Boris Johnson og koronakrisen: Det er en vond følelse å skamme seg over landet sitt | Alastair Campbell
Vi har lenge visst at Johnson er en løgner. Det krisen har vist, er at han også er inkompetent.
Jeg har alltid sympatisert med Labour, men selv da jeg var journalist og skrev om Margaret Thatcher og var uenig i mye hun gjorde, var jeg ikke flau over å høre henne omtalt som britisk statsminister.
Men i dag, i en alder av 63, skammer jeg meg når verden ser den nasjonale katastrofen som Boris Johnson har skapt av koronakrisen.
Gjør meg kvalm
Helt til nå har jeg identifisert meg som britisk (passet mitt), skotsk (foreldrene mine, hjertet mitt), europeisk (min geopolitiske innstilling), fra Yorkshire (fødestedet mitt) og fra London (der jeg bor). Brexit satte de følelsene på prøve. Og koronaen, det vil si Johnson-regjeringens håndtering av den, har ødelagt dem.
Jeg har ingenting til felles med disse folkene som styrer landet. De skjemmer ut Storbritannia og gjør meg kvalm.
En vits er blitt nasjonens leder
Jeg har kjent Boris Johnson i mange år siden vi begge var journalister, han for høyresympatiserende Daily Telegraph og Spectator, jeg for venstresidens Daily Mirror.
Da jeg var Tony Blairs pressetalsmann, kom Johnson på noen av briefingene mine. Han snøftet, fortalte vitser, tok aldri notater og forsvarte historier han hadde funnet opp, for eksempel «Brussel planlegger å innføre bare én kondomstørrelse», eller «forby krokete bananer og smakstilsetting i potetgull». Han ble berømt gjennom å være en morofigur og har fortsatt hele veien til toppen med samme «shtick» (smarte påfunn, red.anm.).
En vits er blitt nasjonens leder og gjør landet vårt til global gjenstand for latter.
Ignorerte ekspertene
Koronaen har vist hvor dårlig han passer til å ha inneha en ansvarsfull stilling.
Han avviste krisen da den bredte seg gjennom verden, ignorerte ekspertene og skrøt av at han håndhilste på smittede pasienter, oppmuntret store sportstilstelninger til å fortsette selv da andre nærliggende land gikk til nedstengning, lot være å sørge for beskyttelsesutstyr for førstelinjen, mislyktes i å levere på løftet om at alle som trengte en test, skulle få den, tenkte, akkurat som med brexit, at alt som trengtes, var slagord: klem sombreroen flat ... send viruset på dør ... se å få ferdig brexit.
«Lederne av den infiserte verden»
Hans liksom-Churchill-taler har skapt like mye forvirring som de var ment å få slutt på. Innimellom har han gjemt seg. Han var knapt synlig også før han ble syk, og siden har han bare dukket opp for å forsvare rådgiveren sin, Dominic Cummings. Cummings brøt nedstengningsreglene han selv var med på å utmeisle, uten å bli utsatt for noen sanksjoner bortsett fra forakten fra millioner av mennesker som i to måneder hadde holdt seg hjemme, slik de hadde fått beskjed om.
Johnson-rådgiver anmeldt for karantenebrudd
Vi har lenge visst at Johnson er en løgner. Det krisen har vist, er at han også er inkompetent. Nå befinner vi oss høyt oppe på dødsligatabellen sammen med USA, Russland og Brasil. Boris Johnson, Donald Trump, Vladimir Putin og Jair Bolsonaro, kvartetten som i Der Spiegel er blitt kalt «de fire ledere av den infiserte verden».
Det motsatte av det som trengs
Johnson steg til topps i partiet sitt ved å overbevise dem om at han var en vinner, i stand til å vinne tilslutning som ingen annen Tory-politiker. Og sant nok, han har vunnet mye.
Han ble ordfører i London, en by som i hele mitt liv har vært en Labour-bastion, han vant folkeavstemningen om brexit mot alle odds, han vant ledervervet i det konservative partiet med støtte selv fra parlamentsmedlemmer som sa at de visste han ville bli en katastrofe, og han vant et parlamentsvalg.
Men de kvalitetene som brakte ham dit – et heller omtrentlig forhold til sannheten, evnen til å spøke vekk skandaler, en enestående dyktighet til å gjøre komplekse saksforhold om til kjappe slagord – er akkurat det motsatte av det som trengs nå.
Kronikk av Øivind Bratberg: Hva skjedde, Prime Minister?
Ti punkter for god ledelse
Ved begynnelsen av krisen, da jeg prøvde å la tvilen komme den politiske ledelsen til gode, basert delvis på det vi hadde lært av hva vi gjorde bra, og hva vi ikke gjorde bra under krisene i Blair-årene, sendte jeg på forespørsel et notat til statsråder og forvaltning og publiserte en versjon av dette notatet i Evening Standard, som skisserte hvilken måte regjeringen burde gå frem på.
- Tenke ut, utføre og også kommunisere en klar strategi.
- Vise sterkt, klart og konsekvent lederskap.
- Organisere ut fra sentrum av regjeringen.
- Legge all energi i dette arbeidet.
- Bruke eksperter på god måte.
- Sette sammen et sterkt team.
- La de store øyeblikkene telle.
- Få folk med dere.
- Vis ekte empati for folk som berøres av krisen.
- Gi håp, men ikke falske håp.
