Kronikk

Akademisk båndtvang

  • Rune Slagstad
For den ekspanderende, administrative styringsånd som truer med å uttørre vårtakademiske liv, har nok lettere for å finne et umiddelbart feste på Bislett ennpå Blindern, skriver Rune Slagstad. Her Høgskolen i Oslo på Bislett.

Det klassiske universitet blir gradvis omformet til en serviceleverandør, der de vitenskapelig ansatte underordnes byråkratisk kontroll.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Synkende prestisje. Norsk universitetsliv befinner seg i en paradoksal situasjon: Universitetet har som samfunnsinstitusjon en synkende prestisje som stadig flere vil ha en andel i; vi har snart flere universiteter enn kroppen har fingre. Universitetet skal bli stadig mer lik andre offentlige service-institusjoner, samtidig som det nettopp er ulikheten som gjør universitetet ettertraktet som institusjon.

Service-universitet

Vi skimter konturene av et nytt, postakademisk universitet, et «service-universitet», som Arild Tjeldvoll, en av Blinderns utallige pedagogikkprofessorer, har kalt det. Med ekspanderende ekstern finansiering, sterkere innretting mot kortsiktig nyttetenkning, avvikling av den akademiske selvforvaltning etc. blir det klassiske universitet gradvis omformet til en serviceleverandør, der de vitenskapelig ansatte i økende grad underordnes byråkratisk kontroll. Målet er ifølge Tjeldvoll «en overføring av kontrollen over universitetets totale ressurser» til den administrative ledelse. I dette postakademiske universitet, med umiddelbar samfunnsrelevans som styrende idé, blir det stadig viktigere å finne den raskeste vei fra forskning til faktura.

Styringsånd

Den paradoksale situasjon kan illustreres gjennom Høyskolen i Oslo (HiO). Den består av ulike profesjonsutdanninger som etter den store høyskolefusjonen i 1994 er blitt samlet under én institusjon på Bislett. HiO har tatt mål av seg til i løpet av noen år å bli et nytt «profesjonsuniversitet». Jeg anser det som en fornuftig ambisjon, forutsett at høyskolen tar på alvor at også den skal forvalte en akademisk dannelseskultur med de forpliktelser det innebærer. For den ekspanderende, administrative styringsånd som truer med å uttørre vårt akademiske liv, har nok lettere for å finne et umiddelbart feste på Bislett enn på Blindern.

Høyskolen som er en fusjon av fag med høyst variable tradisjoner for akademisk kultur, kan lett bli ansett som et relativt oversiktlig forsøksfelt, hvor en dynamisk administrasjon kan gå i tandem med et kontrollorientert byråkrati i Finans— og Kunnskapsdepartementet. I bakgrunnen skimtes Senter for statlig økonomistyring og selvfølgelig Riksrevisjonen. Det er vanskelig ikke å se det symbolske i det at midt på Bisletts campus troner Riksrevisjonen, som mer og mer synes å ha blitt den som dømmer i siste instans.

Byråkrati

Den byråkratiske tidsånd er blitt behørig illustrert på Aftenpostens kultursider de siste ukene. Gro Hillestad Thune berettet fra en besværlig byråkratisk prosess for utbetaling av et ganske ubetydelig honorar som ekstern timelærer for sykepleiere (22. september). Et annet eksempel er høyskolens nye avtale for bokinnkjøp (24. september). Hittil har vitenskapelig ansatte hatt myndighet til å kjøpe relevant forskningslitteratur innenfor gitte budsjettrammer. Administrasjonen har nå med henvisning til effektiviseringsgevinst og økonomisk besparelse iverksatt et nytt system, der bøker bare skal kunne anskaffes gjennom to bestemte bokhandlere. Ordningen kan sikkert være naturlig for en viss type bokinnkjøp (pensumlitteratur o.l), men knapt for kjøp av internasjonal forskningslitteratur. Følgen er at bøker som tidligere kunne skaffes via f.eks. Amazon på få dager, nå tar uker eller måneder, og ofte til en høyere pris.

