Hva veier tyngst, Sporveien? Hensynet til de som kan bli krenket, eller betydningen av skeiv kunst?

Sensur «for sikkerhets skyld» har aldri hatt noe i kunstverdenen å gjøre.

Midt i det skeive kulturåret, i skyggen av angrepet i Oslo sentrum 25. juni, ønsket den skeive organisasjonen Pride Art å stille ut noe av sin kunst i «Kunstpassasjen» på Jernbanetorget T-banestasjon i Oslo. Dette er et område mange tusen mennesker passerer hver dag. De fikk nei fra Sporveien. Begrunnelsen var at kunsten var egnet til å provosere.

Dette avslaget bør bekymre de fleste.

Begrunnelsen skal og må være faglig

Avslaget forundrer i alle fall meg, ikke bare som kollektivreisende, men også som fagperson. Jeg er forlegger og vet at ikke alt som innsendere ønsker skal være kunst, er det. Vi forlagsfolk er strenge portvoktere. Men vi begrunner vår siling av litteraturen profesjonelt. Hvis vi refuserer en roman med en skeiv hovedperson, skal og må vår begrunnelse være faglig.

Det skal ikke være bygget på at det muligens finnes lesere som synes det er ekkelt å lese om to jenter som kliner. En roman kan handle om hva som helst. Hvorvidt hovedpersonen er en skeiv person eller en salamander er her helt irrelevant, så lenge romanen holder tilstrekkelig litterær kvalitet.

At et kunstverk kan forarge noen, er ikke, og skal ikke ha innvirkning på om det skal vises i det offentlige rom. Dette prinsippet er ukontroversielt og anerkjent i alle miljøer som arbeider med kuratering av kunst.

Sporveiens beslutning om ikke å vise Pride Arts utstilling av skeiv kunst viser at den store og viktige offentlige aktøren stryker til eksamen. Kunstfaglig så vel som ytringsfrihetsmessig.

Et angrep på den skeive befolkningen

«Man kan være så fordomsfri man bare vil, men fra Sporveiens side må vi ta hensyn til at alle muligens ikke er like fordomsfrie.» Dette uttaler Sporveiens kommunikasjonsrådgiver Jan Rustad i Aftenposten i forbindelse med avslaget til Pride Art.

Sett i lys av masseskytingen Oslo 25. juni blir dette ekstra problematisk. Angrepet oppleves som et angrep på den skeive befolkningen. Og siden de fleste i 2022 forholder seg til skeive som venner, familie eller kolleger, var angrepet rettet mot oss alle.

Det kan synes som omsorg for dem som muligens ikke er så fordomsfrie, ble et beslutningsgrunnlag for sensur.

I et liberalt demokrati og en mangfoldig hovedstad skal bekymringen for at noen muligens kan la seg støte eller provosere ved å se kunst som skildrer et sort og et hvitt kvinneansikt som kysser (Jon Guerreiro uten tittel), eller en ung mann som ligger naken i sengen og knuger seg til dynen sin (Øyvind Rausets «Ensomhet med dyne») altså være styrende for hvorvidt man som offentlig etat viser kunst eller ikke.

Dette er bildene som fikk nei hos Sporveien:

Kunst står alltid i fare for å provosere noen

Sporveien ser åpenbart på sin egen kuratorrolle som beskytterens rolle: Formålet med en eventuell utstilling av skeiv kunst i et skeivt kulturår later til å være å finne den kunsten som er minst kunstnerisk. Altså den kunsten som ligner mest på dekor.

Kunst står nemlig alltid i fare for å provosere noen. Et åpenbart eksempel er den spanske kunstneren Pablo Picassos «Guernica». I dag et bejublet verk for å være et skrik mot fascismen under den spanske borgerkrigen, men i sin samtid var det omstridt.

Kunsten beveger oss, også i retninger vi i utgangspunktet ikke ønsker å gå. Når Sporveien nå fortsetter dialogen med Pride Art, ser de «for seg en prosess der de i fellesskap, kan velge ut verk som er mer passende enn utvalget de først fikk se».

Hva skal denne modifiseringen av kunsten egentlig innebære i praksis? Det er det vanskelig å se.

Å sensurere kunst er å ødelegge den

Som forlegger ville jeg være på ville veier dersom jeg skulle redigere bort litterære elementer som «eventuelt» kunne vekke anstøt hos noen. Å sensurere kunst er å ødelegge den. Det er spenninger, dissonans og uro som tvinger oss til refleksjon når kunst er virkelig god.

Kunst skal og må kurateres i det offentlige rom. Den beste kunstopplevelsen er den der kurator komponerer en interessant og tankevekkende utstilling. Vi trenger ikke å være enige i måten utstillingen er satt sammen, så lenge det er en tanke og vilje til stede fra utstillers side. Utstillingen skal fungere som helhet.

Den skal vise kunstverk, enkeltstående og i dialog med hverandre og med publikum.

En ovenfra- og ned-holdning har ikke noe med kunstformidling å gjøre. Hverken når det er et forlag, Koro (Kunst i offentlig rom) eller Sporveien som ikler seg rollen som kurator. Sensur «for sikkerhets skyld» har aldri hatt noe i kunstverden å gjøre.

Hensynet til de mulig krenkede veier tyngre

Trikken, bussen og T-banens rutenett er byens spor. Sporveien er Oslo. Nå har Sporveien besluttet at vi som reiser gjennom byen vår som faste eller besøkende, skal skånes fra oss selv. Hensynet til de mulig krenkede veier tyngre enn hensynet til kunsten, dens opphavere og dens publikum.

Prinsippet om utelukkende å eksponere de som går gjennom «Kunstpassasjen» for kunst som ikke er egnet til å provosere noen, gjør det krevende for Sporveiens kunstansvarlige å finne relevant kunst i det hele tatt.

Det enkleste og rimeligste vil være å døpe om «Kunstpassasjen» til «Pyntepassasjen». Solnedganger er pent. Og blomsterenger. Og hundehvalper. Hundehvalp på blomstereng i solnedgang vil vel da fungere. Det finnes flere fine selvklebende tapeter å få kjøpt for en billig penge.

Eventuelt kan Sporveien ta en kikk på Nasjonalmuseets hjemmesider der museet under overskriften «Skeivt kulturår», slår fast det opplagte: «Skeive, mangfoldige og provokative fortellinger og ideer er viktige for vår kreativitet, toleranse og utvikling.»

Vil du delta i Oslo-debatten?

Har du noe på hjertet som du ønsker å dele? Send innlegget ditt til debatt@aftenposten.no.

Her finner du flere debattinnlegg om Oslo, og her kan du lese mer om hvordan du sender inn et debattinnlegg til oss.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter