Kronikk

Koronakrisen setter pressefriheten under press | Arne Jensen

Det er nettopp i kriser at vi skal verne om prinsippene.

Regjeringen har innført en forskrift som gjør at møter i politiske utvalg i kommunene kan avvikles uten at allmennheten får tilgang. Her har Oslo og ordfører Marianne Borgen sitt første digitale bystyremøte. Møtet ble vist på kommune-TV. Heiko Junge / NTB scanpix

  • Arne Jensen
    Generalsekretær i Norsk Redaktørforening

Nok en gang er Norge kåret til verdensmester i pressefrihet. Men også her i landet setter regjeringen demokratiske spilleregler under press.

Søndag 3. mai feiret vi den internasjonale Pressefrihetens Dag. På organisasjonen Reportere uten grenser sitt verdenskart over pressefriheten lyser Europa og særlig Skandinavia opp i en verden hvor det ellers er mye rødt og – bokstavelig talt – svart.

Arne Jensen er generalsekretær i Norsk Presseforbund. Heiko Junge / NTB scanpix

Hva verre er: Koronaepidemien har forsterket den negative utviklingen i de landene hvor det var ille fra før. Regimer og statsledere med ønske om å kontrollere mediene og stanse kritiske stemmer har mange steder benyttet anledningen til å stramme grepet ytterligere.

Med henvisning til behovet for å bekjempe pandemien er det i mange land for eksempel innført strenge straffer for å spre «falske nyheter». Hvem bestemmer hva som er «falske nyheter»? Nettopp – regjeringen.

«Sensur ved kilden»

Slik har vi det ikke i Norge. Og statsminister Erna Solberg (H) kan ikke sammenlignes med for eksempel hennes kollega Viktor Orbán i Ungarn. Like fullt er det også i verdens mest pressefrie land tatt bekymringsfulle grep under den pågående krisen.

Den regjeringen som i alle festtalene hyller åpenheten, har etter hvert mye å svare for.

Norske myndigheter driver ikke med sensur på den måten at de forsøker å stanse eller regulere det mediene ønsker å publisere. Derimot driver de med det vi kan kalle «sensur ved kilden», ved å begrense offentlighetens adgang til informasjon.

Les også

Koronadiktatoren | Jette F. Christensen

Manshaus-rettssaken

Noen eksempler:

I Asker og Bærum tingrett pågår nå en av de mest interessante og viktige rettssakene på mange år. Philip Manshaus står tiltalt for drap og terrorvirksomhet.

Men i retten er det kun aktørene som har fått plass. Rundt 60 journalister, en gruppe forskere og pårørende får følge saken via live-video. Men den er ikke åpen for publikum.

Det bryter helt åpenbart med den grunnlovsfestede retten vi alle har «til å følge forhandlingene i rettsmøter», slik det er formulert i Grunnlovens paragraf 100.

Adgangen til gjennomføring av fjernmøter er hjemlet i en forskrift som altså strider mot Grunnloven. Også dommerforeningen har kritisert dette.

Les også

Kritisk journalistikk i koronaens tid | Tone Tveøy Strøm-Gundersen

Møter i folkevalgte organer

I den samme paragrafen slår Grunnloven fast retten til å overvære møter i folkevalgte organer.

Like fullt har regjeringen innført en forskrift som gjør at politiske utvalg i kommunene kan avvikles «selv om kommunen eller fylkeskommunen ikke har tekniske løsninger for å sikre at allmennheten får tilgang til møtet», som det heter i forskriften.

Norske medier har i praksis vært utestengt fra muligheten til å dokumentere sentrale deler av koronakrisen, for eksempel ved å kunne lage reportasjer fra norske sykehus.

Hemmeligholder ekspertrapporter

Allerede tidlig i krisen begynte regjeringen systematisk å unnta rapporter fra ulike ekspertgrupper og andre instanser, inntil regjeringen hadde vurdert og konkludert.

En rekke juridiske eksperter har uttrykt stor skepsis til en slik praksis. «Jeg vil omtrent gå så langt som å si at dette er rapporter som regjeringen nærmest burde ta initiativ til selv å offentliggjøre», uttalte advokat Jon Wessel-Aas til VG allerede 2. april.

