Kronikk

Gulvet – er det trygt å gå på?

Gulvet tilhører føttenes verden og alt det som er under oss.

Gulvet må være et trygt sted å gå på for å hindre et fall nedover, skriver Thomas Thiis-Evensen. Bildet: The Chamonix Skywalk i de franske Alpene. Foto: Robert Pratta/AP/NTB scanpix

  • Thomas Thiis-Evensen
    Thomas Thiis-Evensen
    Professor emeritus, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter inngangen trer vi inn. Og et innerom består av fire vegger, tak og gulv. Eksistensielt sett vil ethvert slikt rom kunne betraktes som et trygt tilfluktsted der utformingen av både vegg, tak og gulv påvirker våre opplevelser av interiøret. Men på forskjellige måter, avhengig av hva de grenser mot.

Veggene avgrenser interiøret mot omgivelsene og kan fritt åpnes eller lukkes mot uterommet.

Taket verner innerommet mot himmelen og dens sol, regn og snø.

Mens gulvet er som en bygget bakke som skal holde oss oppe, og lede oss trygt fra sted til sted i rommet.

Slik sett er interiøret et rom som beskytter oss mot omverdenens «trusler», både ovenfra, nedenfra og rundt oss.

Men dette er da helt elementært?

Ja, så elementært at vi slett ikke tenker på det i dagliglivet. Inntil taket i et rom er så lavt at det virker trykkende og truende, eller veggene er så oppløste at vi synes å være mer ute enn inne, eller er så tette og innestengende som i et fengsel. Eller når gulvflaten er så skrå at vi mister fotfestet og holder oss fast for ikke å falle.

Spontanopplevelsene

Da først reagerer vi spontant, fordi opplevelsene tilhører våre grunnleggende kroppserfaringer i møte med tyngdekraften og naturfenomenene.

Arkitekturhistoriens beste interiører viser oss hvordan disse erfaringene er betont for å uttrykke bygningenes innhold. Som den svimlende takhøyden i de gotiske katedralene der stigningen skulle virke oppløftende og lede blikket mot himmelen og lyset.

Mens den hengende og tunge betongkuppelen i St. Hallvard-kirken på Enerhaugen i Oslo skulle minne om alvoret i en kristenhet i krise.

Eller veggene rundt Notre-Dame-kirken av Corbusier, som er formet som en tung og lukket borg, med metertykke skrånende murer omkring et introvert sted bare «for bønn».

Omvendt i modernisten Reiulf Ramstads svevende hytte «Inside Out». Med sine fotside vindusflater er rundskuet over hav og landskap selve hensikten med huset: «..som om man er ute når man sitter inne».

Gulvet og det bærende uttrykket

Hva med gulvet? Det må være et trygt sted å gå på for å hindre et fall nedover. For bakken under oss er alltid farefull, sa de gamle, der venter døden og mørket, tusser og troll.

Det er nok å nevne spontanfrykten ved et jordskjelv.

Eller da forskere lot et barn krype mot et hull i gulvet med glass over: Babyen bråstoppet ved kanten. Man behøver ikke være et barn for å oppleve det samme. Det er nok å observere voksne som med hevede skuldre tripper forsiktig på tærne ned en gjennomsiktig glasstrapp.

Derfor spiller det en rolle om innegulvet er i stein eller tre, mørkt eller lyst, blankt eller matt, hellende eller bølgende, også for måten gulvet leder oss gjennom rommet på, frem til steder for å stoppe. Igjen kan arkitekturhistorien vise vei.

Steingulvet

Et steingulv oppleves tungt og forankret til bakken. Umiddelbart fortoner det seg som trygt å gå på og tryggere dess større og mer rustikt steinhellene er utformet. I sen-gotikkens katedraler ble de himmelstrebende søylene og de spinkle takribbene tolket som voksende trær, mens gulvene med sine enkle steinheller var selve naturgulvet de sprang opp av.

I japanske hager er store steinblokker uttrykk for selve urfjellet som dukker opp, og shingelen rundt dem er våre egne flytende bevegelser imellom.

Samme som grunnfjellet som krummer seg opp av gulvet i den moderne Mortensrud kirke – nærmest som en «Peters klippe» i lutherske omgivelser.

Mortensrud kirke, laget av arkitektkontoret Jensen & Skodvin. Et nakent berg stikker opp av kirkegulvets betong. Foto: Rolf M. Aagaard/NTB scanpix

Tregulvet

Tregulvet derimot, er et lett og eget tilvirket skikt som ligger over bakken: Det «lever», knirker og beveger seg. Vårt opplevde forhold til det som befinner seg under oss, om det synker eller stiger, er først og fremst avhengig av om tregulvet er mørkt eller lyst, speilende eller matt. Et hvitmalt gulv vil alltid virke lettere enn et svart.

