Viken og Innlandet: Amatørmessige logoer og uhistoriske navn | Lars Roede
Disse og andre negative utslag av påtvunget sentraliseringspolitikk må bli avvist av en voksende opinion.
En god nyhet i mørketiden er at politikerne i Viken fylkeskommune vil be Stortinget om å oppløse regionen når et nytt flertall inntar plassene etter neste års valg.
Senterpartiet ber samferdselsministeren om å ta vare på veiskilt som nå fjernes, med navn og våpen til fylkene som er rammet. Det er håp om at vi får beholde gode heraldiske fylkesvåpen og kan glemme de amatørmessige logoene og uhistoriske navnene som kunnskapsløse politikere har valgt.
Viken - et misfoster
Motstanden er stor i Viken, et usannsynlig misfoster på tvers av geografi og historie.
Det minner om manipulerte valgdistrikter i USA, kalt «Gerrymanders» etter guvernør Gerry i Massachusetts. I 1812 trakk han kronglete grenser mellom valgkretser for å sikre sitt parti flertall i delstatsforsamlingen.
Ett av valgdistriktene så ut som en salamander, derav navnet Gerrymander. Viken kan kalles Sanner-mander etter en minister med sans for robuste fylker.
Innlandet er mindre omstridt, for Hedmark og Oppland var ett fylke før.
Lovstridig skrivemåte
Like besynderlig som formen er navnet. Vik er et hunkjønnsord, i bestemt form Vika. Lov om stadnamn sier at stedsnavn skal følge nedarvet lokal uttale og norsk rettskrivning (bortsett fra i samiske og kvenske områder).
Oslofolk sier ikke lenger Piperviken og Vestre Viken. Bergensere sier selvsagt Sandviken, men bæringer må kalle sin hovedstad Sandvika. Problemet er ikke bare gammelmodig og lovstridig skrivemåte.
Viken omfattet i vikingtiden store deler av Akershus og begge sider av Oslofjorden, men ble i middelalderen innsnevret til Båhuslen. Kong Sverre delte området: Ranrike i nord og Elfsysla i sør. Ved lensinndelingen ble de kalt Viken len og Båhus len, i 1532 slått sammen til Båhuslen. Fogderiene i Viken het Norderviken og Sønderviken.
Da Båhuslen ble avstått, beholdt svenskene de norske distriktene og kalte dem Vikorna (Norrviken och Sunnerviken) og Älvsyssel. Disse navnene forsvant ikke før i 2007. Frem til 1970 het rettsdistriktene Norrviken og Sunnerviken.
Avisen Norrvikens Tidning utkom i Strømstad 1918–19. På noen gamle kart kaltes kysten fra Gøta elv til Moss Vigsiden, på de fleste bare til Iddefjorden. Kart og skriftlige kilder bekrefter at Viken ligger i Båhuslen.
Innlandet finnes fra før
Et umulig navn har også storfylket som før het Oppland og Hedmark. Disse fylkene eller amtene var ett da de ble utskilt fra Akershus stiftamt i 1757 under navnet Oplandenes Amt. I 1781 ble amtet delt. Vestre del ble kalt Christians Amt etter kongen, østre del Hedemarkens Amt. De fikk nye navn i 1918, i den store fornorskningsbølgen: Oppland fylke og Hedmark fylke.
Det er ubegripelig at de som fant på navnet Innlandet, ikke leste historien og så at de heller burde gjenopplive navnet Opplandene, kjent helt fra middelalderen. Det omfattet Østlandet nord og øst for Oslofjorden: Hadeland, Toten Hedemarken, Solør og Romerike.
Innlandet finnes fra før – det ligger helt sør i Båhuslen i Sverige, på fastlandet innenfor øyene Orust, Tjørn og Marstrand. Kart fra 1600- og 1700-tallet viser det med litt forskjellige skrivemåter: Inlandt, Inlant, Inland og Indland.
Fylkesvåpen som ikke er våpen
Både «Innlandet» og «Viken» har fått «våpen» som Riksarkivet ville ha avvist. De bryter med kravene til god heraldikk. Et våpen må ha innhold som kan blasoneres (beskrives) med få ord. Det defineres ikke av en tegning, men av beskrivelsen. Da kan tegnemåten gjerne variere.
Figurer må være gjenkjennelige – levende vesener, planter eller ting. Eller skjoldet kan deles på flere måter, men slik at det lett kan beskrives.
Våpenet skal helst ha bare to tinkturer, en farge og et metall, og de skal fylle flaten.
Riksvåpenet fikk en god blasonering i kgl.res. av 19. mars 1937: «Noregs riksvåpen er ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane.»
Få «våpen» som nå innføres, følger disse enkle reglene. De er logoer eller varemerker.
Hvor er menneskene?
Først Innlandet: Et felles fylkesting vedtok i fjor enstemmig forslaget «Knutepunkt og kommunikasjon» fra reklamebyrået Ferskvann. Utkastet vant fordi det symboliserer fjell og vann, fortalte juryformannen til Østlendingen.
Men dette er et bumerke i et skjold, ikke et våpen. Figuren er ikke noe som alle gjenkjenner og som kan beskrives, den må gjengis som reklamebyrået har formet den.
Juryen mente at det «har et abstrakt formspråk som åpner for mange tolkninger. Det tar opp i seg de rike og unike naturressursene vi har, samtidig som det illustrerer menneskene, det urbane, men også kulturarven, fremgang og industri, samhold, mangfoldighet og nøkkelen til noe nytt og spennende.
Den grønne fargen er unik for Innlandet og gir gode assosiasjoner til fylket. Juryen mener at dette fylkesvåpenet følger heraldiske prinsipper samtidig som det kommuniserer Innlandet på en treffende måte».
Abstrakt formspråk er det beste som kan sies om det, og det åpner for tolkninger. Fjell? Tømmersaks?
Men hvor er menneskene, det urbane, kulturarv, fremgang og industri, samhold, mangfold og nøkkel til noe nytt og spennende?
Flyvende tallerkener
Så Viken: Innbyggerne ble invitert til å sende inn forslag. 500 av dem leverte 600 utkast, og de ti beste ble honorert med 2500 kroner.
Så ble fire designbyråer bedt om å komme med forslag, men ingen av dem nådde opp. Juryen sto igjen med tre utkast fra publikum.
Vinneren ble Trippel fjellspeiling i vann, som etter juryens mening «evner å gi gode assosiasjoner og har en symbolikk som gir rom for bredde, mangfold og rikdom i geografi, naturressurser og kulturlandskap. Samtidig som våpenforslaget tydelig tar opp i seg moderniteten og Viken som går foran og viser vei inn i en ny tid, har forslaget også stort potensial til å stå seg godt over tid og bli et symbol for tradisjon i det nye fylkets felles historie.»
Dette er også en logo, ikke et heraldisk våpen.
Til tross for blasoneringen ser jeg snarere tre flyvende tallerkener under lue.
Disse og andre negative utslag av påtvunget sentraliseringspolitikk må bli avvist av en voksende opinion.
