Kronikk

Kronikk: Hvorfor oppdager vi ikke overgrep mot barn?

  • Tine K. Jensen
Når barn ikke vil eller kan snakke om hvordan de har det, så har de voksne kun barnets signaler å forholde seg til, skriver Tine K. Jensen.

Vi må regne med at barn ikke forteller om pågående overgrep, og at det påhviler de voksne å finne ut av det.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Journalist Veslemøy Hedvig Østrem forteller i en artikkel i Aftenposten 20. desember om en gutt hun engang kjente. Hun kaller ham Even, og når hun møter ham igjen mange år senere, forteller Even om en oppvekst med vold og overgrep.

Tine K. Jensen.

Hun spør om hvorfor han ikke fortale det til noen, og svaret hans føyer seg inn i det mange studier med overgrepsutsatte barn viser.Han sier: Jeg ga beskjed hele tiden … jeg tenkte hvis jeg bare gikk sakte nok, ville noen lure på om noe var galt.

Forteller på ulike måter

Mange barn utsettes for vold og seksuelle overgrep. Noen av disse forsøker på ulike måter å fortelle om at de ikke har det bra. Men det er ikke lett for voksne å forstå at å gå sakte hjem er tegn på omsorgssvikt.

Hvorfor er det så vanskelig for barn å si ifra om pågående vold og seksuelt misbruk? Og hvorfor er det så vanskelig for voksne å oppdage overgrep?

Det finnes ingen enkle svar.

Når et barn utsettes for vold eller seksuelle overgrep reises umiddelbart en rekke spørsmål: Hvordan kunne det skje? Hvorfor ble det ikke oppdaget? Vi leter etter de ansvarlige.

Her er det viktig å forstå at det å oppdage overgrep når barn ikke forteller om det, er en vanskelig oppgave, fordi det handler om å forstå barnets måter å uttrykke seg på.

Foreldre eller andre som har med barn å gjøre, enten privat eller i jobbsammenheng, ser kontinuerlig etter tegn på at barn trives og har det bra, eller tegn på at barnet strever med noe.

Når barn ikke vil eller kan snakke om hvordan de har det, så har de voksne kun barnets signaler å forholde seg til.

Vanskelige signaler

Eksempelet med Even som «går sakte» i håp om at noen skal forstå, viser at det å tolke signaler er vanskelig.

For det første finnes det veldig få entydige tegn eller symptomer som kan sies å være uttrykk for overgrep. Vi kan derfor ikke uten videre slutte fra et symptom at et barn er utsatt for vold eller seksuelt misbruk.

For det andre er denne fortolkningsprosessen komplisert fordi et tegn kan bety flere ting.

Det ikke å ville til pappa eller mamma i helgene etter en skilsmisse, kan for eksempel fortolkes som et positivt utviklingstegn, hvis det er uttrykk for at barnet er godt sosialisert og ønsker å være sammen med kamerater i nærmiljøet sitt. Det kan også tolkes som et negativt tegn, hvis det er uttrykk for at far eller mor ikke ivaretar barnets omsorgsbehov og at barnet ikke vil dit for det ikke har det bra.

Hvis barnet i tillegg ikke vil snakke om hvorfor han eller hun ikke vil til far eller mor, kan dette forstås som at barnet ikke vil trekkes inn i foreldrenes konflikter om samvær, eller at barnet prøver å skjule noe.

Slike fortolkningsprosesser fordrer også at de voksne ser sammenhengen mellom enkelte tegn og helheten i barnets utvikling.

Studier har vist at i fortolkning av tegn vil voksne lene seg på egen kunnskap om det enkelte barnet og dets utvikling (hun har alltid vært en mammadalt) og personlige trekk (hun er et engstelig barn).

Vi lener oss også til allmenn kulturell forståelse av barn og barndom som formidles gjennom folkepsykologien. Vi kan for eksempel ikke få oss til å tro at noen voksne bruker barn til å tilfredsstille sine egne seksuelle behov – det bryter mot vår forståelse av hva voksne skal være for barn.

Bitene må settes sammen

I tolkningen av tegn foretrekkes de kulturelt aksepterte fortolkninger fremfor fortolkninger om overgrep og vold.

Denne måten å forstå barns signaler på bør sees på som naturlig og ikke nødvendigvis som et uttrykk for dårlig omsorg eller dårlig profesjonalitet.

Det er først når vi setter bitene sammen over tid at vi kan forstå hva barnet forsøker å uttrykke, og det er ikke alle som har tilgang til alle disse bitene. Naboen ser ett tegn og læreren et annet.

Det gjør forståelsen vanskelig når barnet ikke forteller eller bare «snakker» gjennom tegn, slik Even beskriver.

En rekke studier de siste 20 årene har vist at barn ofte ikke forteller om at de utsettes for vold eller seksuelle overgrep mens overgrepene pågår.

På tross av at det nå snakkes mer om at barn kan utsettes for denne typen mishandling enn for 20 år siden, så ser det dessverre ikke ut til å ha nevneverdig effekt på barns rapportering.

Vi må altså regne med at barn ikke forteller om pågående overgrep og at det påhviler de voksne å finne ut av det.

En å stole på

I en norsk studie kom det frem at barn utsatt for seksuelle overgrep syntes det var lettere å fortelle om overgrepene dersom de oppfattet at de hadde en anledning til å fortelle, at det hadde en hensikt å fortelle og at det i samtalen var skapt en forbindelse til temaet overgrep.

Barna opplevde også at det var vanskelig å finne anledninger til å fortelle om noe de opplevde som privat, skamfullt og truende.

Betroelser var derfor lettere å få til hvis det var skapt en tematisk forbindelse til overgrep i situasjonen, for eksempel hvis barnet og den voksne så på et TV-program om seksuelle overgrep eller leste om overgrep i avisen eller i en bok.

Det var også lettere å betro seg til en de følte at de kunne stole på, særlig hvis denne personen samtidig tok initiativ til en dialog om hva som plaget dem. I tillegg måtte barna være sikre på å bli trodd, og at deres motiver for å fortelle ikke ble mistenkeliggjort.

Det andre som var viktig, var at barna opplevde at de positive konsekvensene ved å fortelle oppveide de negative. Og de var følsomme for om noen andre ville lide som resultat av avsløringen.

Trygge situasjoner

Mye tyder altså på at voksne må legge forholdene til rette for at barn kan fortelle om overgrep.

Dette kan gjøres ved å skape situasjoner som er trygge, hvor fortrolige samtaler fortløpende kan finne sted, ved å signalisere at man respekterer barnet og tåler å høre om barnets erfaringer.

Et barn som våger å fortelle på tross av alle hindringene det møter, fortjener å bli lyttet til.

Les også:

Nyhetssak:

Les også

I fengsel for vold mot familien

Intervju med barneombud Anne Lindboe:

Les også

«Skilsmissene er ikke alltid så «lykkelige» for barna som foreldrene tror»

Nyhetssak:

Les også

  1. Barn er troverdige vitner - men husker ofte nye ting etter hvert

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Barn og unge
  3. Barnemishandling
  4. Barnevern
  5. Overgrep