Kronikk

Leseopplevelser setter varige spor. At boken er hjernens beste treningsarena, er ren bonus. | Kari J. Spjeldnæs

  • Kari J. Spjeldnæs
    Litteraturviter

Å bytte bort boklesetid med opplevelser som krever mindre egeninnsats, kan på sikt få større omkostninger enn vi liker å tenke på, skriver kronikkforfatteren. Shutterstock / NTB scanpix

Boken har mange fortrinn. Boklesningens betydning for konsentrasjonen er bare én av dem.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hele Norge leser er nettopp lansert, en nasjonal leseaksjon. Med mild systemtvang skal vi inspireres til å lese flere bøker. Det er en oppfordring vi bør ta på alvor.

Boken har mange fortrinn, boklesningens betydning for konsentrasjonen er bare én av dem, men mer enn viktig nok i seg selv. Å holde hodet skjerpet og bevare læreevnen også som voksen forutsetter aktiv egeninnsats.

Kari J. Spjeldnæs er litteraturviter og har lang fartstid fra norsk bokbransje. Nå skriver hun bok om å lese.

Mitt arbeid med å skrive en bok om å lese bringer frem forskningsresultater og beskrivelser som understreker hva lesing kan bety og hvor risikabelt det er å erstatte langlesing med kortlesing. Å bytte bort boklesetid med opplevelser som krever mindre egeninnsats, kan på sikt få større omkostninger enn vi liker å tenke på.

Dybdelesing og hurtiglesing

Begrepet «deep reading» (dybdelesing) går tilbake til Sven Birkerts (The Gutenberg Elegies, 1994). Han ville fange inn og beskrive den lesingen som finner sted når vi hengir oss og involverer egne tanker i det vi leser.

Det oppstår en indre dialog mellom teksten og leseren. Vi som leser, gjenskaper teksten i forening med vårt eget erfaringsunivers. Det vi leser, setter spor og får prege oss videre.

Dybdelesingens motsetning er hurtiglesing av ulikt slag, fra det å skumme kjapt nedover siden, surfe seg gjennom tekst på nett, til bare å lese en overskrift eller finne noen nøkkelord her og der. Vi leser på mange måter, vi leser til ulikt bruk, og sånn må det være. Det vil si, sånn kan det gjerne være, bare vi fortsetter med litt god gammeldags langlesing innimellom.

Enkelte ting kan bare gjøres langsomt, som å lese dikt. Andre ting kan bare gjøres lenge, som å lese en tykk roman.

Denne evnen må trenes og holdes ved like, iallfall om vi ønsker å beholde noenlunde kondis i konsentrasjonsevnen også videre fremover.

Dårlig konsentrasjon

Da journalisten Nicholas Carr gikk i gang med det som skulle bli boken The Shallows (2010), hadde han kjent på slapp konsentrasjon en god stund allerede. Det som begynte med overveldende begeistring over søkemuligheter og informasjonsbonanza på nett, hadde umerkelig ført til at han lot blikket sveipe over skjermen fremfor å lese sammenhengende tekst.

Erkjennelsen førte til at han koblet seg av og begynte å lese seg opp. Dybdelesingens velsignelser ble tydelig.

Hjernen lærer raskt, den blir bedre til ikke å konsentrere seg når den får surfe mye på nett, konstaterer Carr.

Hjernens synapser blir bedre og sterkere desto mer de får å arbeide med – akkurat som musklene, skriver kronikkforfatteren. Shutterstock / NTB scanpix

Carr påpeker hvordan vi lar digital adferd påvirke ikke bare konsentrasjonsevnen, men også vår måte å tenke på. Når vi fordyper oss i en bok, stenger vi omgivelsene ute. Tankene får tid og plass nettopp fordi hjernen ikke er opptatt med mange ting samtidig.

Men det motsatte får også effekt: Reduserer vi evnen og vilkårene for dybdelesing, reduserer vi også vår evne til å fordype oss i lange resonnementer og tanker.

Multitaskermarerittet

Psykiater og hjerneforsker Manfred Spitzer frykter for hva som skjer når vi leser stadig mer på stadig mindre flater (Digital demens, 2014). Han er mest urolig for barn med hjerner som ennå ikke er ferdig utviklet, men også voksne hjerner trenger trening.

Selv om hjernen består av nerveceller og ikke muskler, skapes og styrkes forbindelser (synapser) mellom nervecellene som resultater av våre egne handlinger. Synapsene blir bedre og sterkere desto mer de får å arbeide med – akkurat som musklene.

Spitzers mareritt er multitaskingen, som også bekymrer Carr.

