Kronikk

Kronikk av Randi Rosenqvist: Hva gjør vi med «farlige» lovbrytere?

  • Spesialist I Psykiatri
  • Randi Rosenqvist
Hvor lenge er det rimelig å sperre folk inne for å verne samfunnet for en fremtidig mer eller mindre sannsynlig voldshandling, spør Randi Rosenqvist. Her fra Ila fengsel og sikringsanstalt i Bærum.

Før systemet med forvaring av dømte voldsforbrytere endres, bør både politikere og jurister bør sette seg inn i hvor komplisert det er blitt å vurdere og håndtere risikoen for tilbakefall.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten forteller 21. august at Riksadvokaten ønsker at forvaringssystemet endres, og mange politikere er enige i at det må en endring til slik at det blir vanskeligere for farlige voldsforbrytere å løslates fra forvaring.

Forvaringsordningen ble innført i 2002 med den hensikt å hjemle om nødvendig ekstra lange straffer for voldsforbrytere med nærliggende tilbakefallsfare.

Jeg undres noen ganger når jeg ser hvem som blir løslatt fra forvaring og med hvilken begrunnelse. Jeg hilser derfor en diskusjon om dette velkommen.

Men hvilken risiko skal så samfunnet tåle? Og hvem er «de farligste»?

Hvor lenge er det rimelig å sperre folk inne for å verne samfunnet for en fremtidig mer eller mindre sannsynlig voldshandling?

Hvordan administrerer Kriminalomsorgen forvaringsdømte mens man venter på at voldsrisikoen blir redusert?

Dette er alle politiske spørsmål som bør diskuteres grundig.

Forvaringsdømte har høyere risiko for ny voldskriminalitet

Alle som får forvaring har nok en høyere risiko for ny voldskriminalitet enn gjennomsnittet av dømte. Det må vi i alle fall håpe, siden det er dette dømmende rett skal vurdere. Alle dømte med tidsbestemt straff har høyere risiko for kriminalitet enn resten av befolkningen. Vi kan ikke forvente at forvaringsdømte først løslates når det ikke lenger finnes noen slik risiko.

Aftenposten kan også fortelle at av drøyt 100 som var løslatt fra forvaring, har 22 nå fått nye, rettskraftige dommer hittil. Er dette mye eller lite?

syb3138e_doc6lync6prf9yzrwi6o12.jpg

De siste 25 årene er det utført mye psykologisk og psykiatrisk forskning som belyser faren for tilbakefall (residivrisiko), og vi har kunnskap om hvilke kjennetegn hos lovbrytere som tilsier spesiell høy risiko. De risikoinstrumentene som brukes mest i Norge er utgått fra Simon Fraser Universitetet i Vancouver (primært HCR-20), men det finnes mange andre instrumenter.Slike instrumenter er bygget på såkalte aktuariske prinsipper. På samme vis som forsikringsbransjen kan identifisere en kundegruppe som har høy risiko for tidlige død, kan rettspsykiatrisk sakkyndighet identifisere en gruppe kriminelle med stor tilbakefallsrisiko. Men hva som skjer med den enkelte som ønsker forsikring eller som løslates, vet man ikke presist.

Ulike vurderinger av den domfelte

Når domstolen skal ta stilling til hvem som skal prøveløslates, må den vurdere den enkelte dømte. Sakkyndige utreder i forkant aktuariske faktorer, men må også gjøre en individuell vurdering. På fagspråket kalles dette en aktuarisk-klinisk vurdering. Det er min erfaring at domstolene og sakkyndige ofte legger vekt på ulike individuelle faktorer eller kjennetegn ved den dømte i slike vurderinger.

Sakkyndige vet at den enkeltfaktor som er viktigst for ny kriminalitet er psykopati.

