Kronikk

Vi er de elendige | Flexi Aukan

Vi er de som skapte oss et annet sett regler og levde på skyggesiden av samfunnet.

Magnus Aune

  • Flexi Aukan
    Rapper, foredragsholder og småbarnsfar

Når vil de se at de spenner ben på oss? At alt vi ønsket, var å være med, å føle oss hjemme?

Fattige unge har alltid trukket mot kriminalitet. I dag er problematikken tilspisset, og flere havner på utsiden av samfunnet.

Hvordan kan ungdom fra et av verdens rikeste land se kriminalitet og utenforskap som eneste alternativ i det norske velferdssamfunnet? Har vi sviktet dem?

Jeg husker vi skulle på bussen etter handletur i lokalbutikken – pappa, jeg og en av mine småbrødre. Sjåføren hadde kjørt oss bort 45 minutter tidligere. Allikevel skulle han selvfølgelig igjen se billettene fra faren min, selv om han hadde to barn i barneskolealder og fire poser i hendene.

Vi så at dette ikke var sånn de behandlet andre, og allerede da ble utenforskapets frø sådd i unge sinn

Pappa ba om å få sette fra seg ungene og posene før han viste billett, men ble nektet dette. «Det er ikke sånn man gjør her til lands ...» Jeg la til « ... jævla utlending» i hodet mitt på ren automatikk.

Dette var ikke første, og langt ifra siste gang han, eller vi, ble behandlet annerledes fordi vi så mørkere ut enn sjåførens egen familie. Eller familien til vekteren, politimannen, restaurantarbeideren og de ansatte på skolen, sosialtjenesten eller barnevernet.

Utenforskapets frø sådd

Ofte ble vi fulgt etter i butikker eller fikk sjekket billettene våre to, kanskje tre ganger, på buss eller kino. Ikke bare da pappa var der, enda oftere og med enda mer iver og makt, dersom han ikke var til stede.

Vi så at dette ikke var sånn de behandlet andre, og allerede da ble utenforskapets frø sådd i unge sinn.

Vår energi, livstørst og opposisjon ble møtt med strenge sanksjoner

Vi hadde ikke mye. Seks mennesker i en liten 80-kvadrats på Hauketo. Ingen bil, men en hytte på deling med og gjennom mammas slekt. Vi hadde ingen ferier til Syden, nabolaget var vår verden.

Vi dro på oppdagelsesferder, bygget hytter, gjorde rampestreker og prøvde å tøffe oss for jentene – som de fleste andre unger.

Mange av oss slet hjemme. Det var lite plass, lite penger, sykdom i «hjemlandet», penger som måtte sendes, familieforhold som raknet, brødre, søstre eller onkler som havnet i problemer og lite rom for å være barn.

Ute var det ikke sånn, der var det plass til oss. Vi kunne alle være dem vi ikke kunne være hjemme, og vi bygget et fellesskap omkring dette, helt uten å snakke om det.

Les også

Brødrene på 15 og 16 år er politianmeldt 136 ganger. Mange er redde for dem. Ingen har klart å stoppe dem.

Møtet med verden

Skolen snakket ikke til oss, den klarte ikke å fange vår interesse og oppdagelsestrang. Den krevde disiplin, struktur, konsentrasjon og ro. Mange av oss hadde ingenting av dette.

Vår energi, livstørst og opposisjon ble møtt med strenge sanksjoner. Vi fikk mange runder til skolenes kontorer, ble snakket ned til av voksne mennesker som snakket om «dere», «her til lands» og «kultur» eller «problembarn».

Jeg ble sendt byen rundt på «alternative» problembarnskoler. Hjemme var utdanning hellig, der var familiene og storsamfunnet stort sett enige: Skaff en utdanning og med det status og sikkerhet.

Alle mennesker vil mestre noe, høre til og finne verdi i hverdagen. For mange av oss skulle dette vise seg å bli vår største utfordring.

Men vi passet ikke inn der. Vi så hvordan våre foreldre hadde «drittjobber» og hvordan de ble behandlet av samfunnet. De hadde flere arbeidstimer, men mindre lønn enn de hvite norske.

Vi så hvordan de kom hjem med sinne og tristhet fordi de hadde blitt forskjellsbehandlet av han rasistiske sjefen på jobb. Hvordan pappa og to av brødrene mine i barnehagealder ble anholdt av politiet, angivelig for å ha stjålet øl.

Selv om kassamannen fortalte politiet at det var en alkoholisert kunde som hadde gjort det, valgte de å ta med alle tre på politistasjonen, med pappa i håndjern og barna gråtende.

Og til tross for at mannen som jobbet i kebabsjappa ved siden av tilbød seg å ta med barna til barnehagen, nektet politimannen å la barna slippe å være vitne til farsen. Vi feiret alle stolt da pappa fikk politimannen sparket for rasisme.

Mestring som problem

Alle mennesker vil mestre noe, høre til og finne verdi i hverdagen. For mange av oss skulle dette vise seg å bli vår største utfordring.

