Kronikk

Når de som er annerledes gjør opprør

  • Per Koren Solvang

Burde punkbandet Pertti Kurikan Nimipäivät, som representerer Finland i Grand Prix-finalen i Wien, bli beskyttet mot faren for latterliggjøring og hån? Mitt svar er nei, skriver Per Koren Solvang. Markku Ulander/NTB Scanpix

Hva settes på spill når et band med utviklingshemmede artister opptrer for over 100 millioner seere i Melodi Grand Prix?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Onsdag 19. mai er det duket for utviklingshemmede i semifinalen i Melodi Grand Prix. Det finske punkbandet Pertti Kurikan Nimipäivät utvider paletten av annerledeshet i sangkonkurransen der vi tidligere har møtt transvestitter fra både Israel og Østerrike.

Per Koren Solvang privat

Suksessen til finnene bygger på deres evne til spille på flere relasjoner mellom funksjonshemning og kreativ praksis, men hva settes på spill når utviklingshemmede eksponeres på en arena som MGP?

Estetisk kraft

Funksjonshemning har vært et estetisk virkemiddel i kulturelle uttrykk helt fra van Gogh portretterte seg selv med avskåret øre og synliggjorde sinnslidelsen. Slik tilstedeværelse av annerledeshet åpner et rom for å gjøre tydelig at sårbarhet og utilstrekkelighet er del av det menneskelige.

Annerledeshetens estetiske kraft blir tydelig i Aina mun pitaa (Jeg må alltid), sangen som Pertti Kurikan Nimipäivät (PKN) deltar med i Wien på onsdag. Sangen handler om alt sangeren Kari Aalto opplever at han er nødt til å gjøre, som å ta oppvasken og spise sunt, og alt han ikke må gjøre, som ikke å spille dataspill og spise søtsaker.

Kraften blir til ved at sangen spiller på en uklar grense mellom kravene i det adferdsregulerte livet i gruppeboligen og den sunne livsførselen helsemyndighetene prøver å få oss alle til å leve. Utviklingshemmedes erfaringer har noe i seg som gjør det tydelig at vi alle lever adferdsregulerte liv. Hele det moderne samfunn er en slags gruppebolig.

Utenforskap

PKN skaper sitt kulturelle og kunstneriske uttrykk med en uforfalsket autentisitet. Det gjør at de kan forstås som "outsider art". Historisk bygger denne kunstretningen på samlingene til psykiatere som oppdaget de visuelle talentene til pasienter i psykiatriske institusjoner i Mellom-Europa. Maleren Jean Dubuffet hyllet kunsten for dens brennende engasjement og totale frihet fra kunstinstitusjonen. I dag er det samlere og kunsthandlere som verdsetter en estetisk autentisitet som ikke er korrumpert av de skiftende trendene i den etablerte kunstverdenen.

Som "outsider art" gir PKN sjangeren punk et etterlengtet spark bak. Band som Green Day og Blink-182 har kommersialisert punken til del av et underholdningsmaskineri. Med sitt tydelige utenforskap understreker finnene et opprør der noe virkelig står på spill. I punken har det politiske ofte vært en gestikulasjon. Det er det definitivt ikke for PKN. De lever sitt liv i vernepleierregulerte gruppeboliger og diskrimineres så fort de setter foten på gaten. Det gir deres punk en etterlengtet autentisitet.

Sosialarbeid

PKN oppsto i et kulturverksted for utviklingshemmede. Målet med slike verksteder er at deltagerne skal få være med på en verdsatt aktivitet. En instruktør så potensialet hos gitaristen og låtskriveren Pertti Kurikka og ga ham rom til å utvikle sine talenter. Bandmedlemmene ble deretter rekruttert i miljøet rundt kulturverkstedet. I dokumentarfilmen om bandet, The Punk Syndrome, ser vi dem øve i nybygde og velordnede forhold som er langt fra den garasjetilværelse mange slike band frister. Å være klienter er for PKN en posisjon som gir dem ressurser, også i form av sosialarbeideren Kalle Pajamaa, som fungerer som bandets manager.

I dokumentaren blir det tydelig at å ha en sosialarbeider som manager ikke er noen dårlig idé for hvilket som helst rockeband. Sosionomens fagkunnskap har helt klart noe å tilføre arbeidet med å holde orden på også den klassiske rockemusiker kjennetegnet av hedonisme og utagerende livsførsel.

Opprørskunst

Mange funksjonshemmede protesterer mot å bli redusert til velferdsklienter og ser seg som del av en undertrykt gruppe som søker rettferdighet. I USA og Storbritannia er det sterke opprørsbevegelser som også bruker kunstneriske uttrykk i sitt arbeid. Med teater— og performancekunst bearbeides erfaringene fra et liv i undertrykkelse, og diskrimineringen blir gjort narr av.

Tekstene til PKN er definitivt opprørskunst. Vokalisten Kari Aalto skriker ut mot det disiplinerte og regulerte livet i gruppeboligen som et diktatur. "De som bestemmer stenger folk inne i lukkede rom" synger han i låten Talevansker . Og han fortviler over å bli isolert fordi han ikke lever opp til samfunnslivets smale normalitet.

En farlig synlighet?

Suksessen til PKN så langt bygger på deres evne til å spille på kraften både i aktiviseringstiltakene, utenforskapet, opprørskunsten og funksjonshemmingens estetiske potensial. Men eksponert for hele det europeiske mangfold av forstand og uforstand, kommer det til å bli hvirvlet opp mye som ikke er like behagelig som seieren i den nasjonale finalen i Finland. Burde PKN bli beskyttet mot faren for latterliggjøring og hån? Mitt svar på dette spørsmålet er nei, og det vil jeg ramme inn med et perspektiv fra den franske filosofen Julia Kristeva.

Kristeva har selv en funksjonshemmet sønn, og friksjon er et stikkord i hennes analyse. Annerledesheten er en fundamental kategori som er uomgjengelig til stede i menneskelivet. Kristeva mener vi må tåle den friksjonen som oppstår når forskjelligheter støter mot hverandre. Denne friksjonen er ikke alltid behagelig, men det er ikke livet for noen. Å få PKN på scenen i Wien og kringkastet til hele verden, er en spektakulær mulighet som bevisstgjør vår alles sårbarhet og delaktighet i det som er annerledes. Og det gir inspirasjon til hva som er mulig når millioner opplever utviklingshemmede i en slik posisjon.

Bare begynnelsen?

I fjor vant transvestitten Conchita Wurst Melodi Grand Prix. I år har utviklingshemmede i Pertti Kurikan Nimipäivät sjansen. Hvilke andre undertrykte grupper i Europa kan stå for tur neste år? Kan vi tenke oss at Romania stiller med et band av romfolk? Og hvis ikke rumenerne gjør det selv, bør ikke da de norske finalearrangørene kjenne sin besøkelsestid?

  1. Les også

    Mørland tar seg ikke nær av NRK parodi

  2. Les også

    «Jeg tror han heter Geir...»

  3. Les også

    Imponerende og morsom Melodi Grand Prix-musikal

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Putin og Zamjatins advarsel | Jahn Otto Johansen

  2. KRONIKK

    Oslo-ungdommens rusdelte by | Willy Pedersen og Anders Bakken

  3. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  4. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  5. KRONIKK

    Nederlands frykt for Eurabia | Ketil Raknes

  6. KRONIKK

    Gjennom å behandle norsk kultur som et ikke-tema, kan vi komme i den situasjon vi ser i Sverige | Asle Toje