Kronikk

Kunsten å spise små biter | Erling Kagge

Å være i karantene, som vi jo har vært i Norge denne våren, minner meg om ensomheten og stillheten jeg har opplevd som polfarer.

Viruset som forandret livet til døtrene mine denne våren, har gitt dem svar de ikke lærte på skolen, skriver Erling Kagge.
  • Erling Kagge
    Erling Kagge
    Forfatter, forlegger og polfarer
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Hjemme nyter jeg bare store biter. Her nede lærer jeg meg til å verdsette små gleder. Fargenyanser i snøen. Vinden som løyer. Varm drikke. Skyformasjoner.»

Dette skrev jeg i dagboken min på vei alene til Sydpolen, den 22. dagen.

I løpet av de tre ukene hadde jeg hverken sett eller hørt noe tegn til liv. Ingen mennesker, ingen dyr og ingen fly.

Jeg hadde tilbakelagt drøyt 500 kilometer og hadde om lag 800 kilometer foran meg. Da jeg startet på ferden, følte jeg at alt rundt meg var helt flatt og hvitt helt ut til horisonten. Og over horisonten var det blått. Etter hvert begynte jeg som jeg skriver om i boken Alt jeg ikke lærte på skolen, å se annerledes på ting.

Forvandlingen skjer mellom ørene

Snøen og isen var ikke lenger bare hvit, men besto av utallige variasjoner av hvitt, med små glimt av gult, blått og grønt. Sakte, men sikkert ble jeg også oppmerksom på at det flate også inneholdt variasjoner. Små formasjoner som ved nærmere ettersyn, var som kunstverk, med fargenyanser det var verdt å dvele ved.

«Det er en klar dag. Storheten i landskapet og fargene i snøen gjør meg glad. Ikke bare fjell, men også flatmark, kan være vakkert. Blått er poesiens farge, hvitt renhetens, rødt kjærlighetens og grønt håpets, brukte jeg å tenke. Men her føles ikke en slik inndeling naturlig. Nå står de alle for poesi, renhet, kjærlighet og håp. Og i morgen kan blått og hvitt stå for storm og frost.»

Opplevelsen av omgivelsene kan bli sterkere over tid, selv om de fysisk ikke forandrer seg nevneverdig. Det er inne i hodet ting forandrer seg.

Viruset som forandret livet til døtrene mine denne våren, har gitt dem svar de ikke lærte på skolen før den stengte, skriver Erling Kagge. Her på Island, over breen Vatnajökull.

«Det som i sannhet er sublimt, må kunne søkes i den dømmendes sinn, og ikke i de naturobjektene som foranlediger stemningen», skrev Immanuel Kant. Han var ikke en filosof som var kjent for sin naturfølelse. Likevel krysser hans beskrivelse min erfaring.

Det som er vakkert, hører til i naturen, men for at våre omgivelser ikke bare skal være vakre, men løftes opp til det sublime, må det skje en forvandling mellom våre to ører, og ikke i det vi iakttar. Det som var vakkert da jeg startet på turen til Sydpolen, ble i tidens fylde til en sublim opplevelse ettersom jeg levde meg inn i omgivelsene.

Alt det stillheten sier

Et fjell i horisonten, vinden, en snøkrystall, en isformasjon. Stillheten i Antarktis er mer kraftfull og både høres og kjennes tydeligere enn de aller fleste lyder.

Stillheten har sitt eget språk. Hjemme er det alltid en radio som står på, en stappfull T-banevogn, en telefon som vibrerer eller ringer. Alt i alt er det så mange lyder at jeg knapt hører dem. De bare er der som en del av bevisstheten.

I Antarktis, da det ikke blåste, var stillheten langt mer kraftfull enn lydene hjemme.

Antarktisk.

I dagboken min den 26. dagen skrev jeg:

«Her er stillheten altoppslukende. Føler og hører den. I dette uendelige landskapet virker alt evig og grenseløst. Det lydløse rommet kjennes ikke truende eller skremmende, men betryggende.»

Hjemme enser jeg knapt det som skjer rundt meg, men der ble jeg etter hvert så oppslukt av naturen at stillheten ble en del av meg selv, som jeg kunne lytte til.

Så sant jeg hadde overskudd til det, oppdaget jeg nye ting hver dag.

Å stille spørsmål i isolasjon

Jeg var fullstendig isolert fra alt som befant seg bortenfor horisonten, så de nære omgivelsene var det eneste jeg kunne forholde meg til. Etter hvert som ukene gikk, ble inntrykkene fra naturen sterkere og sterkere.

