Kronikk

Dramatiske fremstillinger av digitalisering bør avløses av kjølig, strategisk besluttsomhet | Olav Lysne

  • Olav Lysne, professor ved UiO og Simula Research Laboratory
Vi må få installert flere kabler som binder det norske internettet sammen med resten av verden. Da industrialiseringen skjøt fart i Europa, befant Norge seg i en geografisk utkant. Det gjør vi fortsatt, skriver Olav Lysne. - I internettstrukturen ligger vi nå ved enden av en blindvei, Sverige. Illustrasjon: Shutterstock
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Ingen bransje slipper unna digitaliseringen», «Vi har vært igjennom endringer før, men denne er større, og det kommer til å bli brutalt», «Det er reell fare for at vårt århundres mest fundamentale teknologi blir dominert av et lite knippe store selskaper». Dette er sitater fra offentlig debatt den senere tiden. Uttalelsene er gitt av ledende politikere og samfunnsdebattanter, og de har to vesentlige sider ved seg:

  • De er alle sanne, og de er alle egnet til å skremme.
  • De er sanne fordi digital teknologi er i ferd med å ta et nytt stort jafs av de arbeidsoppgavene som tidligere kun kunne utføres av mennesker.
  • De er sanne fordi arbeidsliv og næringsliv vil forandre seg dramatisk i løpet av de neste tiårene.
  • De er skremmende fordi vi ikke er i stand til å forutsi den effekten disse endringene vil ha på samfunnet, på ressursfordelingen menneskene imellom, eller på maktfordelingen mellom private selskaper, staten og enkeltmennesker.

Dramatiske omveltninger nærings- og arbeidsliv har vi sett tidligere. Hovsmedene forsvant da bilene gjorde sitt inntog, håndverkere innen skomakerfaget, repslagerfaget og skredderfaget ble utradert eller kraftig desimert som et resultat av industrialiseringen.

I 1975 bygget vi Postgirobygget i Oslo for å huse hundrevis av funksjonærer. De jobbene som ble utført av disse menneskene er nå automatisert

. Vi har sett slike situasjoner før, og vi er i dag langt bedre rustet til å ta vare på de yrkesgruppene som blir utsatt for forandringer i fremtiden enn vi har vært noensinne tidligere.

Hovsmedene forsvant da bilene gjorde sitt inntog, håndverkere innen skomakerfaget, repslagerfaget og skredderfaget ble utradert eller kraftig desimert som et resultat av industrialiseringen.

Personvern, sikkerhet og sårbarhet

Det er likevel sant at det finnes konsekvenser av digitaliseringen som vil være av en av helt ny karakter, og vil stille oss overfor utfordringer vi ikke har sett tidligere. Dette gjelder i første rekke samfunnets sikkerhet og sårbarhet, hvor vi nå må håndtere trusler av en art vi ikke tidligere har sett.

Et annet eksempel er personvern og menneskerettigheter.

Vi er på vei inn i en tid hvor det blir teknologisk og økonomisk mulig å overvåke samtlige borgere i et land 24 timer i døgnet. Det finnes ingen historiske paralleller som kan hjelpe oss i beskyttelsen av personvernet i en slik situasjon.

I stedet for å dramatisere digitaliseringsutfordringene bør de, denne gangen som ved tidligere utfordringer, møtes med gjennomtenkte og gjerne visjonære strategiske grep som er bredt politisk forankret. Det vi må konsentrere oss om er å diskutere er hva disse grepene skal være.

Dernest må vi etablere en politisk robust enighet om besluttsomhet i gjennomføringen av dem.

Les sakene vi skrev da Lysneutvalget la frem sin innstilling i 2015:

Les også

  1. Sårbarhetsutvalget: Klarer ikke avdekke og håndtere digitale angrep

  2. Utvalg sier ja til at E-tjenesten får overvåke innholdet i all internett- og telefontrafikk som krysser riksgrensen

Jeg vil her foreslå tre slike strategiske grep. De er ikke de eneste tenkelige, men de har det til felles at de både er gjennomførbare og at de vil vesentlig styrke vår evne til å komme godt ut av de neste tiårene med digitalisert utvikling.

Binde Norge digitalt til kontinentet

Vi må få installert flere kabler som binder det norske internettet sammen med resten av verden.

Da industrialiseringen skjøt fart i Europa, befant Norge seg i en geografisk utkant.

Det kunne vi ikke forandre, og det gjorde norsk industriutvikling mer krevende enn den var i f.eks. Tyskland. Når vi nå er på vei inn i en ny digitaliseringsbølge, vet vi at det over de neste tiårene skal skapes svært mye nytt næringsliv internasjonalt. Vi kan ikke vite hva slags næringsliv dette vil bli, men vi vet at også nå befinner vi oss i en utkant.

I internett-strukturen ligger vi nemlig for enden av en blindvei, gjemt bak Sverige. Denne gangen kan vi imidlertid gjøre noe med plasseringen vår.

Om vi får lagt nye datakabler fra Norge til kontinentet, til England, USA og Asia kan vi plassere oss sentralt i den globale infrastrukturen, og således bli et langt mer naturlig utgangspunkt for nytt digitalt næringsliv enn hva vi er nå.

Digitalisering av profesjonsutdanningene

Det bør bygges en tverrpolitisk enighet om en kompetansestrategi innen digitalisering og IKT.

Denne strategien må ha som utgangspunkt at ingen som går ut av norsk grunnskole bør være fremmede for hvordan man programmerer en datamaskin, den må sørge for at digitalisering er en del av alle profesjonsutdanninger, den må bygge god og stabil kapasitet på master- og bachelorutdanninger innen IKT, og den bør legge til rette for svært sterke norske forskningsmiljøer innen digital engineering.

I Justisdepartementet arbeides det nå med en kompetansestrategi innen IKT-sikkerhet og sårbarhet.

Dette er en god start, men på sikt må strategien utvides til å gjelde hele IKT-feltet, og den bør forankres tverrpolitisk slik at den ikke risikerer å miste fremdrift etter et stortingsvalg.

Tenketank for samfunnsendringer

Det bør opprettes en tenketank eller lignende hvis jobb det er å forstå og å skape debatt om de samfunnsendringene vi står overfor.

Selvtitulerte digitaliseringseksperter som skråsikkert forteller om hvordan samfunnet vil utvikle seg går det tolv av på dusinet.

Det sjelden grunn til å ta dem på alvor. Det er nemlig ingen som med noen grad av sikkerhet kan si hvor digitaliseringen vil føre oss hen. Vi må derfor ha en kontinuerlig og levende debatt om disse temaene, hvor bidrag kommer fra mange fag og samfunnsområder.

Tenketanken må derfor være bredt sammensatt og må i det minste inneholde sosialøkonomer, teknologer, jurister, antropologer, politikere og næringslivsledere. Denne bør få et spesielt ansvar for å debattere de sidene av digitaliseringen hvor vi ikke så lett kan lære av tidligere tiders erfaringer.
Informasjons og kommunikasjonsteknologi er det mest potente av de tekniske fagområdene hva gjelder evne til å forandre samfunnet.

Endringer vil skje i raskt tempo, noe som gjør en levende debatt og politisk besluttsomhet viktig.

Ingen er imidlertid tjent med at debatten er preget av dramatisering. Dramatiske fremstillinger av digitalisering bør avløses av kjølig, strategisk besluttsomhet.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Her er noe av debatten som fulgte etter Lysne II- utvalget om digital grenskontroll:

Les mer om

  1. Digitalisering
  2. Arbeidsliv
  3. Personvern
  4. Internett
  5. Digital