I russisk militærdoktrine er sivile legitime mål

Russlands brutale krigføring ble utviklet i Tsjetsjenia.

Generalstabssjef Valerij Gerasimov er mannen som skulle modernisere den russiske hær. Milliarder av oljerubler ble brukt til å utvikle nye våpen, mens hæren ble slanket og profesjonalisert. Nye taktikker og teknologi skulle, ifølge Gerasimov-doktrinen, gjøre hæren i stand til å utføre avanserte operasjoner der våpengrenene samarbeidet sømløst.

Sivile et mål i seg selv?

Virkeligheten ble en annen. Kjøretøyer står sønderskutte igjen på bakken, mens russiske styrker lider store tap. Verden ser med skrekk på hvordan Russland bomber ukrainske byer. Beleiringen av Mariupol fremstår som en krigsforbrytelse av enormt omfang. Sivile er ikke bare ofre for vilkårlige angrep. Ofte virker det som de er mål i seg selv.

Hvordan kan en av de mest avanserte krigsmaskinene i verden oppføre seg som en leiesoldat fra middelalderen?

Tsjetsjenia var Gerasimovs første krig. Etter flere måneder med harde kamper hadde mange tsjetsjenske krigere trukket seg tilbake til Komsomolskoje, ved foten av Kaukasus-fjellkjeden. Gerasimov ledet styrkene som vinteren 2000 angrep landsbyen, der det også befant seg flere tusen sivile.

I stedet for å prøve å skåne sivilbefolkningen, slik krigens folkerett krever, brukte de russiske styrkene dem som vekselvis skjold og gisler i løpet av de tre ukene slaget varte. I praksis var de et middel i Gerasimovs krigføring.

Om morgenen 4. mars 2000 hang russiske helikoptre over husene i landsbyen, der sivilbefolkningen holdt til. Fra denne posisjonen skjøt de på tsjetsjenske stillinger i skogen utenfor landsbyen. Antagelig regnet kommandantene med at tsjetsjenerne ikke ville skyte tilbake av frykt for å treffe sivilbefolkningen. Da sivilbefolkningen forsøkte å flykte, ble de stoppet av russiske soldater. Å bruke sivile som skjold er en krigsforbrytelse.

Om morgenen 5. mars brøt det ut harde kamper. I panikk forsøkte en gruppe sivile å løpe vekk, men de ble beskutt av soldater og helikoptre. Mange ble skadet eller drept. Vitnemål og undersøkelser fra lokale menneskerettighetsgrupper tyder på at gjerningsmennene var russiske soldater. Hensikten virker igjen å være behovet for menneskelige skjold.

Bomber og artillerigranater traff den sørlige delen av landsbyen, der mange sivile gjemte seg. Likene ble senere funnet i ruinene. Det var mange barn blant de anslagsvis 30 omkomne. Kun den russiske hæren hadde tilgang til de tunge våpnene som ble benyttet i dette dødelige angrepet.

Folk som forsøkte å flykte, ble igjen stanset av russiske soldater og sendt tilbake. I de harde kampene som fulgte, brukte russerne rakettbatterier med enorm sprengkraft. De overlevende beskrev hvordan de forsøkte å finne dekning mens jorden ristet og barna gråt. De var uten mat og nesten uten vann i flere dager. 8. mars ble de igjen beskutt av russiske soldater. Fire mennesker ble skadet.

I løpet av beleiringen ble minst seks menn i landsbyen anholdt av russiske styrker. To ble senere funnet drept. De øvrige er blant de om lag 6000 forsvunne i Tsjetsjenia. Flertallet er antatt drept. Først 9. mars ble den medtatte befolkningen evakuert med bistand fra Røde Kors. Tsjetsjenske krigere som overga seg, ble henrettet i det som hadde karakter av massakre.

Siden mange av de sivile var internt fordrevne og mange ble sprengt i luften, er det uklart hvor mange som døde. Over 600 lik ble gravlagt etter kampene, og menneskerettighetsgrupper antar at halvparten kan ha vært sivile.

Det som skiller Russland fra andre

I alle kriger begås det krigsforbrytelser. Både amerikanske og britiske offiserer og soldater har begått uhyrligheter i Irak og Afghanistan, NATO-bomber har truffet sivile mål og drept uskyldige mennesker.

Det som gjør den russiske hær kvalitativt annerledes fra andre avanserte hærer, kommer frem i dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. I saken Isayeva versus Russland, som tar for seg russiske angrep på tsjetsjenske sivile vinteren 2000, påpekte dommen at den ulovlige krigføringen var hjemlet i Felthåndboken til den russiske hær.

Håndboken beskrev reglene for offiserer i kamp og gikk på tvers av hensyn til krigens folkerett. Den åpnet for å benytte sivilbefolkningen som et middel i krigføringen ved å påkalle «skam» over offiserer i felt som ikke benyttet seg av alle muligheter for å seire:

«Skam over kommandanten som av frykt for ansvar unnlater å handle og bruke alle tilgjengelige styrker, tiltak og muligheter for å seire på slagmarken.»

Dette avsnittet brukte Russland for å rettferdiggjøre angrep på sivile mål. Domstolen påpekte at regelen strider mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, men lite tyder på at Russland endret praksis. I dag er håndboken et hemmelig dokument. Overgrepene fortsetter som før.

Lærdommen Putin og Gerasimov hentet i Tsjetsjenia, er at det er straffrihet for overgrep. Krigen hadde ingen konsekvenser annet enn forfremmelser og popularitet. Denne straffefriheten har drevet frem nye kriger: Georgia, Ukraina, Syria, samt militære intervensjoner i en rekke land i Afrika.

Bare én mulighet

Hvis disse serieforbrytelsene skal stoppes og den ulovlige russiske militærdoktrinen kasseres, er det kun en vei å gå: Valerij Gerasimov og Vladimir Putin må i et større internasjonalt rettsoppgjør stilles til ansvar for sine forbrytelser.

Ifølge den norske folkerettseksperten Terje Einarsen er det fullt mulig for Den internasjonale straffedomstolen i Haag å etterforske Russland for aggresjonsforbrytelse mot Ukraina. Da vil etterforskningen kunne fokusere på lederne med størst ansvar fra første stund.