Scorer null av ti
Det er ingen overdrivelse å si at Johnson scorer null av ti. Det har ikke vært og er fortsatt ikke noen klar strategi. Den vaklet frem fra ignorering til flokkimmunitet til delvis nedstengning, og nå til å lette på nedstengningen selv når dødstallene fortsatt er høye, mot vitenskapelige råd.
Nedstengningen brøt sammen allerede da Johnson gjorde en stor sak av at nå kunne vi endelig treffe et par mennesker fra en annen husstand forutsatt at vi passet på å holde avstand og være utendørs. De fleste hørte ikke på det, og strendene og parkene var allerede fullpakket.
Lederskap var fraværende selv før han ble syk, og etter at han kom tilbake, har han fokusert mer på å redde Dominic Cummings enn å redde landet fra korona. Maktens sentrum er splittet av de økonomiske innstramningene, og av at regjeringen ikke består av annet enn troende brexit-tilhengere. Det er derfor svekket, ja, sørgelig svakt.
Liten interesse for de døde
Eksperter blir ikke benyttet til å gi ekspertråd, men til å sørge for politisk dekke. De store øyeblikkene er blitt rotet til av uklar kommunikasjon. Hva empati angår, har statsrådene vist liten interesse for de døde og sørgende bortsett fra å gi robotsvarene «våre tanker og bønner er med dem», dag etter dag i briefinger som er den rene mønsteropplæring i skrekkelig dårlig kommunikasjon.
Johnson vant makt ved å utgi seg som en venn av folket mot en mytisk elite. Det var litt av en svindel tatt i betraktning hans privilegerte bakgrunn fra Eton og Oxford. Cummings-skandalen har bekreftet at denne klikken betrakter seg som folk som lager lover for andre men ikke behøver å følge dem selv, og har avslørt myten om folket versus eliten en gang for alle. Den har også avslørt Johnson som det noen av oss alltid har visst at han er – en sjarlatan, fullstendig uskikket til enhver ledende posisjon, for ikke å snakke om den høyeste i landet.
Det store koronamysteriet: Hvorfor blir noen steder så mye hardere rammet enn andre?
Kvinner scorer bedre
Ser vi oss rundt i verden, er det interessant å legge merke til hvor mange av lederne som scorer nærmere ti enn null, er kvinner, inkludert statsminister Erna Solberg, som både i resultat – 237 dødsfall sammenlignet med ti tusener i Storbritannia – og stil, gjør det bedre enn Johnson på alle ti punktene.
Hold-avstand-til-hverandre-dansen som den norske regjeringen utførte, var nettopp et slikt minneverdig fotostunt som Johnson liker å gjøre. Hadde han forsøkt, ville han blitt utledd.
Det fungerte for Norges ledere med ikke bare en regjering, men også en opposisjon som spiller en konstruktiv rolle, fordi landet har en forståelse av at det politiske systemet gjør sitt aller beste for å hanskes med krisen. Hvis du gjør alt det alvorlige riktig, har du rett til å gjøre noe litt mer lettferdig også. Johnson gjør bare det lettferdige, og akkurat nå er det det siste noen ønsker seg.
Seriøse ledere
På samme måte med Tsai-ing Wen i Taiwan, Mette Frederiksen i Danmark, Angela Merkel i Tyskland – denne krisen er for seriøse ledere med øye for detaljer, arbeidsevne og evne til å få folk til å samarbeide. I Storbritannia ses førsteminister Nicola Sturgeon som en leder som har gjort en langt bedre jobb enn Johnson, til tross for at Skottland har mistet over 2300 mennesker til koronaen.
Jacinda Ardern i New Zealand scorer definitivt ti. Som kommunikator har hun vært klar, bestemt, naturlig empatisk, og med den beste onelineren i de siste tre månedene: «New Zealand har bare 102 tilfeller, men det hadde også Italia en gang». Deretter stengte landet ned.
Det såkalte moderlandet, Storbritannia, har hatt godt over 60.000 døde så langt, flere mennesker enn det er plass til på en Premier League-stadion.
Nasjonalister og populister
Skal vi se på hvem det er som har gjort det riktig dårlig, så se til USA, Storbritannia, Russland og Brasil. Og hva har Johnson, Trump, Putin og Bolsonaro til felles, disse «fire lederne av den infiserte verden»?
De er nasjonalister, populister, løgnere. De forkaster ekte eksperter. De motiveres mer av sin egen interesse enn folkets. Det viruset av nasjonalistisk populisme som de deler og har spredt, er på sin måte like farlig som det viruset som har drept så mange blant deres folk.
Norge er heldig som har en leder, og en politikk rent generelt, som tror på fakta og objektiv realitet, som setter pris på ekspertise, og som klart motiveres av interessene og velferden til det folket de leder.
Forklarer uten å lyve eller skryte
Boris Johnson forsøker for tiden å overbevise lærere, foreldre og barn om at det er trygt for skolene å starte opp igjen. Regjeringens viktigste argument er at Norge og Danmark har vist at det kan gjøres uten å sette i gang viruset igjen.
Den store forskjellen er at det norske og danske folket har opplevd en regjering som er kompetent, godt ledet, i stand til å bygge konsensus, og som klarer å forklare uten å lyve eller å skryte av hvilken storartet jobb de har gjort.
Og disse lederne i Storbritannia er de samme som har gitt oss brexit, og som fortsatt ikke har anelse om hvordan den vil arte seg. Men koronaen har gitt oss en indikasjon på at det vel ikke vil gå så godt, i alle fall ikke for Storbritannia.
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum
