Kronikk: Debatten som forsvant | Anine Kierulf

Jeg lurer på hvor det blir av dem som har omsorg for levende modeller.

Også forfattere er summen av sine erfaringer. Jo tettere opp til virkelige erfaringer en roman legger seg, jo større er imidlertid sjansen for at dens «levende modeller» finner seg selv i boken – og for at leserne kjenner dem igjen.

Gode romaner blir kunst uansett, deres tilknytning til virkeligheten underordnes den fortelling man som leser betas av. Det er ikke sikkert det hjelper for de eksponerte.

Har kunstneren et særlig ansvar når personer fremstilles for offentligheten på en måte de ikke ønsker?

Ingunn Økland brukte fem litterære eksempler da hun problematiserte «virkelighetslitteraturens» bruk av levende modeller i Aftenposten 24. september.

Ett var Vigdis Hjorths roman Arv og miljø, der hovedpersonen Bergljot i barndommen ble utsatt for overgrep av sin far. Har romanen biografiske trekk, var kanskje forfatterens far en overgriper? Begikk han overgrep, dømmes han pr. bok; var han uskyldig, henges han urettmessig ut som overgriper.

Aftenpostens «korstog»

Også Hjorths forsvarere åpner for Bergljots biografiske side. Birgitte C. Huitfeldt finner det i Klassekampen 1. oktober befriende å lese at Hjorth «nå endelig skriver om det som må ha vært hennes eller hennes hovedpersons verste demon».

Men Økland burde nok ikke brukt Hjorth som eksempel, og Aftenposten burde nok ikke fulgt saken opp som den gjorde. For debatten ble da til en om hvorvidt Aftenposten med sitt «korstog» (Ane Farsethås, Morgenbladet 30. september) bidro med en «dypt problematisk» mistenkeliggjøring av «[Hjorths] intensjon om å skrive en roman» (Nikolaj Frobenius), en utidig «grafsing» (Tom Egil Hverven) eller også brøt «god presseskikk» (Gunnar Bodahl-Johansen, alle Klassekampen 29. september).

Jeg tar ikke stilling til Hjorths roman eller Aftenpostens oppfølging. Men jeg lurer på hvor det større tema Økland tok opp ble av. Bruken av «levende modell» har en lang historie: Hvor går grensen for hvordan man kan fremstille virkelige forelegg? Rettslig? Etisk? På ytringsfrihetens område er forholdet mellom jus og etikk ofte som mellom to konsentriske sirkler – én stor, som viser det rettslige rommet for frie ytringer, én mindre, som viser det etisk forsvarlige. Man har langt større spillerom for hva man lovlig kan skrive i en avis, enn hva man presseetisk forsvarlig kan.

Ytringsfrihet og personvern er avhengige av hverandre

Traumer bør bearbeides; kunstnere kan gjøre dette gjennom sin kunst. Men i motsetning til dem som finner ord hos psykologen, publiserer forfattere sine bearbeidelser for offentligheten. Rettslig vil en uriktig beskyldning om incest overfor en identifiserbar person lett være ærekrenkende. Offentliggjøring av sensitive, private opplysninger – som selvmordsforsøk eller seksuelle preferanser – kan være brudd på privatlivets fred.

De rettslige grenser for ytringsfrihet er vanskelige å trekke der virkeligheten er bearbeidet kunstnerisk. Det kunne tilsi at etiske diskusjoner av «levende modell» burde være vel så viktige. Grensedragningen beror i begge tilfeller på en avveining av to grunnleggende verdier – ytringsfrihet og personvern. De er avhengige av hverandre: Vi må kunne ytre oss fritt, og så fritt som mulig kunne tilegne oss andres ytringer for selv å utvikle oss og la oss danne. Men vi trenger også et frirom fra det offentlige, et privatliv, der vi kan utvikles i fred – et vern om vår integritet og vårt omdømme for selv å kunne delta i offentligheten.

Etter Øklands innlegg har jeg lurt på hvor de er som har omsorg for de levende modeller. Det har overrasket meg litt. Mine inntak til problemstillingen «levende modell» har startet i motsatt ende: Som advokat, forsker og forlagskonsulent har jeg vært opptatt av å anskueliggjøre rommet for ytringsfriheten. De rettslige vurderinger her er komplekse. De er imidlertid mulige nettopp fordi det finnes grenser. Er da ikke de etiske grensene interessante å debattere offentlig for dem som driver i dette feltet? Er det kun et personlig spørsmål for den enkelte forfatter?

I Klassekampen 1. oktober uttaler Trond Haugen at «Kritikken til Aftenposten blir moralsk og uklar i staden for juridisk og prinsipiell». En slik uttalelse er jo oppløftende på jusens vegne, men antyder kanskje en vel liten tiltro til moralens betydning. «Det er ingen som har meldt tilfellet, og dermed er ikkje den juridiske dimensjonen aktivert», sier Haugen. Men er det slik? Blir du utsatt for ran eller incest, har dette ganske åpenbart (også) en juridisk dimensjon, uansett om du anmelder forbrytelsen eller ei. Du er krenket, og det på en måte som samfunnet ikke bare fordømmer rettslig, men også moralsk.

Må de levende modellene selv gjøre anskrik?

Erik Fosnes Hansen tar avstand fra Øklands kommentar i kronikken «Prosessen mot Vigdis Hjorth» (Aftenposten 1. oktober). Til kritikk av forfatterkritikk er ingen overskrift for stor. Før han beskylder Økland for å «raljere», gi en «rent sagt ondsinnet gjengivelse» og gjemme seg bak ordet «problematisere», som er noe «man så fint kaller det når man ikke har bedre unnskyldninger for å være infam» forsikrer han at han «[ikke] trekker (…) i tvil Aftenpostens eller kritikerens edle motiver». Hans konklusjon er at «[d]en som føler seg urettferdig portrettert eller mener at hendelser er utilbørlig fremstilt i et kunstverk, kan vurdere å ta til motmæle i offentligheten, eller gå rettens vei. Det er først i de to siste tilfellene at dette forholdet eventuelt får offentlig interesse.»

Er det ikke av offentlig interesse at det begås rettslige og etiske overtramp mot enkeltmennesker dersom de lider i stillhet og ikke selv gjør anskrik? De, som ikke som forfatterne kan bearbeide sine følelser av overtramp litterært – er de hensatt til leserbrev eller rettsapparatet? Selv om deres tilgang både til språk og aviser jevnt over vil være langt ringere enn forfatternes? Levende modeller befinner seg gjerne i en situasjon der de uønsket eksponeres offentlig. Det eneste de med sikkerhet vil få ut av avisdebatt eller saksanlegg (i et krevende rettsfelt) er mer offentlig oppmerksomhet.

Det er ikke noe enkelt svar på problemstillingen «levende modell». Men kanskje kunne man få et høynet refleksjonsnivå om den gjennom offentlig debatt? «Vi trenger en reflektert diskusjon om de etiske sidene ved såkalt virkelighetslitteratur», skriver Erling E. Guldbrandsen (Aftenposten 26. september). Det ville være fint om også forfatterne bidro til å gi den et prinsipielt løft.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter