10 punkter for å motarbeide muslimhat | Mohammad Usman Rana
Vi trenger en handlingsplan mot det omfattende hatet som utgjør fare for liv, helse og trosfrihet for en religiøs minoritet.
De første dagene etter 22. juli 2011 brukte jeg mye tid på å lese gjennom det omfattende manifestet til terroristen. Blant noe av det jeg bet meg merke i, var terrormål som Anders Behring Breivik anså som sentrale. Her skrev han detaljert om å ramme moskeer og islamske kultursentra særlig rundt høytider.
Selv om vi som nasjon med rette nedla en stor innsats for å gi Breivik minst mulig oppmerksomhet etter 22. juli 2011, og heller fokuserte på terroristens ofre, ser vi med andre ord at Breivik har klart å så mange frø av muslimhat. Disse spirer nå i mange deler av verden og her hjemme. Terrorangrep mot moskeer har funnet sted i blant annet Canada, New Zealand og Storbritannia de senere årene. Og nå Bærum.
«Gud, jeg håper han får et solid drapstall». Slik reagerte nettforumet under angrepet på moskéen.
De bakenforliggende årsakene
For å forebygge slike angrep holder det ikke bare å fordømme voldelige uttrykk for muslimhat, men å avdekke, forstå og analysere de bakenforliggende årsakene. Da er det nødvendig å erkjenne at det går en linje mellom en i økende grad gjengs generaliserende fremstilling av muslimer som et primitivt og fremmed folkeslag i Vesten, og antimuslimsk radikalisering. Den tøffe retorikkens alvorlige konsekvenser bekreftes også i Filter Nyheters intervju med Arne Haugstøyl i PST.
Forsker Cora Alexa Døving ved HL-senteret definerte i 2011 begrepet islamofobi med utgangspunkt i nettopp generalisering, herunder det «å tillegge muslimer felles intensjon på grunnlag av essensialiserte karaktertrekk». Om man velger å kalle slike fremstillinger av muslimer for islamofobi, muslimhat eller islamhat er i grunn bare en semantisk diskusjon.
Det er også viktig å være klar over at det tidvis er et kunstig skille mellom islamhat og muslimhat.
Hva sier det om religionens tilhørere, muslimene, når det vinner frem stereotype og monolittiske fremstillinger av islam – som at islam i alminnelighet er voldelig, statisk og inkompatibel med vestlige verdier? Til sammenligning handlet ikke europeisk antisemittisme bare om jødehat, derimot bidro forestillinger om jødenes religion, jødedommen, til å bane vei for antijødisk diskriminering, hat og vold helt siden middelalderen.
Islamkritikk må ha sin plass, men ...
Hensikten med det intellektuelle oppgjøret mot ensidige og dehumaniserende fremstillinger av muslimer, uavhengig av om de karakteriseres som muslimhat, islamhat eller islamofobi, er ikke å stilne islamkritikk. Islamkritikken må ha sin plass, og muslimer er godt vant med tøffe og polariserende diskusjoner omkring deres religion.
Men det er faktisk ikke en øvelse i islamkritikk når den statsstøttede bloggen rights.no oppfordrer lesere til å ta bilder av tilfeldige muslimer for å dokumentere at «islams fremvekst går raskt» i Norge og være besatt av at «islam tar over» deler av Europa.
Det er heller ikke islamkritikk når Frp-eren Per-Willy Amundsen i et Facebook-innlegg fra 2011 skrev «Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig» og siden også har forsvart den verdenskjente muslimhateren Tommy Robinson. Og hvor dypt stikker egentlig viljen til å ta et oppgjør med antimuslimske holdninger når denne politikeren ble tildelt plass ved Kongens bord, og hans parti, Frp, gjør alt i sin makt for å opprettholde støtten til den nevnte antimuslimske bloggen?