Gradvis opparbeidet jeg en dialog med omgivelsene. En dialog som var avhengig av hva jeg kunne bidra med, og hva jeg maktet å ta imot. Ikke en dialog i alminnelig menneskelig forstand, men likevel en utveksling hvor jeg sendte tanker ut og fikk nye ideer tilbake.

Mot slutten av reisen, på nyttårsaften, skrev jeg i dagboken:

«Samtidig som jeg har følt egen litenhet i forhold til naturen, har jeg også til tider kjent en indre storhet. Jeg har erfart frykt og glede, lettelse og skuffelse, skjønnhet og smerte, har stilt spørsmål og funnet noen svar, følt nærhet til elementene, gitt av meg selv og fått, hatt glede av fysiske anstrengelser og blitt styrket i troen på at det fortsatt finnes utfordringer og drømmer det er verdt å gi alt for.

Selv om de store sannheter ikke har åpenbart seg for meg, kan jeg forstå at opphold i ødemarken fikk avgjørende betydning for noen av historiens ledere, slik som Jesus og Buddha. Her kan man oppleve ting som ikke kan erfares på annen måte.»

Les også

Kronikk av Freddy Fjellheim: Straks har rike Norge så mye kriseerfaring at vi kan gjøre en forskjell for dem som har det aller verst

Kunsten å spise små biter

Å være i karantene, som vi jo har vært i Norge denne våren, minner meg om ensomheten og stillheten jeg har opplevd i polare strøk. I dag hvor nærmest alle er tilgjengelige det meste av tiden – og en stor del av dagen handler om å bli forstyrret – glemmer jeg til tider naturen like fullt. Når jeg ser rundt meg, virker det som om mange faktisk glemmer den hele tiden.

De siste ukene har vært annerledes. På Blindern, hvor jeg bor, har jeg igjen begynt å lytte til naturen. Fuglene, luften, gresset, vinden, solen, og trærne har sitt eget språk. De forteller oss hvor vi kommer fra og om hva vi bør gjøre fremover.

Når jeg tenker tilbake, er det nærheten til naturen som gjorde størst inntrykk de 50 døgnene jeg var i Antarktis uten å snakke med noen.

Det er ikke så stor forskjell mellom å ikke ha valg overhodet og å ha en overflod av dem. Begge situasjoner kan føre til avmakt, skriver Erling Kagge. Her avbildet i Berlin.

Til tider kan kultur og natur være motsetninger, men ikke på en slik reise. Mine fantasier og mitt språk var et godt verktøy som kunne brukes til å knytte meg nærmere naturen, snarere enn å fjerne meg fra den. Jeg ble en del av isen, snøen og vinden i løpet av den reisen, og naturen ble gradvis en del av meg.

På isen og over havene, i fjellene og skogen, lærte jeg – som den svenske poeten Wille Crafoord skrev: «Smått smaker godt, mindre smaker mer.»

Overdrivelse kan ødelegge helheten

Kanskje var det litt sent å komme til denne erkjennelsen da jeg var blitt 30 år?

Jeg husker fra barndommen at et lite stykke kake smakte bedre enn et kjempestort stykke, men jeg trakk aldri noen konklusjoner ut av det. Hver eneste munnfull smakte mindre godt enn den forrige, og spiste jeg nok, ble jeg kvalm. Det er vel det økonomene kaller «fallende grensenytte».

Neste gang det ble en mulighet til å spise kake, spiste jeg igjen så mye som det var mulig å få i meg, selvfølgelig. Men når det bare fantes et lite stykke, nøt jeg det med enda større fryd.

Innimellom tror jeg fortsatt det kan være fornuftig å satse på hele pakken, å ta for seg, men jeg er glad for at jeg ble oppmerksom på gleden ved å nyte små biter.

I arkitekturen har man selvfølgelig kommet frem til noe av det samme for lengst. «Less is more» er et prinsipp som den tyske arkitekten Mies van der Rohe er blitt kreditert for. Det er litt urettferdig, all den tid uttrykket var kjent i arkitektkretser i Tyskland før det offisielt ble tillagt ham. Men han var en av dem som virkelig tok konsekvensen av denne filosofien, og han ble med det en banebrytende kraft i moderne arkitektur.

Friheten i få valg

Van der Rohe viste at mer av en god ting heller ikke i arkitekturen nødvendigvis er til det bedre. Objektets funksjonalitet og skjønnhet skulle komme frem ved å unnlate enkelte elementer. Helheten ble styrket ved å benytte mindre av noe. I arkitekturen er det ikke alltid relevant å snakke om en gradvis fallende grensenytte. I en bygning kan en ørliten overdrivelse ødelegge helheten.

