Kronikk

Vi må beskytte vårt samfunn mot antisemittismens virus

  • Ervin Kohn
    Ervin Kohn
    Forstander, Det Mosaiske Trossamfund
Natt til 10. november 1938 gikk nazistene løs på jøders hjem, forretninger og synagoger. Bildet er tatt i Berlin.

Viruset muterer, og vi må være på vakt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Natt til 10. november 1938 gikk nazistene løs på jøders hjem, forretninger og synagoger. Nazistene kalte den Krystallnatten på grunn av alle glasskårene i gatene etter knuste vinduer. Derfor er det mange som heller vil bruke navnet Novemberpogromene, som er mer dekkende.

Angrepene var koordinerte over hele Tyskland og Østerrike. 1400 synagoger ble brent. 7000 forretninger ble ødelagt. 200 jødiske tyskere ble drept, og 20.000 ble internert i den første konsentrasjonsleiren Dachau.

Det er viktig å minne om to ting. Enkelte ser på markeringene av Novemberpogromene som én i rekken av holocaustmarkeringer. Det er helt feil. I november 1938 var det ikke krig i Europa. Nazistene hadde på dette tidspunktet ennå ikke bestemt seg for hva de skulle gjøre med jødene sine, eller de europeiske jødene.

Novemberpogromene skjedde i fredstid. Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne det tyske folk og det internasjonale samfunn tillate og akseptere volden og terroren?

Ervin Kohn er forstander i Det mosaiske trossamfunn.

Anklager siden 1200-tallet

Antisemittismen i det tyske samfunn har en lang historie. Fra 1200-tallet startet anklagene om «judensau» (jødesvin), som var anklager om at jøder hadde seg med griser, ble diet av purker og lignende. Disse mytene varte i 600 år. I dag eksisterer 28 kirker og rådhus i Tyskland som er utsmykket med kunstverk som bekrefter myten. Det finnes kun én slik utsmykning i Skandinavia, og det er på katedralen i Uppsala.

I 1543 utga Martin Luther boken «Jødene og deres løgner». Ikke bare var det et meget antijudaistisk verk, selv i den tidens målestokk, men boken ga også oppskriften på Novemberpogromene med anbefaling om å brenne synagogene.

Poenget med å trekke opp så lange linjer er å vise at fordommene mot jøder i Tyskland ikke dukket opp med Julius Streicher og hans magasin «Der Stürmer» i 1923.

Novemberpogromene skjedde i fredstid. Hvordan kunne det skje?

24 år tidligere, i 1879, hadde den tyske journalisten Wilhelm Marr funnet opp begrepet antisemittisme. Hans ambisjon var å gi jødehatet et vitenskapelig innhold og gjøre det stuerent. Det vitenskapelige innholdet var biologisk, rasehygienisk. Fra da av var jødene «rasefremmede». Da var det ikke lenger mulig for jøder å unnslippe forfølgelse ved å la seg døpe. Det satt i blodet. Fordommer mot jøder var blitt en del av jordsmonnet i Tyskland. Hva med det internasjonale samfunnet?

Ingen brydde seg

Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt inviterte 32 land til en konferanse i den franske byen Evian 6.–15. juli 1938 (beskrevet i holocaust Encyclopedia, The US holocaust Memorial Museum). Det var en stor konferanse. I tillegg til deltagerlandene deltok 63 ikke-statlige organisasjoner, 200 internasjonale journalister og to representanter for Det tredje riket. Konferansen hadde kun ett mål: å fordele jøder på flukt fra Det tredje riket.

Etter Anschluss (Østerrikes tilslutning til Tyskland) var det 700.000 jøder i Det tredje riket. Den norske representanten på konferansen var ekspedisjonssjef i justisdepartementet Carl Platou – den samme Platou som er omtalt i Nina Grünfelds bok «Ninas barn». Han som frarådet å innvilge oppholdstillatelse til de 16 barna fra Wien som skulle på sommerferie i Norge, med begrunnelsen at «vi kan komme til å brenne inne med dem».

Alle land, med unntak av Den dominikanske republikk, stengte sine grenser for jødene fra Det tredje riket. Norge med sin restriktive innvandringspolitikk ga asyl til politiske flyktninger fra Tyskland. Jødene ble ikke anerkjent som politiske flyktninger.