Jo hyppigere vi utsettes (utsetter oss selv) for avbrytelser, desto mer sannsynlig er det at hjernen ikke rekker å bearbeide informasjon så det får virkning for synapsene.

Multitaskingens velsignelser er et selvbedrag. Vi blir mindre og ikke mer effektive av å gjøre mange ting i korte tidsintervaller med hyppige skift, skriver kronikkforfatteren. Shutterstock / NTB scanpix

Multitaskingens stadige veksling mellom aktiviteter fører også til at hjernen må omstille seg mellom ulike regimer, og mye kapasitet forsvinner som «byttekostnad».

Multitaskingens velsignelser er et selvbedrag. Vi blir mindre og ikke mer effektive av å gjøre mange ting i korte tidsintervaller med hyppige skift.

Den store faren, ifølge Spitzer, er imidlertid at vi avlærer hjernen med å lære. Han går langt i å beskrive endringene i hjernen som varige, men etterlater likevel en kime av håp. Mye tyder på at endringene kan reverseres, med selvdisiplin og innsats.Leseopplevelser setter varige spor. At boken er hjernens beste treningsarena, er ren bonus.

Egeninnsats

Mens vi har to armer, to ben, to nyrer og ett hjerte, er vi hjernen vår, for å si det med Nicholas Carr. Erfaring, kunnskap, opplevelser, vår identitet og historie blir til liv som bearbeides, lagres og skaper ny aktivitet – i hjernen.

Ved å lese en bok legger vi, bevisst eller ubevisst, til rette for at hjernen får bedre arbeidsforhold om tiden ikke deles med noen andre eller noe annet enn boken. Uten forstyrrelser og avbrytelser får synapsene impulser, vi både «trimmer» hjernen og utvider egen erfaringshorisont med det vi leser.

Fordi vi er så mange som kjenner presset fra forstyrrelsene og trangen til digital oppdatering, er det nødvendig å minne om noen enkle sammenhenger mellom bok, lesing og konsentrasjon.

Vi må også erkjenne at litt viljestyrke kan være nødvendig.

Er vi først ute av langleseform, kreves det ekstra innsats: Bestem tid og sted og gjennomfør de første øktene uansett hvordan det går. Ofte skal det ikke mer til før du er hekta!

Disiplin

Det er viktigere at vi leser enn hvorvidt vi leser papirbok, på brett eller mobil så lenge teksten har god lesbarhet og får fremstå uten forstyrrelser på rolig bakgrunn. For å holde på konsentrasjonsevnen og sikre at vi kan fortsette å lære nye ting må hjernen få ro til å holde på over tid.

Men det er ikke til å komme forbi at det krever en viss disiplin i en verden full av fristende forstyrrelser.

Det er lett å la seg avlede av tekst som svinger seg i et sirkus av bokser, bilder og videosnutter, enten vi er små eller store.

Forhåpentlig blir «Hele Norge leser» dyttet som skal til for at enda flere gir seg selv boktid i høst. Jo mer tid som går med til vidunderlige adspredelser og alskens oppdateringer på små og store skjermer, desto mer nødvendig blir det å lese en bok alene med seg selv.

Bøkene trenger ingen unnskyldning. Leseopplevelser setter varige spor. At boken er hjernens beste treningsarena, er ren bonus.

Les også

Blir skolebarn bedre lesere av å lese meningsløse setninger? De leseheftene vi har sett, holder rett og slett ikke mål. | Åse Kristine Tveit og Åse Marie Ommundsen

  • I de nye læreplanene er dybdelæring et sentralt begrep. Her kan du lese Andreas Slettholms kommentar:
  1. Les også

    Holocaust er tilbake. Hamsun, Undset og Ibsen er enda mer ute enn før. | Andreas Slettholm

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Bok
  3. Tid
  4. Digital
  5. Skjerm
  6. Mobil
  7. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    USAs posisjon i verden er blitt svekket under Donald Trump. Det er to hovedgrunner til det

  2. KRONIKK

    Får IS-kvinnene og deres barn regjeringens neste unnskyldning?

  3. KRONIKK

    Ny analyse: Strømprisen vil trolig svinge svinge mer

  4. KRONIKK

    Hva er det helt konkret Erdogan planlegger for sikkerhetssonen i Syria? Jeg har sett på byggeplanene.

  5. KRONIKK

    Økonomiske sanksjoner kan gi kriminelle større spillerom

  6. KRONIKK

    Kronikk av to fastleger: De pasientene som trenger det mest, tar minst kontakt. Fastlegeordningen må styrkes, ikke svekkes.