Kronikk

Lærdommen fra 9. april 1940: Vi må handle så vi kan se våre barn og barnebarn i øynene

  • Lars Rowe
    Leder, Norges Hjemmefrontmuseum
Den tyske fortroppen på vei innover Drammensveien i Oslo, 9. april 1940.

Motstand mot Russland er ikke idealisme. Det er etisk forankret realpolitikk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 9. april 1940 ble Norge utsatt for den største fornedrelsen en stat kan utsettes for.

En overlegen fiende rullet inn over landet. Regjering og kongefamilie ble sendt på flukt. Fienden besatte nøkkelposisjoner langs den norske kystlinjen.

Store deler av det norske offiserskorpset mente dette bare kunne ha én utgang – en overveldende tysk seier. Det mest hensiktsmessige mente de derfor var å spare norske liv og norsk eiendom ved å legge ned våpnene så raskt som mulig.

Men det fantes flere viktige unntak. Jeg vil nevne to som har pekt seg ut for ettertiden:

Birger Eriksen, kommandanten på Oscarsborg festning som beordret senkningen av den tyske krysseren Blücher. Og Otto Ruge, som ble den operative lederen for den norske militære motstanden under felttoget våren 1940.

Den norske motstandsmoralen

Betydningen av skuddene i Oslofjorden og det påfølgende felttoget bør ikke undervurderes. Det viste at det norske militære apparatet, sammen med sine allierte, var i stand til å yte defensiv motstand mot den tyske invasjonsmakten gjennom to måneder.

Resultatet var uunngåelig nok at den tyske krigsmaskinen til slutt vant frem. Men effekten av motstanden var langtrekkende, både symbolsk og praktisk.

Lars Rowe er leder for Norges Hjemmefrontmuseum.

Den symbolske verdien er åpenbar: Ved å sette seg til motverge mot Tysklands folkerettsstridige angrep demonstrerte de norske styrkene for den umiddelbare fienden, for sine allierte og ikke minst for seg selv at okkupasjonen var uakseptabel, og at den ville bli møtt med protest helt til den opphørte.

Dette hadde avgjørende betydning for den norske motstandsmoralen gjennom de neste fem årene.

Den praktiske konsekvensen ble illustrert av Kong Haakons ombordstigning på den britiske krysseren Devonshire den 7. juni 1940. Regjering, konge og kronprins kunne etablere seg i eksil i London og derfra lede den norske motstandskampen.

Dette var essensielt ikke bare for væpnede norske grupper (til og med for de antirojalistiske kommunistene), men også for den sivile motstanden og den folkelige moralen.

Sjokket i Ukraina

Den 24. februar 2022 ble Ukraina utsatt for den største fornedrelsen en stat kan utsettes for. En antatt overlegen fiende rullet inn over landet og forsøkte å befeste strategiske punkter, blant annet rundt Kyiv.

Presidenten flyktet ikke. Han kringkastet for fienden og for omverdenen at han ble værende i hovedstaden, om nødvendig som siste mann.

Viktige innledende seire fulgte for de ukrainske styrkene.

Den strategiske flyplassen i Hostomel, utenfor Kyiv, var i kort tid kontrollert av russiske fallskjermsoldater, før ukrainske styrker gjenerobret den. Dermed kunne de ukrainske forsvarerne befeste et strategisk punkt som ellers kunne ha blitt et fiendtlig brohode inn mot den ukrainske hovedstaden.

Vladimir Putin står i spissen for et regime som er bygget på menneskeforakt

Inntrykkene som har skyllet inn over oss de følgende ukene, har sjokkert.

De russiske styrkenes ineffektivitet. Det krigsforbryterske bombardementet av byer som Kharkiv og Mariupol. De russiske ledernes vilje til å se bort fra sannhet – til tross for at vi alle kan konstatere at de lyver skamløst. Og nå sist – sjokket Butsja.

Eksponeringen av de vanvittige overgrepene i Butsja er en ytterligere bekreftelse av et faktum vi alle burde ha sett for en stund siden: Vladimir Putin står i spissen for et regime som er bygget på menneskeforakt, og som har evne og vilje til å begå uhyrligheter de fleste ikke lenger trodde var mulig å gjennomføre i Europa.

Ekkoet av andre verdenskrig

Sist gang vi i Norge ble direkte konfrontert med denne typen trussel, var 9. april 1940.

Med utgangspunkt i denne erkjennelsen er det rimelig at det vestlige fellesskapet stiller seg avventende til hvorvidt sanksjonene mot Russland skal være så vidtrekkende som overhodet mulig?

Er det rimelig at den vestlige koalisjonen nøler med å utstyre Volodymyr Zelenskyj med militære midler som kan sette Ukraina i stand til å bekjempe det som er en eksistensiell trussel mot oss alle?

Nei, det er dypt urimelig.

Hva skal de økonomiske tvangstiltakene utrette, spør mange, og stiller seg tvilende til om de vil ha den ønskede effekten: slutt på krigen i Ukraina, folkelig oppstand i Moskva, palassrevolusjon, Putins fall.

Ja, ideelt sett vil alt dette kunne skje. Men det er selvsagt høyst usikkert.

Men det er da heller ikke bare der sanksjonenes betydning ligger. Like viktig som effekten tvangstiltakene har i Russland, er effekten de har hos oss som sanksjonerer.

Essensen er motstand

Vi demonstrerer – aller viktigst for oss selv – at vi ikke lenger aksepterer Kremls overgrepspolitikk. At vi som kollektiv står opp og bekjemper tyrannisk brutalitet, ikke bare på vegne av Ukraina, men på vegne av oss selv. Og at vi er villige til å ofre noe av vår uendelige velstand for å gjøre dette.

Essensen er motstand. Som Birger Eriksen, som Otto Ruge, som Volodymyr Zelenskyj, må også vi vise evne til motstand.

Skulle Eriksen og Ruge vinne over den tyske overmakten? Var Zelenskyj sikker på seier da han valgte å bli værende i Kyiv? Var Hitlers og Putins nederlag hovedpoenget?

Nei – hovedpoenget var å yte motstand.

Tiden for appeasement, for ettergivelse, er forbi – for lenge siden

På samme måte som handel med Nazi-Tyskland ville vært en absurditet etter utbruddet av den andre verdenskrig, bør økonomiske relasjoner med Russland være utenkelige i dag. Om vi ikke tar denne historiske lærdommen – og de mange sjokkerende inntrykkene fra de seneste ukene – innover oss nå, vil vi selv fordømmes av historien.

Otto Ruge sa det slik: «Det ville vært ødeleggende for vårt folks selvaktelse hvis vi ga opp striden.» Kong Haakon understreket på sin side at de måtte handle «slik at vi kan se våre barn og barnebarn i øynene».

Tiden for appeasement, for ettergivelse, er forbi – for lenge siden.

Motstand mot Russland er ikke idealisme. Det er etisk forankret realpolitikk, og bør være den eneste mulige veien videre.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Andre verdenskrig
  3. Vladimir Putin
  4. Volodymyr Zelenskyj
  5. Birger Eriksen