De to representantene fra Tyskland reiste hjem til Berlin og fortalte Hitler at han trygt kunne gjøre hva han ville med jødene, ingen brydde seg.

Sveits og Sverige hadde allerede fått Tyskland til å stemple jøders pass/reisedokumenter med en stor rød J. Det var for lettere å kunne identifisere jøder og nekte disse innreise, mens man tok imot politiske flyktninger. Fire måneder etterpå fant Novemberpogromene sted.

Verdens mest fleksible fordom

Antisemittismen er omtalt som verdens mest fleksible fordom. Jødene er blitt ansvarliggjort for det moderne, storbykulturen, intellektualismen, liberalismen, kapitalismen, sosialismen, bolsjevismen og kommunismen.

I norsk valgkamp på 1930-tallet agiterte Bondepartiet (i dag Sp) mot datidens Høire og kalte dem jødekapitalister. Samtidig agiterte de mot Arbeiderpartiet og kalte dem jødebolsjeviker. Det var ikke så morsomt å være jøde i Norge i mellomkrigstiden heller.

Jødehets i Norge under 2. verdenskrig.

Antisemittismen, fordommene og hatet mot jøder døde ikke med de seks millioner i Shoah, holocaust. Allerede i 1949 dukket de første artiklene opp i Norge (i Sverige et par år før) som benektet holocaust.

Vi deler gjerne inn antisemittismen i fire kategorier: den religiøse antisemittismen, den konspiratoriske antisemittismen, den biologiske (rasistiske) antisemittismen og den politiske antisemittismen.

Den siste blir i dag omtalt som den nye antisemittismen. Den retter seg mot staten Israel. Det er viktig å si at all Israel-kritikk ikke er antisemittisk. De sterkeste kritikerne finner vi i Israel selv.

Det er vel så viktig å si at all Israel-kritikk heller ikke er fri for antisemittisme. Det er ikke så vanskelig å merke når det er det ene eller det andre. Grensen mellom de to går ved delegitimering og demonisering av Israel og israelske ledere. Det er da jødiske elever i norsk skole gruer seg til neste skoledag.

Antisemittisme på fremmarsj

Når alle i dag er enige om at antisemittismen er på fremmarsj, både i Europa og USA, er det nok mest den politiske antisemittismen som er driveren. Denne kommer gjerne fra venstresiden, mens den konspiratoriske antisemittismen er stabil på den ekstreme høyresiden. Den religiøse antisemittismen stikker av og til sitt stygge hode frem.

Hvorfor venstresiden? Det er nok blant annet fordi de ser feilaktig på Israel som et imperialistisk/kolonialistisk prosjekt. Og i forlengelsen av denne forestillingen, også kapitalistisk. Og det er man jo grunnleggende skeptiske til på venstresiden.

Man «glemmer» at det var Folkeforbundet (FNs forløper) som allerede i 1922 gjorde de folkerettslige vedtakene om et jødisk hjemland i området.

Israel er fremfor noe et land bestående av flyktninger og deres etterkommere. Jøder levde i 2,5 år i DP-leire (displaced persons) i Europa etter krigen. Etter lange og skammelige debatter vedtok Stortinget å ta imot 600 «erstatningsjøder» til erstatning for de 800 som ble deportert i 1942/43.

Til slutt kom det bare 400 til Norge. 600.000 reiste til Israel. I dag utgjør 53 prosent av den jødiske befolkningen i Israel etterkommere av jødiske flyktninger fra de arabiske land og Iran. 13 prosent er flyktninger fra det tidligere Sovjetunionen. Rundt 23 prosent er arabere.

Når man ved markeringer av Novemberpogromene enes om slagordet «never again», må konsekvensen være at vi stadig revaksineres mot antisemittismens virus. Viruset muterer, og vi må være på vakt. Vi må se, gjenkjenne og passe oss for å bagatellisere antisemittismen.

Les også

  1. Ny bok om holocaust i Norge: – Store deler av statsapparatet ble involvert i kartleggingen av norske jøder

  2. Svenske jøder hetses, noen flykter til Israel

  3. Harald Stanghelle: Jødehatets gift i muslimenes rekker

  4. Mellomkrigstidens jødehat: Plakater i Asker med oppfordring om ikke å leie ut til jøder

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Holocaust
  2. Jødehat
  3. Jødehets