Forhåndsgodkjenning

I tillegg kreves det nå forhåndsgodkjenning fra den administrative ledelsen av hvert enkelt bokkjøp. Skulle et kjøp rent unntaksvis foretas som del av en reiseregning, kreves det bilag med utskrift fra bankkonto, for at administrasjonen skal være trygg på at en ikke har lagt en annen dags kurs til grunn for kjøpet. (Personvernproblematikken i dette burde være en sak for Datatilsynet.)

Hele ordningen er et foruroligende inngrep i den akademiske frihet. HiOs rektor Sissel Østberg uttalte til Aftenposten at «ordningen er basert på en type mistillit som er veldig uheldig» (24. september), men hun ser på det som et «systemisk pålegg» som administrasjonen ikke kan klandres for. Det er for enkelt. Det dreier seg om en strid mellom ulike kulturer i de akademiske institusjoner, og det påhviler ledelsen å minne administrasjonen om at HiO er en akademisk høyskole, hvor visse ordninger er institusjonsnedbrytende fremmedelement.

Uten innsikt

Aftenposten kunne 24. september melde om Kunnskapsdepartementets siste bidrag til å få Norge i den internasjonale forskningsfronten. Departementet krever full kontroll over forskeres arbeidstid med tidsregistrering. Ordningen vil ikke representere noe inngrep i den akademiske frihet ifølge Bjarne Hodne, Forskerforbundets leder. Hva skal forskersamfunnet med motstandere når en kan holde seg med slike fagforeningsledere? Statsråd Tora Aasland bekrefter i sitt innlegg i Aftenposten 7. oktober at en også på høyeste politiske hold mangler elementær innsikt i den moderne forskningskultur.

«Frihet under ansvar», Mjøs-utvalgets motto, er blitt til «ansvarsfrihet under byråkratisk kontroll». Gjennomgangsmelodien er: Kontroll, kontroll, kontroll. Vi skal bli best i verden også på det akademiske feltet, men underlagt et provinsialiserende kontrollregime. «Dannelsesutvalget», ledet av Oslo-universitetets nye prorektor Inga Bostad, uttrykker med sin innstilling (Aftenposten 10. august) en motstand på vegne av den akademiske kultur mot denne dypt foruroligende utvikling. Denne motstanden må, om den skal lykkes, føres videre gjennom et dristigere akademisk lederskap enn det som hittil har vært tilfelle. Den antibyråkratiske opposisjon må kombineres med en akademisk reformvilje som er noe annet enn en visjonsløs tilpasningsreformisme.

To strukturreformer

To strukturreformer peker seg ut. Den ene er utviklingen av «profesjonsuniversiteter» som samler gamle og nye profesjoner, utover de «rene» universiteter (to-tre). Én inspirasjonskilde vil være det amerikanske system med «professional schools» (medical schools, law schools etc.).

Den andre reformen er en radikalisering av Dannelsesutvalgets forslag om et «almendannende semesteremne i bachelorgraden». Det bør innføres ett felles, obligatorisk dannelsesår for alle som vil gå videre med universitetsstudium, og bachelorstudiet utvides fra tre til fire år (slik den amerikanske ordningen for øvrig er). Forslaget må ikke minst sees i lys av at den videregående skole har mistet sin studieforberedende funksjon, og at heller ikke examen philosophicum tjener sin hensikt.

Nye rom

Filosofene har hatt sin tid. Dannelsesåret må favne videre – inn i vitenskapens kosmopolitiske hus. De høyere utdanningsinstitusjonenes egenart ligger i dette: De har, også de, et pensum, som skal tilegnes; de skal gi rom – dannelsesrom – for selvoppdagelse i konfrontasjon med det overleverte, det fremmede; og de skal åpne nye rom – forskningens grenseoverskridende rom.

Ambisjonen må være gjennom de akademiske institusjoner å utdanne kyndige spesialister – og myndige samfunnsborgere.

Les mer om

  1. Kronikk