Det lyse er «sværisk» sier filosofen Otto Bollnow, det tilhører himmelen og skyene. Er det speilblankt reflekteres lyset nedover, rommet utvides og du befinner deg lett svevende mellom stigning og senkning. Et svart gulv malt blankt utvider også rommet nedover - men synkende, som ned i et mørkt tjern. For det mørke tilhører fallet og det innestengte, sier den samme Bollnow.

Uansett, har du en ivrig arkitekt som vil legge tregulv i første etasje og steingulv i andre, så spør hvorfor.

Soner og felter

Et gulv kan deles opp i soner og felt, enten ved mønstre i selve gulvplanet eller med tepper. En løper vil umiddelbart oppleves som en dynamisk «vei» som leder oss fremover til viktige steder i rommet. I oldkirkenes mosaikkgulv førtes en steinløper opp midtgangen fra inngangen frem til koret i full fart med akselererende spiralmønstre.

Eller fillerya i norske bondestuer som leder frem til kommoder og sittegrupper til dagligbruk, uten å måtte slite på tregulvet rundt.

Tregulv og filleryer på Bånkall gård i Groruddalen. Foto: Thomas Xavier Floyd/NTB scanpix

Et sone derimot, vil kunne oppleves som et avgrenset og statisk «rom i rommet». Som et sted som inviterer oss til å stoppe opp og slå seg ned.

Slik Mies van det Rohe tolket det med sitt eneste teppe i Tugendhat-huset fra 1930. Der står lenestolene samlet om den intime samtalen i kontrast til det åpne og blanke betonggulvet rundt. Felles for både løper og sone er at de begge fortoner seg som løsrevne skikt over gulvflaten under.

Skiktene har jo også en annen funksjon enn hovedgulvet, som er rommets stedløse stimleområde. Igjen er graden av løsrivelse avhengig av tyngdeuttrykket: om det er mørkt eller lyst, matt eller blankt. Et lyst, matt felt mot et mørkt og blankt gulv vil virke lett og forsterke skikteffekten i kontrast til dybden i hovedgulvet. Eller omvendt: Et mørkt matt felt mot et lys gulvflate kan raskt fortone seg som et hull i gulvet.

Stigning og senkning

Men er det virkelig slik at dette vil bli opplevd spontant? Og at senkning og stigning i en gulvflate handler om å oppleve ulike måter å trygge oss på mot tyngdekraftens dragning nedover? For å beskytte oss mot det farefulle fallet, tilsvarende et høyloftet tak som like spontant vil kunne oppleves som stigende og befriende? Eller er den slags bare avhengig av tilvenning, tradisjon og vane?

Kanskje er det nok å observere barna som hopper fra helle til helle, aldri fra fuge til fuge, for da har de tapt og «faller utenfor». Eller det lyse entregulvet i Politihuset i Oslo, som er streket opp av svarte og bølgende linjer i stein. Der er folk blitt observert mens de i beflippelsen skritter over «sprekkene».

Eller myten om muslimenes flyvende teppe, som uttrykker at bønnen alltid vil beskytte, også mot tomrommet under.

Gulvet er glemt i moderne arkitektur – alt er ensfarget. Men hvorfor «møbleres» ikke gulvflaten like gjerne med malte felt og soner, på samme måten som vi ellers er så opptatt av å ha farger på vegger og tak? Kanskje nettopp fordi gulvet tilhører føttenes verden og alt det som er under oss. En verden langt mindre attraktiv enn taket over oss som kan løfte mot himmelen, og veggene rundt oss som kan åpne mot omgivelsene.

  • Flere kronikker i serien Arkitektur som opplevelse:
Les også

Innganger kan ydmyke, opphøye, motta og avvise

Les også

Bygninger som kjennes på kroppen

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Arkitektur

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Veggene kan både lukke og åpne for omverdenen rundt oss

  2. KRONIKK

    Arkitektur som opplevelse: Inngangen kjennes på kroppen

  3. KRONIKK

    Utenriksminister Wang Yi hyller president Xi. Slikt lover ikke godt.

  4. KRONIKK

    Bare vindkraft som skaper verdier og har lokal støtte, bør bygges

  5. KRONIKK

    Er statsborgerpolitikk et godt redskap for integrasjon?

  6. KRONIKK

    Avgrunnen mellom befolkningen og de politiske elitene blir stadig større