Det å konkludere at en lovbryter oppfyller kravene til psykopati (et mye brukt begrep som også er fremforsket i Vancouver), forutsetter mange «myke» vurderinger som det er vanskelig å føre juridisk bevis for. Når sakkyndige sier at den dømte mangler anger og empati, som er kjennetegn ved psykopati, kan den dømte selv si at han angrer jo, og han er glad i barn. Hva skal retten da tro?

Det må komme klarere frem hva som forventes av de dømte før løslatelse kan bli aktuelt

Det blir lettere for domstolen å påpeke faktiske forhold. Den dømte har gjennomgått utdannelse og tatt eksamen, eller den dømte har gått i terapi og ikke hatt voldsepisoder mens han har sonet. Dette er for all del positivt. Men sakkyndige vil da heller spørre om dette har relevans ved vurderinger av risiko.

Vil en eksamen beskytte den dømte mot fremtidig kriminalitet eller underbygge at vedkommende er blitt mer empatisk og full av anger? Eller vil det faktum at en seksualovergriper har gått i terapi og ikke begått nye overgrep i fengsel, men ikke vil snakke om det, indikere at han har «modnet»?

Politikerne må være klare over kompleksiteten

Ved en ny gjennomgang av forvaringsordningen må politikere og storting være klar over kompleksiteten ved risikovurderinger.

Det synes for meg lite hensiktsmessig om man diskuterer hvilket juridiske begrep som skal brukes i lover og forskrifter uten at det kliniske innholdet er nærmere beskrevet.

Risiko er en totalvurdering av objektive fakta og psykologiske faktorer og er også avhengig av hva samfunnet stiller opp med og hvordan den dømte takler utfordringer ute.

For eksempel vil den dømte som nekter for at han har problemer og som mener han ikke er i behov av hjelp for å endre livskursen, oppfattes som å ha en høyere risiko enn en med tilsvarende kriminalitet som ønsker hjelp til å håndtere sin risiko.

Politikeren må også diskutere innholdet i forvaringen.

Det må komme klarere frem hva som forventes av de dømte før løslatelse kan bli aktuelt.

Kriminalomsorgen bør legge til rette for endringsarbeid og kontrollere dette, men det er de dømte som må følge opp.

Droppe sakkyndige eller kastrere domstolene?

Etter 22. juli-saken var det mange som mente at sakkyndige hadde for stor makt når det gjelder å diagnostisere utilregnelighet. Nå leser jeg at mange mener at domstolen må høre mer på de sakkyndige ved risikovurderinger.

Sakkyndiges diagnostikk av psykotisk utilregnelighet i fortid er nok sikrere enn sakkyndiges vurdering av tilregnelige lovbryteres adferd i fremtid, så dette er et paradoks.

Man kan løse slike utfordringer ved å kutte ut sakkyndige helt, eller ved å kastrere domstolene og gi de sakkyndige avgjørende myndighet. Begge deler mener jeg er galt.

Jeg mener heller ikke det er noen god idé å avvikle forvaringen og heller gi tidsbestemte straffer ut over dagens strafferammer til lovbrytere som domstolene finner har høy risiko på domstidspunktet. Men det er ikke galt om jurister og politikere setter seg mer inn i det fagfeltet som risikovurderinger og risikohåndteringer er blitt.

Få med deg og delta i de beste og viktigste debattene – følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Hva mener Stortingets justispolitikere om at de mest hardkokte kriminelle tas for nye forbrytelser etter at de er blitt prøveløslatt av domstoler som mener de viser bot og bedring?

Les også

Justispolitikerne svarer: Fungerer forvaringsinstituttet?

Debatten etter 22. juli-saken så blant annet dette innlegget fra rettspsykiater Terje Tørrisen:

Les også

  1. Det er «noe» med psykiatrien

  2. Forsvarergruppen: Kriminelle slipper ikke for lett ut av forvaring

  3. Fagfolk advarte mot å løslate Betew - domstolene lyttet ikke

  4. Hva er riktig reaksjon overfor ei jente på 15 år som begår drap?

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Rettspsykiatri