I Antarktis hadde jeg frihet til å velge som jeg ville til enhver tid. Omtrent som hjemme. Men i motsetning til livet i sivilisasjonen var antall valg meget begrenset.

Antarktis.

I teltet prøvde jeg å gjøre minst to ting samtidig for å spare tid. Smelte is og stoppe sokker, lese mens jeg spiste, og så videre.

Stort sett alle oppgaver var rutinepregede og oversiktlige. Noe mer var det ikke å velge mellom og tenke på. Jeg var i det hele tatt veldig effektiv på isen og fikk gjort alt jeg skulle gjøre i løpet av dagen. Hvis det ikke var altfor kaldt, forsøkte jeg å lese litt hver kveld. For å spare vekt måtte bøkene i pulken romme så mange tanker og ideer pr. gram som mulig. Etterpå resirkulerte jeg boksidene som toalettpapir.

Hemmeligheten bak et godt liv, sett fra isen, er å la gledene være enkle.

Avmakt i overflod

Hjemme setter jeg stor pris på å ha en rekke valgmuligheter til enhver tid. Jo mer jeg er involvert i, desto mer føler jeg at jeg får ut av livet. Problemet er at det iblant virker begrensende å ha så mye å velge mellom.

Det er deilig å kunne velge mellom tre syltetøysorter til frokost, men det kan også føles overflødig og bortkastet å tenke på slikt.

På ekspedisjoner savnet jeg i alle fall ikke alle alternativene. Jeg spiste det samme hver dag – tørket kjøtt, sjokolade med ekstra kalorier, honning, tørket frukt, morsmelkerstatning i pulverform, havregrøt og havresuppe – og syntes jeg hadde fortjent hvert eneste måltid. Jo mer utkjørt jeg var, desto bedre smakte alt sammen.

Jeg ser det ikke som noe mål å leve like enkelt hjemme, men jeg tror heller ikke det beste for meg er å ha total valgfrihet. Det dreier seg om å ha akkurat så mange valg at jeg kan falle ned på det som er best for meg, men ikke så mange at jeg ikke kan vurdere fordeler og ulemper ved hvert enkelt.

Det er ikke så stor forskjell mellom ikke å ha valg overhodet og å ha en overflod av dem. Begge situasjoner kan føre til avmakt.

Les også

Kronikk av Bill Gates: En global tilnærming i kampen mot covid-19

De aller beste aprikosene

Den åttende dagen på vei til Sydpolen fant jeg ut at havresuppen hadde en harsk smak. Jeg var redd for å bli syk og var nødt til å helle den ut. I dagboken skrev jeg:

«Ser ned på snøen foran meg. Suppen har trukket gjennom snøen. Havregrynene og den tørkede aprikosen ligger oppå. Har ikke hjerte til å la aprikosene ligge igjen. Tar av høyrevotten og plukker opp en etter en. Det er et møysommelig og kaldt arbeid. Stapper dem inn i kjeften. På med votten. Litt av søtsmaken er igjen, jeg nyter den.»

Jeg husker fortsatt den smaken, hvordan aprikosene føltes i munnen, og er ikke i tvil om at det er de beste aprikosene jeg har smakt.

Hemmeligheten bak et godt liv, sett fra isen, er å la gledene være enkle, mener Erling Kagge.

Jeg skal ikke fortelle døtrene mine at de vil få det så mye bedre hvis de spiser et par frosne aprikoser til frokost. Men jeg håper likevel ikke de vil leve i den tro at livet er som best, hvis hvert måltid er en fest. Eller at det er lurt å sitte innendørs og se bilder av verden, i stedet for å være ute og delta i den.

Hvis de spør meg om hvordan de kan finne balansen mellom de store og de små porsjonene i livet, vil jeg ikke ha noe endelig svar å gi. Men viruset som forandret livet deres denne våren, har gitt dem et svar de ikke lærte på skolen før den stengte: Vi opplever ikke den gylne middelvei lenge av gangen, målene kan være noen helt andre neste dag, men jeg tror det er bra stadig å forsøke.

I karantene har jeg tenkt tilbake på tiden i isen. For jeg er ikke i tvil om at livet der ute i sin enkelhet var et usedvanlig rikt liv. Ikke ulikt de siste ukene.

Erling Kagge er forfatter av bøkene: Stillhet, Å GÅ og Alt jeg ikke lærte på skolen. Deler av kronikken er basert på et kapitel i boken Alt jeg ikke lærte på skolen og er publisert i Financial Times.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Karantene
  4. Polarekspedisjon