Kronikk

Svakhetene ved sanksjonene mot Russland begynner å vise seg

  • Henning Kristoffersen
    Henning Kristoffersen
    Spesialrådgiver i The Governance Group, forsker ved Universitetet i Oslo
En betydelig andel av Indias 1,3 milliarder innbyggere lever i fattigdom. For utviklingsland som er avhengige av import av olje og gass, er både tilgang og pris kritisk, skriver Henning Kristoffersen. Bildet er tatt i Mumbai.

Vestens samling i første fase av sanksjonene har vært imponerende. Men for å få til en mer global samling i andre fase kreves det en plan for hvordan fattigere land skal løse sine energibehov.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Russlands president Vladimir Putins krig i Ukraina legger et krevende bakteppe for det kommende EU-Kina-toppmøtet.

Beijing insisterer på å opprettholde normale handelsforbindelser til Russland. Men Kina er langt ifra det eneste landet som mener at vestlige sanksjoner koster uforholdsmessig mye også for dem.

Sanksjonene straffer utviklingsland

For FN var det en seier at 140 land i generalforsamlingen stemte for resolusjonen som fordømmer Russlands militære angrep på Ukraina og de påfølgende humanitære konsekvensene.

Likevel representerer de landene som enten avsto eller stemte imot, om lag halvparten av verdens befolkning. En betydelig andel av disse nasjonene er utviklingsland.

India var blant de 38 landene som nylig avsto fra å stemme over resolusjonen. Kina gjorde det samme.

Kinas manglende støtte passer enkelt inn i Washingtons beskrivelse av en verden der kampen mellom det gode og onde står mellom demokratier og autokratier.

Som USAs president Joe Biden uttrykte det i sin «State of the Union»-tale den 1. mars, med klar adresse til Putins krig; «In the battle between democracy and autocracy, democracies are rising to the moment ...»

Da blir Indias posisjon langt mer krevende.

India, verdens største demokrati, har et stort behov for å importere olje. Nylig annonserte landet en plan med Russland om at handelen mellom de to landende skal kunne foregå med indisk og russisk valuta. Fra India rapporteres det at et indisk statseid selskap nylig inngikk avtale om å kjøpe et mindre parti russisk olje med betydelig prisavslag.

I Washington er det misnøye. Biden har kalt Indias respons på invasjonen av Ukraina for «shaky».

En betydelig andel av Indias 1,3 milliarder innbyggere lever i fattigdom. For utviklingsland som er avhengige av import av olje og gass, er både tilgang og pris kritisk.

De høye prisene vi ser nå, som kan bli enda høyere som følge av Vestens sanksjoner, kan lede til økonomisk krise og økt fattigdom.

Geopolitikken endres

Samtidig som Beijing registrerer kraften i Vestens samling mot Russland, begynner også svakhetene ved sanksjonene å vise seg.

Kinas utenriksminister Wang Yi var sist fredag i New Delhi for å møte sin indiske motpart Subrahmanyam Jaishankar. Det var et sjeldent møte på så høyt nivå, gitt de to landenes eskalerende grensekonflikter de siste årene.

Kinas utenriksminister Wang Yi var i New Delhi for å møte sin indiske motpart Subrahmanyam Jaishankar.

Selv om forholdet mellom Kina og India er anstrengt, har de utstrakt økonomisk samarbeid. Handelen mellom landende var på sitt høyeste noensinne i 2021.

Noen snarlig bedring i forholdet mellom India og Kina er langt ifra noen selvfølge. Likevel er det nylige møtet mellom utenriksministrene en erkjennelse av at landene har felles interesser i forholdet til Russland.

I den rådende euforien over Vestens evne til samling om sanksjonsregimet er det grunn til å spørre hva som er planen for de fattigere landene som opplever store negative konsekvenser.

Dersom den planen ikke inneholder mer enn moralske formaninger, står Vestens legitimitet på spill.

Sanksjoner mot Kina særs krevende

Kinas ledere går til EU-Kina-toppmøtet vel vitende om at Kina i 2020 gikk forbi USA og ble EUs største handelspartner.

Samtidig har EU siden 2019 sett på Kina som en systemisk rival. Det skulle tilsi at europeiske økonomier i større grad etterstreber å frakoble seg fra Kina.

Men det er det motsatte som er skjedd. Utenlandske direkteinvesteringer i Kina var i 2021 på 173 milliarder amerikanske dollar, det høyeste nivået noensinne.

Det europeiske handelskammeret i Kina gjennomfører årlig en omfattende undersøkelse der det blant annet spørres om viljen til å investere i det kinesiske markedet.

Blant undersøkelsens 585 selskaper var andelen som vurderer å forlate det kinesiske markedet, i 2021 på 9 prosent – det laveste noensinne.

Det er også interessant å merke seg at den tilsvarende undersøkelsen gjennomført av det amerikanske handelskammeret, viser det samme: Kina oppgis å være en høyprioritet for amerikanske selskaper.

Det gjenstår å se om vestlige selskaper viser den samme tilliten til det kinesiske markedet om Beijing opprettholder lojaliteten til Putin.

I kjernen av Washingtons frykt for Kinas økonomiske vekst og for EUs beskrivelse av Kina som en systemisk rival ligger Kinas utvikling i autoritær retning.

USAs handelskrig har økte tollsatser på kinesiske varer som fremste våpen. Siden handelskrigen startet med Trump, har Kinas overskudd i handelen med USA økt, altså motsatt effekt av det Washington ønsket seg.

Dette er et varsko om hvor krevende det vil være å gjennomføre effektive sanksjoner mot Kina – og det er Vestens trussel dersom Beijing bidrar til å gi Putin en økonomisk vei ut av uføret.

Pisk fungerer ikke, gulrot har vi ikke

Hverken New Delhi eller Beijing responderer særlig godt på press fra Washington eller Brussel.

Utfordringen er imidlertid at det er lite gulrot å tilby.

Europeiske land, som selv fortsetter å kjøpe gass fra Russland, er neppe i stand til å tilby vesentlige leveranser av olje og gass til utviklingsland. Bidens første løfte til egen befolkning da han initierte sanksjonene mot Russland, var at han skulle gjøre alt i sin makt for å forhindre galopperende priser ved bensinpumpene i USA.

Det kan virke som at USA og Europa har nok med å sørge for seg selv.

EU kunne fristet Kina med økt handelssamarbeid og gjenopptagelse av den skrotlagte investeringsavtalen i bytte for en mer aktiv rolle for å stagge Putin. Gitt dagens økende Kina-antipatier i Europa kommer det neppe til å skje. Det er også tvilsomt om det ville ha særlig effekt på Beijings beslutninger.

Løsningen er åpenbar, nemlig å komme seg over på fornybar energi. Men det tar tid og er dessverre ikke i nærheten av å løse kritiske flaskehalser på kort sikt.

Vestens samling i første fase av sanksjonene har vært imponerende. Men for å få til en mer global samling i andre fase kreves det en plan for hvordan fattigere land skal løse sine energibehov.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kina
  2. EU
  3. Russland