Kronikk

Skremt til stillhet

  • Monica Csango
    Monica Csango
    Forfatter og regissør

Det Mosaiske Trossamfund sin synagoge i Bergstien i Oslo. Foto: Jarl Fr. Erichsen

Jeg  er i ferd med å gjøre det samme som to generasjoner før meg gjorde: Vi holdt hemmelig at vi var jødiske. Vi skammet oss.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er en voksen kvinne som bor i Norge. Jeg er født og oppvokst her, og min lojalitet ligger her. Jeg elsker å bo i Norge. Men jeg har noe jeg skjuler: Jeg er jøde. Og jeg har blitt skvetten.

Da jeg var seks år gammel var jeg på min første store utenlandstur. Vi var i Spania. Mine foreldre tok meg med til en liten lokal smykkebutikk. Min far stilte seg ved disken og pekte på en Davidstjerne som hang i butikken.

— Hva er det? sa jeg.

— Den skal du ha fordi du er jødisk, svarte min far.

En stygg fortid

På det tidspunktet ante jeg ikke hva det innebar. Mine foreldre er ikke-praktiserende, og jødedommen var så vidt jeg kan huske ikke noe som ble snakket om hjemme hos oss. Jeg hadde ikke noe begrep om hva det ville si å være jødisk. Det hadde inntil den dagen vært ganske stille hjemme hos oss omkring temaet religion.

Da jeg ble litt eldre skjønte jeg hvorfor: Foreldrene mine hadde behøvd å tenke på annet enn religion. De behøvde å tenke på livet og fremtiden. For fortiden var stygg.

Monica Csango er journalist og regissør

Min far er ungarsk jøde som har bodd i Norge store deler av sitt liv. Men han vokste opp uten far i post-holocaust Ungarn. Min mor er født i Norge av ungarske foreldre av jødisk herkomst. De unnslapp nazistene med et nødskrik.Store deler av min fars famile ble massakrert under Holocaust. Da vi besøkte min bestemor i Ungarn ble det snakket med lave stemmer om det ble nevnt noe som hadde med det jødiske å gjøre.

«Veggene kan ha ører», pleide min bestemor å si da jeg besøkte henne. Hennes eget forsøk på å konvertere til kristendommen under krigen hjalp lite. Både hun og søsteren hennes «Ibolya» ble sendt avgårde på dødsmarsjen til Auscwitz. Et mirakel gjorde at de overlevde.

En trygg oppvekst

Selv har jeg tråkket i mine barnesko i Oslo, Asker og Kristiansand. Og jeg tråkket godt og fredelig rundt. Jeg fikk i fjerde klasse tilbud om fritak fra det som het kristendomsundervisning, men siden både jeg og mine foreldre var enige om at religion var spennende uansett det het det ene eller det andre, var det ikke aktuelt. Både jeg og min familie var skjermet fra det som jeg vet er hverdagen for flere norske jøder i dag.

Derfor har jeg vært veldig åpen om hva jeg er født som. Det er jeg ikke lenger.

Vendepunktet

For noen få år siden skjedde det noe som skulle snu mye på hodet for meg. Min sønn gikk i den jødiske barnehagen i Oslo. Min mor og barnefaren, som ikke er jødisk, skulle levere toåringen i barnehagen. I det de skulle levere ham står det en voksen norsk kvinne på andre siden av gaten. Hun spytter på bakken og utbryter «æsj!» mens hun har blikket rettet mot de de to, som står der med gutten på armen.

Det var aldri trygt å snakke om det å være jødiskIkke lenge etterpå valgte jeg å ta sønnen min ut av barnehagen. Ikke bare på grunn av damen, men fordi jeg opplevde som for risikabelt å ha sønnen min der. Jeg måtte nemlig hver dag måtte passere en sikkerhetssluse. For både menigheten og Politiets sikkerhetstjeneste vet at barnehageområdet er et terrormål. Den jødiske menigheten vet at noen ikke liker dem — og kanskje ikke meg.

Litt uvisst av hvilken grunn. Det finnes kun 1500 jøder i Norge. Dermed er det de færreste nordmenn som kjenner en person av jødisk herkomst.

Skremt til stillhet

Går man forbi synagogen ved store helligdager, er det politiovervåkning der. Om det kan avverge noe vet jeg ikke, jeg kan bare håpe at det virker preventivt for de som kunne tenke seg å utføre en terrorhandling mot menigheten.

Senere har jeg fått vite at noen norske jøder har blitt utstyrt med voldsalarm på grunn av alvorlige trusler.

Jeg leser om folk som på sosiale medier agiterer aggressivt mot de få jødene som er her i landet.

En omfattende undersøkelse fra Holocaustsenteret viste at rundt 12,5 prosent av den norske befolkningen har utpregede fordommer mot jøder.

Etter at undersøkelsen ble publisert ble jeg enda mer stille.

Jeg deltar aldri i debatter som handler om antisemittisme og holocaust, fordi jeg opplever at debatten ofte inneholder usakaligheter som «man kan ikke diskutere med en jøde uten at de trekker opp holocaustkortet».

Som journalist har jeg ved flere anledninger intervjuet nordmenn med helt åpenbare motforestillinger mot jøder. Heller ikke da sier jeg hvilken kulturell og religiøs tilhørighet jeg har.

Jeg synes det er vanskelig å svare når sønnen min spør om hva det er å være jødisk. Jeg ser meg over skulderen for å se om noen har hørt ham si «j-ordet».

Jeg har helt sluttet å si at jeg er jødisk dersom temaet kommer opp. Jeg er for redd.

Jeg ser meg over skulderen for å se om noen har hørt ham si «j-ordet»Men hvorfor skal jeg være redd? Jeg er født og oppvokst i Norge. Jeg er ikke religiøs. Tror jeg på Gud? Det vet jeg ikke. Tror jeg på mennesket? Ja, det gjør jeg. Israels politikk i palestinaproblematikken støtter jeg ikke. Det Israel gjør er ikke min business. Min tilhørighet er og blir klokkeklar: Jeg er norsk.

Men jeg har en kulturell kobling til det å være jødisk.

Og akkurat nå ser jeg at jeg er i ferd med å gjøre det samme som to generasjoner før meg gjorde: Vi holdt hemmelig at vi var jødiske. Vi skammet oss.

Jeg holder på å bli skremt til stillhet. Det gjør meg uendelig trist.

Les også:

  1. Les også

    «Dette var forskjellen på himmelen og helvete»

  2. Les også

    Før bar jeg davidsstjernen med stolthet

  3. Les også

    Bær davidsstjernen, Nikolaj

  4. Les også

    «Han ønsket å si hei siden han så at jeg hadde på meg kippa»

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. FOTBALL
    Publisert:

    Rasismen herjer ungarsk fotball: Norske Liban ble møtt med apelyder fra tribunen

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    – Det såreste er det at jeg finner så lite om henne, fordi hun levde sitt liv på bunnen

  3. SID
    Publisert:

    Han har israelske foreldre, oppvokst i Norge: «Er det ikke sånn at jødene styrer Coca-Cola?»

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Religion er steining av fornuften | Zahid Ali

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Spørsmålet «Hvor kommer du fra?» kan oppleves upassende. Hvorfor det?

  6. VERDEN
    Publisert:

    Ungarn utpeker den liberale filantropen George Soros til statens store fiende og bruker millionbeløp på å sverte ham