Hva er et menneske? Hva er sannhet?

Gjennom et kort, men intenst liv skrev Søren Kierkegaard de viktigste filosofiske tekstene i Norden og leses nå over hele verden. Men var han filosof?

Han gikk ned i tvilens og angstens irrganger for å spørre: Hva er et menneske? Hva er sannhet? Hva er en dikter? I dag er det 200 år siden Søren Kierkegaard (1813-55) ble født.

Gift deg, du vil angre det

Slik åpner en kjent linje fra boken Enten-Eller ; Gift deg ikke, og du vil angre det også. Gift deg eller gift deg ikke, du vil angre begge deler. Kierkegaards lett absurde humor er blant de mest siterte i norske bryllupstaler. Påstanden er ikke bare treffende, den krever også en smule ettertanke.

Forfatteren Stig Sæterbakken så dette som det avgjørende skille mellom å skape mening og å ødelegge mening. Enhver forfatter, skriver han, og enhver tenker, må lidenskapelig fordype seg i det meningsfulle, men denne lidenskapen er forførerisk og bærer undergangen i seg. Kierkegaard avslutter med ordene: Heng deg eller heng deg ikke, du vil angre begge deler.

Subjektiviteten er sannheten

Dette er et tidlig uttrykk for Kierkegaards tanke om eksistens: Om man har formulert en innsikt uten å tilegne seg den, blir det en irrelevant tanke – og ufrivillig komisk. Det en til daglig omgir seg med av sannheter og halvsannheter er i beste fall avledningsmanøvre for et mer avgjørende spørsmål: Hva er det å være seg selv? Hva betyr det å eksistere, å tilegne seg en dypere og mer forpliktende sannhet?

Mer lidenskapelig enn den franske filosofen og matematikeren Renè Descartes reiste han tvilen på tenkningens forutsetninger. Filosofen Ludwig Wittgenstein brukte sin private arv på å finansiere en skikkelig oversettelse av Kierkegaard. Hans skrifter ble avgjørende for Wittgensteins tvil på vissheten og ideen om at ulike språkspill kan gi radikalt forskjellige blikk på den samme virkelighet. Subjektiviteten er sannheten, skrev Kierkegaard. Like etterpå understreket han at subjektiviteten også er usannheten.

Frygt og Bæven

Det ville være tåpelig å utelukke grunnfortellingene i vår kulturkrets fra filosofien, påpeker Kierkegaard. Bare ved å trenge inn i dem kan vi forstå "urskriften" i våre eksistensbetingelser. Med beretningen om Abraham som ofrer sønnen Isak viser han hvordan den enkelte blir stående i "Frygt og Bæven" overfor de store avgjørelsene i livet; hvordan man i ett øyeblikk blir konfrontert med døden og med Guds velde, eller "begrepet Gud" som Dag Solstad har kalt dette uomgjengelige. Det meningsfulle kollapser i kravet om et offer, men i kraft av det absurde får Abraham sønnen tilbake, i dette liv.

Kan Kierkegaard fortsatt kalles filosof?

Mange filosofer, ikke minst i Danmark, svarer nei. I dette ligger en viss arroganse, men også forlegenhet. Det kan se ut som om Kierkegaard blir aktuell og kontroversiell først når noe avgjørende står på spill. I norsk sammenheng gjelder det ellers så ulike skikkelser som Alastair Hannay og Egil A. Wyller, Per Lønning, Hans Skjervheim og Arne Næss.

Kanskje er forlegenheten et tegn på at filosofien er tilfreds med sitt nye analytiske system, som en slags moderne skolastikk? I norsk idé— og litteraturhistorie har Kierkegaard spilt en unik rolle også på andre felt, som inspirator for den nye pietismen på den ene siden og de kulturradikale på den andre.

"Øieblikket"

Kierkegaard ble først kjent i Norge som eminent skjønnlitterær forfatter gjennom Thues lesebok. Men på 1850-tallet ble hans opprør mot tidens filosofer og teologer radikalisert. Det toppet seg i et skarpt oppgjør med statskirken og hele det etablerte Danmark i flyvebladet Øieblikket i 1855. I Norge havnet artiklene på første side i hovedstadsavisene. De ble avgjørende for Lammers-vekkelsen i Skien og den første frikirken i Norge, og rystelsene gikk langt inn i politikk, kirke og kulturliv. Når Søren dør i en alder av 42 år, er han en misforstått og foraktet tenker, som Sokrates. I Øieblikket nr. 10 konkluderer han med at «det Sandere maa altid tage sig ud som en Art Galskab – i Vrøvlets Verden.»

Da Georg Brandes 20 år senere sto på Studentersamfundets talerstol og erklærte at Kierkegaard hadde innledet et oppgjør med hele kristendommen, var startskuddet gitt for en kulturradikal vekkelse som preget Norden i det 20. århundre. Bjørnstjerne Bjørnson erklærte at det gjaldt "At være i Sandhed". Camilla Collett, Alexander Kielland og Jonas Lie var også merket av Kierkegaard, men ikke fordi han ga dem sannheten som en enkel løsning. I rivningen mellom kristendom, nihilisme og kulturradikalisme åpnet det seg et spekter av angst og fortvilelse, men også humor og ironi i et spill med ulike identiteter. Edvard Munch fant hos Kierkegaard en som endelig forsto ham. Bilder som Skrik og Fortvilelse er et uttrykk for dette.

En moderne Sokrates

Boken Kierkegaard og Norge (Press 2013) viser hvilken underlige dobbeltrolle han kom til å spille på begge sider av kulturdebatten. Tekstene polariserer og utfordrer, men det er nesten umulig å forutsi hvilken vending kritikken vil ta i neste runde – og når den vil ramme en selv. Kierkegaards forbilde er Sokrates og hans ideal er indirekte meddelelse, altså å tvinge leseren til en mer oppriktig selverkjennelse.

I dag har norske forfattere vendt tilbake til den danske dikteren og filosofen. I dette ligger også en kritikk av naiv sekularisme, velferdsutopiene og det kulturradikale prosjektet. Ingen har som Kierkegaard undersøkt fiksjonens muligheter, skriver Vigdis Hjorth, operert så uhemmet, uforutsigelig i grenselandet mellom liv og diktning, offentlig posering og evangelisering.

1813 ble jeg født, skriver han, "i det gale Pengeaar, da saa mangen anden gal Seddel blev sat i Circulation". 2013 er muligens også et galt pengeår, men tanken om å gå under falskt navn for å bedra mennesker inn i sannheten er genuint kierkegaardsk. Det avgjørende er om bedraget er manipulerende eller springer ut av en mørk kilde med navnet kjærlighet, om det bærer kjærlighetens ødeleggende og oppbyggende kraft i seg. Å erindre en tenker er å lese hans skrifter. Kanskje vil også hin enkelte – ikke bare verden – bedras. Da vil muligens en usynlig skrift bli avdekket, sogar selve "urskriften". Å erindre en avdød, skriver Kierkegaard, er den mest uegennyttige kjærlighet. Faren for gjengjeldelse er avverget.