen går ut over barnets utvikling.

Noe går i stykker

Noen foreldre blir så sinte at de slår. De benytter sin makt og styrke til å la sitt sinne gå ut over barnet. Når dette skjer, går noe i stykker i barnesjelen. Barnet kan bli urolig, innesluttet, trist, redd og lei seg. Den trygge verdenen i hjemmet blir utrygg.

Jeg tar opp vold på alle kontroller helt frem til skolestart

Det finnes ingen sikre tall for omfanget av barn som blir utsatt for vold i dag. Min jobb som helsesøster innebærer å ivareta barns fysiske og psykiske helse. Og som helsesøster har jeg de siste 20 årene jobbet systematisk med oppdragervold (vold som utøves når barna «ikke gjør som foreldre sier» eller som «læring») som tema i mine samtaler med foreldre på helsestasjonen, ut ifra en egen metode for samtale.

Dette er noe jeg gjør fra det tidspunktet foreldrene møter med barnet på helsestasjonen, men det er særlig aktuelt fra barnet er ca. ti måneder. Ved timånedersalder begynner de aller fleste barn å øke sin aksjonsradius. Da vokser egenvilje (også kalt «protest») og selvstendighet (også kalt «trass») frem som en naturlig utvikling.

Dette kan være svært utfordrende for foreldrerollen. Jeg tar opp vold på alle kontroller helt frem til skolestart.

Kommentar:

Les også

«Jeg har hørt rettsmedisinere fortelle om grov vold mot spebarn. Bare noen uker gamle.»

Kan spørre om det meste

Mitt ønske er å forebygge at barn blir utsatt for fysisk og psykisk vold og gi hjelp og veiledning når det forekommer mildere formere for vold. Grov vold blir alltid meldt til barnevern og politi. Gjennom å skape en god relasjon med foreldrene under en vanlig helsekontroll, kan jeg spørre om det meste, også om foreldrene frustrasjon og sinne som kan ende i vold.

Jeg spør direkte om de slår, klyper, dasker eller knipser barna sine

Foreldrene jeg møter identifiserer seg ikke med ordet vold. Derfor bruker jeg heller ikke ordet vold i mine spørsmål. Jeg spør direkte om de slår, klyper, dasker eller knipser barna sine. Noen foreldre kan selvsagt benekte selv om de slår, men min erfaring er at mammaer og pappaer som utøver mild vold mot barnet sitt innrømmer det i disse samtalene.

De som innrømmer at de bruker vold i oppdragelsen forteller meg at de er lei seg når dette skjer. De gråter og sier de angrer. Noen forteller at de kysser barnet sitt etterpå, andre at de kjøper fine ting til barnet for å vise anger. Jeg forklarer da at barnet blir forvirret over dobbeltheten og ikke forstår kyssing og gaver som et «plaster» på de sårene vold skaper.

Les også:

Les også

Blåmerke fra lek eller vold?

Trenger noen å snakke med

Alle foreldrene jeg har snakket med ønsker hjelp til å slutte å slå når de blir sinte. De trenger noen å snakke med om dette skambelagte temaet og føler en lettelse over å ha delt det med noen som de har tillit til.

Mange er ikke klar over at dasking, klapsing, knipping, klyping, smekk på hånden er vold, dypt krenkende for barnet og forbudt etter norsk lov.

Jeg sier til mammaene og pappaene at de må lytte til hjertestemmen som forteller dem at det de gjør er galt og skadelig for barnet. I samtalene blir foreldrene bevisst sin oppdragerrolle. De innser hvordan deres adferd krenker barnet. De forstår at de er dårlige rollemodeller for barnet sitt. De forstår at når de blir sinte skal ikke det gå utover barnet. Slik kan voldsspiralen brytes.

Jeg sier til mammaene og pappaene at de må lytte til hjertestemmen som forteller dem at det de gjør er galt og skadelig for barnet

Min erfaring er at det er mest mødre som slår de minste barna, og fedre som slår de større barna. Når dette avdekkes må foreldrene love at det opphører umiddelbart. Samtalen blir journalført, og de får oppfølgingssamtaler. Noen blir henvist til fagsenteret eller barne— og ungdomspsykiatrisk klinikk. I noen tilfeller sender jeg bekymringsmelding til barnevernet.

Noen tyr også til «time out» som metode. For meg er «time out» det samme som skammekroken, og det er en tydelig avvisning av et barn som strever med følelsene sine. Barnet blir krenket, forvirret og utrygt, det er ingen læring i «time out». En kan heller gå ut av situasjonen sammen med barnet, dele opplevelsen og snakke sammen.

De fleste foreldre oppdrar barna sine uten vold. Mine samtaler med foreldrene er i så måte forebyggende, spørsmålene jeg stiller blir en tankevekker for ikkevoldelige foreldre. Jeg spør dem blant annet om hva de ville gjøre hvis de ble vitne til vold mot andres barn, det være seg i familien, i nabolaget eller på T-banen.

Les også:

Les også

- Når barn roper om hjelp og ikke blir hørt, må det få konsekvenser

Hva vil barnet meddele?

Hvordan bidra til bedre forståelse for barnets følelser/protester og selvstendighetstrening?

Skrik og gråt er strevsomt, det gir jeg foreldrene aksept for, men dette er også følelser som barn må få uttrykke for å bli hele mennesker. Foreldre må romme det som kommer både av godt og vondt.

Som fagpersoner må vi se og handle når vi avdekker vold. Vi må også tåle at foreldrene kan bli både såret og sinte for at vi tar opp vold.

Det er dessverre ingen systematisk metode nedfelt i retningslinjer for helsesøstre om hvordan vold som tema skal tas opp med foreldrene. Det er svært trange rammer for hva helsestasjonen skal romme, til tross for at den er den eneste instans som treffer alle barn før de er et år.

Vi har mange barneskjebner som er i forstadier til «Christoffer-saken», og dem må vi finne før det er for sent.

Les A-magsinets sak om Christoffer Kihle Gjerstad: «Gutten som ble usynlig»

Les også

  1. Barnevernet sviktet 147 barn -ingen blir straffet

  2. Bør ikke avfeie foreldrebekymringer

  3. Det gåtefulle folket

Les mer om

  1. Kronikk