Kronikk

Kjære katolske kirke: Etter 28 år skilles våre veier

  • Ole Martin Holte
    Ole Martin Holte
    Psykoterapeut, sosionom og forfatter
Den katolske kirke bør melde seg på et grunnkurs i seksualitet. I tillegg må den slippe til kvinnelige prester, la prester få gifte seg, tillate homofile å gifte seg samt tillate homofilt gifte å få være prester, mener Ole Martin Holte. På bildet: pave Frans.

Jeg har vært redd for reaksjoner fra kirkens mektige menn. Redd for at mine meninger skal bli umyndiggjort. Men jeg skriver likevel.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det startet som en forelskelse. Jeg var aktiv i kristent klubbarbeid, speiderarbeid, konfirmantarbeid og jobbet flere år som ungdomsarbeider i Den norske kirke. En god tid. Men jeg lengtet etter noe mer.

På backpacking i Australia endte jeg opp i et katolsk benediktinerkloster. Stillheten, mystikken, enkelheten, den tradisjonsrike bønnen og liturgien løftet sjelen min til Gud. En kvinne som oppholdt seg i klosteret, ga meg en bok om Frans av Assisi. Jeg leste. Jeg ville bli katolikk og fransiskanermunk.

Konvertering, studier i teologi og inntreden i Fransiskanerordenen fulgte. Fantastiske år. Men tilbakevendende lengsel etter én å leve livet med gjorde at jeg etter nærmere åtte år i fransiskanerordenen valgte å tre ut. Samtidig forble jeg katolikk.

Angst for seksualitet

Den katolske kirken (DKK) har et grunnleggende seksualitetsproblem. Det startet med kirkefaderen Augustin (354-430 e.kr.), som mente at arvesynden ble overført gjennom samleie. Og opp igjennom kirkehistorien har DKK forbundet seksualitet med noe negativt, noe syndig, noe som skulle gjemmes bort.

Langt på vei har kirken en dualistisk tilnærming til kropp og seksualitet, der dette sees på som noe mindreverdig. Det blir det dårlig teologi og praksis av!

I de første 1000 årene av kirkehistorien kunne prestene gifte seg. Men tendensen var likevel at sølibat og seksuell avholdenhet ble sett på som en frommere måte å tjene Gud på.

Sølibatet er i så måte ikke bibelsk forankret, men bare én av mange uforståelige tradisjoner DKK har valgt å fastholde som viktige.

En hellig homofob kirke

Mange katolske prester er homofile. Flotte menn. Tjenestevillige. I bokhyllen deres står Den katolske kirkes katekisme. Der står det:

«Med støtte i Den Hellige Skrift, (…) har Tradisjonen alltid hevdet at ’homoseksuelle handlinger i seg selv er tøylesløse’. De strider mot naturloven. (…) De utgår ikke fra en sann følelsesmessig og seksuelt gjensidig utfyllelse. De kan ikke under noen omstendighet godkjennes.»

Budskapet til katolske homofile geistlige er at de er feil. En måte å rettferdiggjøre sin legning på, er stilltiende å akseptere den, hemmeligholde den.

Men hva skjer med et menneske som dedikerer hele sitt liv til Gud, når kirken samtidig forteller ham at han er naturstridig?

Svaret kan peke i retning av en psykologisk splittelse, hvor man blir nødt til å leve to parallelle liv. Et der man tjener Gud, og et der man er grunnleggende feil og må undertrykke behov og lyster og et positivt selvbilde.

Det er ikke homofili som er naturstridig. Det naturstridige er sølibatet og enda mer: kirkens krav om sølibati for prester.

Hva skjer med et menneske som dedikerer hele sitt liv til Gud, når kirken samtidig forteller ham at han er naturstridig?

Overgrep mot barn

I det krevende rommet, der fornektelse og undertrykkelse av egen seksualitet fort vil kunne skje, har det oppstått en praksis og kultur der katolske prester, biskoper og andre kirkelig ansatte har latt det gå ut over barn.

De angstfylte tause skrikene fra barn som seksuelt ble misbrukt i sakristiet, i bilen og på leir er nå blitt del av kirkens evige arv. De fleste ofrene er gutter.

Noen overgrepsprester er nok pedofile, mens for de fleste av overgrepsprestene handler det trolig vel så mye om utrygghet knyttet til egen seksualitet.

Hellig treenighet

Kirkens selvbilde, som en «stat i staten», har gjort at kirken har villet ordne opp på kammerset, med hemmelighold, internjustis og sine egne såkalte «jurister» og kirkerett.

Overgrepsprester har i all hemmelighet fått tilbud om terapi. Samtidig har de fortsatt i en ny menighet, med nye overgrep, heller enn å bli anmeldt til politiet og sivile myndigheter.

Kirken har vært mer opptatt av å verne om sin egen renhet utad enn å gi barn rettssikkerhet.

Hemmelighold, arroganse og maktutøvelse er dessverre Den katolske kirkes hellige treenighet. Dette skaper gudsbilder jeg ikke kjenner meg igjen i. Bilder av en Gud som tydeligvis foretrekker menn som pave, kardinal, biskop, prest og diakon. Hvor er forresten katolske kvinners stemmer, ser de ikke lenger skogen for bare trær?

Hemmelighold, arroganse og maktutøvelse er dessverre Den katolske kirkes hellige treenighet

Finnes det en vei videre?

Den katolske kirke bør melde seg på et grunnkurs i seksualitet. I tillegg må den slippe til kvinnelige prester, la prester få gifte seg, tillate homofile å gifte seg samt tillate homofilt gifte å få være prester.

Den katolske kirke i Norge kurser nå sine ansatte og frivillige i å forebygge og håndtere seksuelle overgrep. Det er et skritt i riktig retning. Men det er ikke nok.

Det mange ikke tenker på, er maktstrukturen i Den katolske kirke, som legitimerer seg selv. Et system som bygger på lydighet oppover i systemet. Lekfolket skal lyde presten, presten må lyde biskop og biskop paven. I dette systemet, som i stor grad beskytter deg, er seksualitet og forholdet mellom mann og kvinne blitt tabuisert.

Det teologiske fundamentet rundt forholdet mellom mann og kvinne, rundt kirkens autoritære og hierarkiske oppbygning, rundt seksualitet og spesielt homoseksualitet må forkastes og erstattes av ny og mer moderne teologisk tenkning. Bare slik kan kirken komme seg videre. Ellers blir det å pirke i overflaten.

Takk for meg

For et par dager siden, med gråten i halsen, meldte jeg meg ut av Den katolske kirke og inn i Den norske kirke. Etter 28 år.

Jeg er fryktelig glad i DKK, men det er umulig å bli værende. Jo eldre jeg blir, jo viktigere er det at den kirken jeg tilhører, har en teologi som samsvarer med et moderne, kunnskapsbasert og sunt syn på seksualitet, og ikke undertrykker de troende.

Jeg skulle gjerne vært prest i Den katolske kirke. Gift katolsk prest, med den familien jeg nå har. Men så lenge Den katolske kirke tenker at det er i tråd med Guds vilje at det bare skal være sølibatære menn som skal styre skuta, går jeg i land med hevet hode og brennende hjerte.

Jeg har vært engstelig for å skrive denne kronikken. Redd for reaksjoner fra kirkens mektige menn. Redd for at mine meninger skal bli umyndiggjort. Men jeg gjør det likevel.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Religion
  2. Overgrep
  3. Teologi