Donald Trumps postvitenskapelige samfunn er et skremmende prospekt | Nina Witoszek
Det økende gapet mellom vitenskapsbaserte fakta og en følelsesbasert, populistisk politikk er farlig. Det må vi si klart og tydelig fra om i March for Science.
Lørdag vil tusenvis av amerikanske og internasjonale forskere marsjere i gatene over hele verden, også i Oslo, for å minne oss alle om at vitenskap er basert på fakta, ikke på visjoner og folklore fra Trump Tower. Men marsjen er mer enn en protest mot en mann som har hevdet at global oppvarming er en kinesisk konspirasjon.
Det er også en protest mot en mann hvis ideer om vitenskap på en overraskende måte gjenspeiler verdensbildet til islamske fanatikere.
De matcher Trumps vitenskapshat og forakt for kvinner og utvalgte verdensborgere, som alle sammen er «vantro» i de trumpianske øyne.
Vi er hjemsøkt av bildet av en overkvalifisert kvinne som ikke klarte å utfordre en antiintellektuell misogynist. Dagen før Trump la venstre hånd på Lincolns bibel og ble sverget inn som amerikansk president, skrev Rebecca Solnit i London Review of books at forholdet mellom presidenten og folket kanskje er som et slags mystisk ekteskap – og i så fall er Amerika i ferd med å bli en mishandlet kvinne; «hundset, løyet til, truet, manipulert, forrådt og ranet av en svindler med ADHD».
Solnit overdriver. Selv amerikanske velgere har en grense, og hverken amerikanske eller internasjonale forskere vil kapitulere i møte med uvitenhet og dårskap.
Protesten på lørdag bør likevel ikke bli en feelgood-affære, men snarere en anledning til å reflektere over sårbarheter ved moderne vitenskap som blir utnyttet av den populistiske høyresiden. La meg nevne tre av dem.
Kommersiell logikk i forskning
For det første handler vitenskap ikke bare om ‘rene fakta’ men også hvordan disse fakta brukes i politikk og butikk. Vi vet at forskning har fôret det militær-industrielle komplekset, og blir brukt på måter som ødelegger planeten. Og vi vet også at forskningsinstitusjoner i økende grad imiterer den kommersielle logikk:
Man faller for fristelsen til å masseprodusere sexy diagnoser og spådommer som selger.
For eksempel spådde vestlige professorer selvsikkert at 1990-årene markerte «historiens slutt», religionens endelikt og en epoke hvor modernisering og sekulære tankesett ville gjøre oss alle til kjedelige skandinaver. I stedet fikk vi i store deler av verden en oppblomstring av muslimske imamer og virile evangeliske og katolske predikanter.
Vitenskapskritikk som manipulasjon
En annen svakhet er vanskelig å svelge for mange. Trumpianisme ble avlet av relativistiske samfunnsvitere som har bygget sine karrièrer på å demaskere vitenskap som en ren konstruksjon, basert på ideologi og maktspill. Slik ble det mulig for Trump og andre høyrepopulister å gjøre en kritikk av vitenskapens ideologisering og relativisering om til en infam, manipulatorisk strategi.
Klimaministeren mener Trumps klimaskepsis har inspirert verden i kampen mot global oppvarming
Dernest er vitenskapens sårbarhet smertelig synlig i statistikkers og økonomiske prognosers økende impotens, manifestert i utallige målinger som viste at Hillary ville vinne og at Brexit ikke ville skje. Mer og mer blir politikere og statistikere anklaget for «å se med statens øyne», som det heter i James Scotts metafor: De er komfortable med diagrammer, men out of touch med folkedypet.
Derfor er det ikke overraskende at Trumps strateger gir blaffen i meningsmålinger og statistikk.
Deres analyser er basert på psykologiske profiler av millioner av amerikanere, som brukes til å treffe velgere med et skreddersydd Twitter-budskap.
Dunning-Kruger-syndromet
Dessverre stopper ikke problemene her. I den populistiske drømmen som er trumpianisme er folkets inkompetanse ikke bare uvesentlig, det er noe man subtilt fornekter mens man fremholder individets omnikompetanse.
Psykologiforskerne David Dunning og Justin Krueger har studert dette fenomenet, og konklusjonen er ikke oppmuntrende: Jo mindre erfarne og kompetente vi er, jo tryggere er vi i vår tro på at vi vet bedre enn ekspertene.
Trump lider åpenbart av et klassisk Dunning-Kruger-syndrom.
Ikke bare kjenner han den virkelige «sannheten» om klimaendringer bedre enn forskere fra Cambridge og Harvard, han representerer også velgernes – men bare hans egne – omnikompetanse og forakt for «eliter». Resultatet er i praksis ikke så mye et trumpiansk autokrati som et stupidokrati, der internettet er en septiktank som hele tiden flyter over.