Statsministeren rir to hester
Her er det viktig at statsminister Erna Solberg står frem som en tydelig leder. Det er ingen tvil om at statsministeren selv tar muslimhatet på alvor og har advart mot generalisering av muslimer i en årrekke. Hun fremstår oppriktig og berørt i møte med norske muslimer. Likevel oppleves det at hun også rir en annen hest samtidig: For å bevare freden i flertallsregjeringen vil hun ikke tråkke på Frps ømme tær.
Dagen etter angrepet på moskeen sto hun i Søndagsrevyen og brukte mye energi – faktisk to ganger – på å understreke at det fortsatt skulle være lov å snakke om æresrelaterte utfordringer, tvangsekteskap og kvinneundertrykking i «innvandrermiljøer».
Hva dette har å gjøre i en samtale om muslimhat, er vanskelig å få øye på – utenom å være et eksempel på «whataboutism» og å lage en stråmann om at noen mener det på grunn av muslimhat ikke kan snakkes om disse temaene. Som forsker Olav Elgvin påpekte på Twitter, kan det sammenlignes med å skulle fordømme rasisme mot afrikanere og samtidig legge til at «vi må diskutere hvorfor afrikanske land sliter med utvikling».
Høyres velgergrunnlag blant muslimer
Ikke minst er det uheldig at vi bevitner en ideologisering av begreper som likestilling, ære og skamløshet som brukes for å definere «de andre», «de fremmede» og «middelalderske». Det minner om ideologiseringen av begreper som «sekularisme» og «jødisk-kristne verdier» etter 11. september 2001 og den påfølgende krigen mot terror.
Partiet Høyre og andre partier på norsk høyreside kunne i utgangspunktet hatt større velgergrunnlag blant relativt verdikonservative norske muslimer, men som flere statistikker viser, stemmer de overveldende på venstresiden. Høyres regjeringssamarbeid med Frp og Vårt Lands ferske avdekking av at Frp og Høyre har de mest muslimfiendtlige velgerne, forklarer nok noe av årsakssammenhengen.
Det er ingen grunn til nøling eller relativisering i møte med norsk muslimhat, for tallenes tale er klar om at fenomenet kan betegnes som et nasjonalt problem.
HL-senterets rapport fra 2017 viser at over en av tre nordmenn har «utpregede fordommer mot muslimer».
I Oslo Politidistrikts rapport om hatkriminalitet i 2018 kan man lese at anmeldelsene om religiøs hatkriminalitet utelukkende handler om vold og trusler rettet mot muslimer. Små barn forteller om mobbing i skolegården på bakgrunn av deres religion og føler de blir holdt ansvarlige for andre muslimers gjerninger.
Nasjonal dugnad og handlingsplan
For å motarbeide muslimhatet trenger vi en nasjonal dugnad og å gå systematisk til verks. Det bør være en selvfølge med en handlingsplan for et så omfattende problem som utgjør fare for liv, helse og trosfrihet for en religiøs minoritet. En handlingsplan bør minst inneholde disse ti punktene:
1. Gjennomføre årlig undersøkelse av befolkningens holdninger til islam og muslimer i Norge
2. Ha oversikt over muslimhat på internett og i mediene
3. Registrere hatkriminalitet mot muslimer i alle politidistrikter
4. Gi lavterskeltilbud for muslimer som opplever hat og diskriminering
5. Øke sikkerheten rundt moskeer i forbindelse med arrangementer med mange mennesker
6. Opprette et forskningsprogram om muslimhat og muslimsk liv i Norge
7. Utvikle læringsressurser rettet mot lærerutdanningene og lærere i skolen. Læreplaner bør omfatte undervisning rundt hat mot muslimer i relevante fag.
8. Finansiere initiativer som bidrar til økt kontakt mellom muslimer og ikke-muslimer i samfunnet
9. Etablere pilotprosjekt sammen med muslimske trossamfunn hvor unge muslimer reiser til skoler for å fortelle om hvordan det er å være muslim i Norge
10. Engasjement mot muslimhat internasjonalt som ledd i menneskerettighetsarbeid.
