Mitt land brenner | Malcolm Langford
Monsterbrannen genererer nye branner, med en kraft som brannmenn beskriver som atombombeaktig.
Å være australsk er å kjenne brann. Alle bærer minner om de store brannkatastrofene, og mange har kjent skogbrann så å si på kroppen. Da jeg var tenåring, i Wyong nord for Sydney, fikk vi den på dørstokken flere ganger. Den var en del av livet. Bare en liten asfaltvei beskyttet oss fra brannene som herjet i skogen.
Samtidig står de store tragediene som Ash Wednesday i 1983 og Black Saturday i 1983 og 2009, som klistret til vår kollektive hukommelse. Tilsammen 248 mennesker døde i disse brannene, som særlig rammet delstaten Victoria.
Men brannen nå, den kjenner vi ikke til. Den brannen som Australia har våknet til hver dag de siste to månedene, med stadig nye utviklinger, er ny på flere måter.
Brann i områder tidligere aldri rammet
Brannen brer stadig om seg. Den herjer over tre delstater samtidig og på områder som tidligere aldri er blitt rammet. Brannen kom svært tidlig i år. Vanligvis kommer de store branner og katastrofer på slutten av sommeren, men i Australia har sommeren akkurat begynt.
Brannen er blitt drevet av nye temperaturrekorder. Bare denne uken fikk deler av Sydney erfare nesten 50 grader for første gangen i historien. Brannen har ny kraft. Vi snakker nå om en monsterbrann som genererer nye branner, med en kraft som brannmenn beskriver som atombombeaktig.
Resultatet er en brannkatastrofe uten sidestykke. Tallene er nesten ubegripelige.
Enorme tapstall
Så langt har ca. 60.000 tusen kvadratkilometer brent opp. Det er seks ganger større enn i Amazonas i 2019 og tolv ganger større enn i California i 2018.
Til nå har 25 mennesker omkommet, nesten en milliard dyreliv har gått tapt og cirka 2000 eiendommer er totalt ødelagt. Kritisk infrastruktur fra strøm til vann er under konstant trussel, og de økonomiske kostnadene er foreløpig på 12 milliarder kroner. Tusenvis av mennesker er blitt isolert i det som ligner krigssoner. Det er folk på strender, gater og veier uten mat, hus, internett, medisin og tilgang til penger.
Og røken har spredt seg til de store byene. I hovedstaden Canberra våknet beboere nylig til den verste målte luftforurensing i hele verden, og røken har spredt seg til New Zealand, der den får isbreene til å smelte enda raskere. I november fikk jeg tilnærmet sjokk selv da jeg var på hjemmebesøk. Skyene var blodoransje, mens røken lå over bølgene på Bondi Beach.
Den eneste trøst er alle heltene i kampen mot flammene, samt folks sjenerøsitet og hjelp til dem som har mistet hus og hjem. Tusenvis av brannmenn, profesjonelle og frivillige, har jobbet døgnet rundt de siste to månedene, noen har ofret sitt liv og eiendom. Mennesker fra hele verden har åpnet sine lommebøker for å hjelpe.
Splid om manglende beredskap
Men det er ikke bare landet som brenner. Australsk politikk om skogbrannen er nesten like antent som skogen i disse dager. Den pågående debatten er et varsko for andre land som kan og vil bli rammet av fremtidens katastrofer. Det gjelder selv Norge.
1. Det er splid om beredskap. Den nasjonale regjeringen var rett og slett ikke forberedt. Forslag om å kjøpe flere beredskapsfly for skogbrann ble avvist for fire år siden. Forslag fra 23 brannsjefer om en ny plan for monsterbranner ble avvist i april 2019. Forslag om nasjonal koordinering av delstaters innsats ble avvist for to måneder siden. Midler til forebygging – særlig preventiv brenning som delvis bygger på urfolks praksis – ble redusert i delstatene.
Bildet ble ikke bedre da statsminister Scott Morrison ble avslørt på en hemmelig ferie på Hawaii like før jul. Og han fikk selv høre folks frustrasjon om manglende beredskap da han endelig kom tilbake til det brannherjede hjemlandet.
Paradokset er at Australia er et land som er svært stolt av sin beredskap. Infrastrukturen er enorm, og det har vært flere forsøk på å lære av tidligere granskningsutvalg om brann. Men vi har endt med en fiasko som ligner alt som gikk galt med «22. juli» i Norge. Det reiser spørsmål om hvordan stater planlegger for nye katastrofer. Hører vi på dem med faglig ekspertise og praktisk erfaring? Lærer vi fra tidligere kriser? Fordeler vi ressurser på en riktig måte?
Klimaendringenes rolle
2. Det er splid om klimaendringenes rolle. For mange var kanskje skogbrannene den ultimate bekreftelsen av effekten av menneskeskapt klimaendring. Alt som var blitt varslet, hadde skjedd for et sårbart land som Australia: Hyppigere tørkeperioder, høyere temperaturer og nye værmønstre som øker faren for brann.
I The New York Times skrev den australske forfatteren Richard Flanagan om Australias klimaselvmord: Et land som har kjempet mot internasjonale avtaler og som ble rangert som 57 av 57 i klimapolitikk. Nå fikk det konsekvenser.
Men et enkelt blikk på deler av sosiale medier og medier kontrollert av Fox' Rupert Murdoch viser et annet bilde. Der er fokuset bare på andre årsaker. Om pyromaner som startet enkeltbranner, naturlig tørke og preventiv brenning som særlig ble stoppet av byråkrater og Australias MDG-parti. Noen av disse påstandene er riktige og må bli hørt. Men andre, særlig den siste, er blandet med en sterk dose falske nyheter.
Igjen står et vestlig demokrati, med høyt utdanningsnivå og høy sårbarhet for klimaendring, som sliter med å ha en informert debatt. Australia, som Norge, konkurrer om å ha flest klimafornektere i verden. Sosiale medier oversvømmes av falske nyheter. Den offentlige debatten er preget av polarising og frustrasjon uten dialog. Og de to hovedpartiene er så delt – med sterke koblinger til kullindustri – at de sliter med å finne en vei frem.
Resultatet er at regjeringen trygt kunne kunngjøre i forrige uke at det ikke blir noen endring i Australias klimapolitikk.
Må vi tenke nytt?
Hvordan skal vi leve med naturen? I 1908 publisert den australske poeten Dorothea Mackellar det kanskje mest kjente diktet om landet. Under et opphold i England lengtet hun hjem og skrev «Mitt land». Det andre avsnitt kan de fleste i Australia:
I love a sunburnt country,
A land of sweeping plains,
Of ragged mountain ranges,
Of droughts and flooding rains.
Diktet fanger den australske identiteten, en kjærlighet til naturens kraft og respekt for dens brutalitet. Men Mackellers dikt bærer også et håp om at vestlige sivilisasjon, kultur og økonomi kan og vil overleve tørke og flom i den ytterste delen av verden.
Core of my heart, my country!
Her pitiless blue sky,
When, sick at heart, around us
We see the cattle die
But then the grey clouds gather,
And we can bless again
The drumming of an army,
The steady soaking rain.
Men så må vi spørre om det er så enkelt. Vil regn alltid komme etter tørke? Vil glede over naturen alltid komme etter brann eller andre katastrofer? Vil det grønne som vokser rundt de sotsvarte trærne, som min søster malte i bilde etter bilde, alltid komme? Eller er brannen så annerledes nå, klimaet så annerledes, at vi må tenke nytt?
For denne brannen kjenner vi ikke til.
