Kronikk

Den utrangerte ubåten «Nautilus» skulle bli den første under isen på polpunktet. Det gikk ikke bra | Øystein Rygg Haanæs

  • Øystein Rygg Haanæs, frilansskribent/seniorrådgiver Universitetet i Bergen
Med denne gebrekkelige farkosten ville den australske eventyreren George Hubert Wilkins beseire polisen. Her ved kai i Bergen i 1931. Tirsdag 18. juli får vraket i Byfjorden besøk av undervannsroboten Ægir. Universitetet i Bergen strømmer begivenheten direkte.

Sponset av mediemogulen Hearst satset kapteinen på «Nautilus» friskt. Toktet endte i vanære i Byfjorden i Bergen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forskningsfartøyet «G.O. Sars» vender snart tilbake fra tokt vest for Svalbard. Der har den fjernstyrte undervannsroboten Ægir – som kan gå helt ned til 6000 meters dyp – gjort dykk for å kartlegge forholdene ved nyoppdagede, vulkanske undervannskilder. 18. juli stuper Ægir i sjøen igjen utenfor Bergen. Der går den ned til vraket av den amerikanske ubåten «Nautilus», som endte sine dager på bunnen av Byfjorden i 1931, etter en av tidenes minst vellykkede polarekspedisjoner. Universitetet i Bergen strømmer begivenheten live.

  • Her ligger vraket av «Nautilus»: Se bildene

«Nautilus» ble bygget i USA på tampen av første verdenskrig, men rakk ikke å fyre av en eneste torpedo. I 1930 var ubåten – som opprinnelig het «O-12» – moden for skraphaugen, men den australske eventyreren George Hubert Wilkins ville det annerledes.

Wilkins hadde flere tøffe ekspedisjoner bak seg og ble i 1928 den første som fløy over polhavet, fra Alaska til Barentsburg på Spitsbergen. Nå ville han gjennomføre en enda mer spektakulær bragd – passere nordpolpunktet i ubåt under isen.

Døpt i isvann, ikke champagne

Han fikk leie O-12 for én dollar i året og ga farkosten nytt navn etter kaptein Nemos ubåt i Jules Verne-romanen En verdensomseiling under havet. Passende nok ble «Nautilus» døpt med isvann og ikke champagne. Dette var midt i forbudstiden og all omsetning av alkohol var forbudt.

Før avreise: Den australske eventyreren George Hubert Wilkins og den amerikanske ubåtkapteinen Sloan Danenhower.

Om ubåten var billig, ville resten av ekspedisjonen bli kostbar nok. Farkosten måtte bygges om, og mannskapet på 20 måtte ha hyre og proviant. Wilkins overtalte den amerikanske mediemogulen William Randolph Hearst til å finansiere det hele. Avisene hans lå i evig opplagskrig med avisene til Joseph Pulitzer, og Hearst så antagelig en polarekspedisjon som en ypperlig kilde til eksklusivt stoff.

«Nautilus» ble utstyrt for å bryte is med baugen, og det ble montert en slags mekaniske sager som skulle kunne skjære pustehull gjennom fire meter tykk sjøis. Testing av utstyret var det imidlertid så som så med.

Landfast på grunn av snøfall

Deretter ble «Nautilus» hjemsøkt av en endeløs rekke med illevarslende hendelser. Ubåten fikk motorstopp straks den forlot verftet; deretter ble den landfast på grunn av snøfall. Noen ville nok tatt det som et dårlig tegn for en farkost på vei til Arktis, men ikke Wilkins.

Og det skulle bli verre. En matros falt over bord og druknet, og på vei over Atlanteren sommeren 1931 fikk «Nautilus» totalt motorhavari og drev for vind og vær i to døgn før et slagskip kom til unnsetning og tauet ubåten til Irland.

«Nautilus» i Bergen før toktet mot Nordpolen.

Først i august, måneder etter skjema og lovlig sent på året for en polekspedisjon, kom «Nautilus» til Norge. Lokalavisene dekket opphold i Bergen og Tromsø i detalj; leserne fikk blant annet vite at den røslige, amerikanske kokken måtte mønstre av i Bergen. Han ble erstattet av en nordmann med kroppsmasseindeks mer i stil med farkosten.

Geofysikkprofessor Harald Ulrik Sverdrup mønstret også på i Bergen – til store protester fra venner og familie som tryglet ham om å bli hjemme. En kollega sendte til og med et brev der han ga uttrykk for at det ville være et stort tap for oseanografien om Sverdrup gikk til bunns i en hullete hermetikkboks.

Geofysikkprofessor Harald Ulrik Sverdrup før avreise fra Marineholmen. Han mønstret på ubåten, til tross for venners sterke advarsler om at geofysikken ville lide et stort tap dersom han gikk til bunns i en hullete hermetikkboks.

Dybderoret sabotert

«Nautilus» hadde egen fotograf, og mange av bildene han etterlot seg, viser ubåten som taues til havn et eller annet sted etter motorhavari. Med denne gebrekkelige farkosten skulle polisen altså overvinnes.

Mot slutten av august nådde «Nautilus» 82°N, lenger nord enn noe annet fartøy hadde kommet for egen maskin.

Men på veien hadde ubåten fått ordentlig juling av pakkisen, og livet om bord var heller ingen fest.

Drikkevannet frøs, skroget lekket, instrumentene klikket, og båten rullet sånn i overflaten at Sverdrup skal ha sagt at ingen burde gått om bord uten polstret hatt på hodet.

31. august 1931 nådde «Nautilus» iskanten. Men da de gjorde klart til dykk, nektet dybderoret å lystre. Det var der faktisk ikke lenger. Ubåten var sannsynligvis sabotert av et skrekkslagent besetningsmedlem, som sannsynligvis også reddet mannskapet fra den visse død. Hadde de kommet seg langt under isen, ville de nok forblitt der.

Tok rennafart mot iskanten

Siden dette var en tid da ære definitivt trumfet HMS-regler, hadde Wilkins likevel ingen planer om å gi seg. Han lyttet ikke til fjellvettregler av typen «vend om i tide, det er ingen skam å snu». Dessuten var han klar over at en viss mediemogul i New York ikke ville se med blide øyne på en fiasko.

Wilkins beordret derfor kaptein Sloan Danenhower om å presse «Nautilus» under isen. Den stakkars amerikaneren gjorde som han fikk beskjed om. Han brukte ballasttankene til å gi farkosten helling, tok rennafart og gravde seg ned under iskanten med full kraft.

Dermed ble «Nautilus» første ubåt under polisen. Ikke så langt under, riktignok, og heller ikke så lenge. Båten dukket opp igjen i et stort hull i sjøisdekket – og godt var kanskje det.

Nå var «Nautilus» så mørbanket at selv Wilkins skjønte at det bare var å bakke ut. 20. september kom en slukkøret gjeng tilbake til Spitsbergen; bunnfrosne og eksosstinkende – men tross alt i live. De hadde dessuten gjort viktige observasjoner og hadde med seg nyttige forskningsdata.

«USS Nautilus» virkeliggjorde drømmen

Nå ville ikke Hearst pøse mer penger ut i polhavet, så «Nautilus» ble senket utenfor Bergen 30. november 1931. Ironisk nok kom Wilkins til kort også her. Avtalen var at farkosten enten skulle leveres tilbake til marinen eller senkes på minst 370 meters dyp. Den ble liggende på 347 meter.

Wilkins beordret kaptein Sloan Danenhower om å presse «Nautilus» under isen. Han brukte ballasttankene til å gi farkosten helling, tok rennafart og gravde seg ned under iskanten med full kraft.

At Wilkins’ ekspedisjon ikke bare var dristig, men dumdristig, er det liten tvil om.

Samtidig var han en av de første som så potensialet i bruk av ubåter som flytende observasjonsposter.

Han ville blant annet bruke «Nautilus» til å sette ut måleinstrumenter under vann – akkurat slik Ægir gjør for norsk havforskning i dag.

Straks ubåtene ble mer avanserte, ble Wilkins’ drøm også virkeliggjort. I 1958 passerte atomubåten «USS Nautilus» polpunktet under isen. Året etter ble «USS Skate» den første ubåten som steg til overflaten på Nordpolen. Mannskapet hadde med seg Wilkins’ aske, som de spredte utover isen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Bergen
  2. Arktis
  3. Nordpolen