Etter dette er det blitt verre. En rekke sentrale dokumenter, med viktige premisser for hvilke koronatiltak som skal iverksettes, og virkningene av tiltakene – helt vital informasjon for publikum – unntas fra allmennhetens kunnskap.

Det er gått så langt at Barneombudet, som altså strengt tatt er en del av forvaltningen, har vurdert en formell klage på hemmeligholdet.

  • Les stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen: Pressefrihet i pandemiens tid

Skummelt politisk signal

Begrunnelsen for å unnta alle disse dokumentene er gjennomgående for «å sikre forsvarlige interne beslutningsprosess, eller fordi det er snakk om «intern saksbehandling».

For det første er det høyst tvilsomt om dette overhodet står seg juridisk.

For det andre er disse unntakshjemlene i offentlighetsloven uansett paragrafer som skal brukes i minst mulig grad, og være særlig gjenstand for meroffentlighetsvurderinger.

Her kan det se ut som om regjeringen i stedet har brukt paragrafen for alt den er verdt, og med ett åpenbart mål: Å unngå det ubehaget en offentlig debatt vil medføre.

Det er ikke i tråd med lovens intensjon, og det er dessuten et skummelt politisk signal.

Nytt og farlig prinsipp

Ett eksempel som illustrerer utviklingen, er et referat fra et møte i det såkalte Beredskapsutvalget.

I begrunnelsen for å avslå ønsket om innsyn heter det at medlemmene i utvalget (altså i regjeringens beredskapsutvalg!) «må ha en trygghet for at innspill, råd og vurderinger som gis internt kan gis fritt og uten at disse blir gjenstand for offentlighet».

Det er i så fall å innføre et nytt og farlig prinsipp for hemmelighold. Dersom ikke medlemmer i statlige utvalg tåler at deres synspunkter og innspill blir offentliggjort og debattert, så er det et spørsmål om man bør sitte i et slikt utvalg.

Da den første offentlighetsloven ble vedtatt i 1970, sa stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Olav Totland, blant annet at «størst mulig offentlighet på tidligst mulig trinn i saksbehandling så vel i stat som i fylke og kommune vil medvirke effektivt til at den brede allmennhet kjenner seg engasjert og gjerne også medansvarlig i hverdagens demokrati».

«På tidligst mulig trinn» har vært et poeng og et prinsipp som har fulgt innsynsrettene, men som regjeringen nå ser ut til systematisk å ha lagt til side. Det er høyst foruroligende.

Les også

Ungarns Viktor Orbán utnytter koronakrisen til å gi seg selv all makt. Han er ikke alene.

Dekonstruksjonen av demokratier

Det er, som sagt, langt fra Erna Solberg til Viktor Orbán. Alle som har lest boken How Democracies Die av Steven Levitsky og Daniel Ziblatt, vet imidlertid at dekonstruksjonen av demokratier starter i det små.

Men nå er det jo krise, vil noen si, da må vi jo kunne fire litt på prinsippene. Nei, det må vi ikke!

Det er nettopp i kriser at vi skal verne om prinsippene. Det er i kriser vi må dokumentere at prinsippene våre er robuste nok til å leve gjennom også en unntakstilstand.

Regenter og regimer med autoritære tendenser bruker nå krisen for alt hva den er verdt, for å bryte ned demokratiske strukturer og prinsipper. Den norske regjeringen bør rette ryggen og holde fast ved de samme prinsippene nå som ellers, ikke bare verbalt, men også i sin opptreden.

  1. Les også

    Syke omtales som terrorister. Politiet patruljerer med batonger.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Demokrati
  3. Journalistikk
  4. Koronaviruset
  5. Falske nyheter
  6. Sensur
  7. Viktor Orbán

Koronaviruset

  1. VERDEN

    EU og Norge sier nei. Nå frykter en feriefavoritt fullstendig kollaps.

  2. NORGE

    Forskerne testet tre mulige koronamedisiner. Nå har de lagt to av dem til side.

  3. VERDEN

    Lørdag morgen åpnes engelske barer. Nødetatene er i beredskap.

  4. VERDEN

    Ikke en norsk turist i sikte. Nå har svenskene regnet på hvor mye de taper.

  5. VERDEN

    Deler av Melbourne i lockdown etter sexanklager mot ansatte ved karantenehotell

  6. NORGE

    Direkteblogg om korona