Du trekkes stadig dypere inn i miljøer du vanskelig kan snu ut av, og finner trygghet, fellesskap og mestring i destruktive kretser. Store penger, kule klær, høyt forbruk, masse oppmerksomhet og dyre behov som må dekkes.

For mange var sport et av de få områdene man fant fellesskap og betydning i, men ytterst få ble fotballproffer, og mange trakk mot kriminalitet og rus.

Vi er de elendige, de som mistet håpet om å høre til, de som skapte seg et annet sett regler og levde på skyggesiden av samfunnet

Svartinger leser også nyheter, og når vi leser om hvordan Fremskrittspartiet ga Human Rights Service innflytelse over hvem som skulle være medlemmer i Utlendingsnemnda, der asylsøkeres skjebne avgjøres, mister mange tillit. Vi ser kommentarfeltene fylles med rasistiske utsagn, at polititopper selger narkotika i arbeidstiden, og at politikere frir til sine velgere med løfter om mer politi i forstedene og strengere straffer.

Men de færreste snakker om å løse de underliggende faktorene som fattigdom, stigmatisering, manglende representasjon og tilbakeføring til samfunnet eller å reformere ruslovgivning og -praksis, slik at de unge ikke fanges i en evig runddans i søken etter hjelp og muligheter.

Les også

Barne- og familieministeren: – Opprørt over historien til de to brødrene

Politi som løsning

Tvert imot. I de østlige bydelene i Oslo, der befolkningen både har minst ressurser og lavest rusbruk, er politiet mest til stede.

De stopper, ransaker og rustester unge oftere der enn i de vestlige bydelene, der det faktisk brukes mest rusmidler. Dette bruker politikere og politiet som påskudd for å sette inn stadig mer politi i forstedene, noe som bidrar til at beboerne mister tillit til politiet.

Det slår meg som i beste fall en naiv løsning på en kompleks utfordring, og i verste fall en overlagt metode for ytterligere å stigmatisere og vanskeligstilte unge i de utsatte forstedene.

Med med høy ungdomsarbeidsledighet og 50 prosent flere sosialhjelpsmottagere enn resten av hovedstaden, er Søndre Nordstrand utvilsomt et sted der kriminelle med løfter om rikdom og suksess lett kan lokke til seg unge uten tilhørighet og økonomiske ressurser.

Halvparten av alle barn i bydel Gamle Oslo lever i barnefattigdom. Og hva har vi som samfunn å kontre de kriminelles tilbud med?

Les også

Alarmerende økning av mindreårige i Oslos rusmiljø: Uteseksjonen opplever at 12-åringer oppsøker narkomarkeder

De elendige

Vi er de elendige, de som mistet håpet om å høre til, de som skapte seg et annet sett regler og levde på skyggesiden av samfunnet.

Alternativet til å leve dette livet er det samme slitet våre foreldre opplevde, men som aldri ble satt pris på.

Når de uskyldige barna i forstedene stadig blir ofre for trakassering, når storkorrupsjonen og skatteunndragelsene til de rikeste fortsetter og forskjellene øker, vil ikke de unge velge «den rette veien».

Politikerforakten øker og tilliten til det offentlige synker i takt med fattigdommen og lover som forskjellsbehandler folk basert på sosioøkonomiske faktorer som hvor de bor.

Det er åpenbart at vi har sviktet de utsatte unge som behøver oss mest.

Vi trenger en 360 graders omdreining av samfunnet, en revolusjon om du vil, av det offentlige, av samfunnet vårt og hvordan vi behandler hverandre.

Hvis ikke er jeg redd det vi nå ser i filmer, nyhetssendinger og aviser vil komme skremmende nær oss, og utenforskapet og nihilismen blir dominerende.

Endret mandag 11. mai:

I den opprinnelige teksten stod det at «Fremskrittspartiet satte inn medlemmer fra blant annet Human Rights Service i Utlendingsnemnda» (UNE). Dette er upresist.
Medlemmene i nemnda oppnevnes av regjeringen etter forslag fra fylkesmennene (delegert ansvar fra Justisdepartementet), Utenriksdepartementet, Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. Da Anders Anundsen (Frp) var justisminister i 2016, fikk Human Rights Service (HRS) status som humanitær organisasjon og kunne foreslå medlemmer til UNE.


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barnefattigdom
  2. Integrering
  3. Narkotika
  4. Skole og utdanning
  5. Ungdomskriminalitet
  6. Kronikk

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    « ... A change is gonna come», har amerikanere sunget i tiår etter tiår. Men er det mulig å endre Amerika?

  2. A-MAGASINET

    Det er én ting Dag-Eilev Fagermo aldri gjør, uansett hvor stygge ting publikum roper til ham.

  3. KRONIKK

    Da freden slapp løs, var det som å løfte av en trykkoker

  4. KRONIKK

    Fukuyama er blitt den moderne verdens fremste kronikør

  5. KRONIKK

    Koronakrisen setter pressefriheten under press

  6. KRONIKK

    Flere har trolig lært mindre i perioden med hjemmeskole