Når noen har problemer med alkohol, må noen tørre å si ifra | Christer Torjussen

Jeg har ingenting imot alkohol, men å vokse opp med en far som var alkoholiker har gjort meg forsiktig.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Dette er andre kronikk i serien Komikerkronikkene. Hver uke i sommer vil norske standupkomikere gå fra scene til kronikkplass. Det blir skarp samfunnskritikk og flere overraskende tema.

_Først ut: Dag Sørås. Denne uken: Christer Torjussen. Uke 3: Sofie Frøysaa. Uke 4: Jonis Josef. Uke 5: Halvor Johansson. Uke 6: Bjørn-Henning Ødegaard. Uke 7: Trine Lise Olsen. Siste: [Zahid Ali.


Mandag 11. juli er første dag i årets fellesferie.

Når vi tar ferie nyter vi også mer alkohol, koser oss litt ekstra. De fleste av oss med måte, men mange vet ikke når de skal stoppe.

De har også et alkoholproblem, uten nødvendigvis å være alkoholikere.

De som ikke vet når nok er nok

Du har kanskje en på jobben som lider av Dr. Jekyll og mr. Kollega-syndromet. En som er både oppegående og omtenksom i edru tilstand - som mister alle sosiale antenner og blir ubehagelig når alkohol blir servert.

I verste fall har du kanskje en i nær familie som ikke vet å bremse, som gjør sammenkomster og ferier til et potensielt helvete.

Når en man kjenner blir hemningsløst full på fest, er det som regel ikke første gangen gardinen går ned.

Og her er problemet: De kan være så hyggelige de bare vil når de er edru. Det gjør det enda vanskeligere å si fra om at oppførselen er uakseptabel.

Pappa drakk — ingen sa fra. Hvem skulle gjort det?

De fleste voksne lar seg ikke traumatisere av å se sin egen mor eller en kamerat snøvle en usaklig, høylytt tirade om asylsøkere eller fotball, eller høre sin far brøle en og annen grisevise uten å skjønne hvorfor ikke de andre synger med. Men for barn kan det være mye verre, nesten uvirkelig, å se mor, far eller andre i nær familie forandre personlighet.

En rapport fra Folkehelseinstituttet fra 2011 anslår at 90.000 barn i Norge har minst én forelder som misbruker alkohol, mens andre siterer anslag helt opp til 230.000.

Selv vokste jeg opp med en far som var alkoholiker. Pappa var doktor, en høyt respektert overlege og indremedisiner. Som gjerne røyket tre tjuepakninger om dagen og tømte i seg en liter sprit om han kunne. Det er som om Hallgeir fra Luksusfellen bare skulle kjøpt timeshare på krita: Han burde visst bedre.

Ingen, som jeg kan huske, grep heller inn eller sa ifra.

Når konsonantene har dratt hjem

Å være barn av en alkoholiker gjør at man lærer å håndtere personlighetsforandringer og ustabilitet i en fase av livet man trenger det aller minst. Jeg har aldri fått et rusproblem selv, og jeg har heller ikke blitt en nevrotisk avholdsmann.

Jeg har ingenting imot alkohol, men oppveksten min har gjort meg forsiktig.

Min største frykt er å miste kontrollen. Jeg pleier å si at når konsonantene har dratt hjem, da må du bli med.

Men hvem skal si ifra?

Den som sier fra bør være en som den det gjelder har respekt for. En som står vedkommende nær. Vi snakker tross alt ikke om en person som drikker hele tiden, men en som heller i seg for mye når han eller hun først drikker.

Barn bør definitivt slippe å ta ansvaret for å fortelle voksne hvordan de bør oppføre seg

Jeg vet med meg selv at dersom jeg hadde hatt samme problem, ville jeg neppe tatt det innover meg hvis en jeg ikke bryr meg nevneverdig om fortalte meg at jeg må roe meg ned, lære meg å stoppe i tide. Og barn bør definitivt slippe å ta ansvaret for å fortelle voksne hvordan de bør oppføre seg.

Hvordan sier man ifra?

Å ta det opp med dem der og da er nesten håpløst. De vil med stor sannsynlighet ikke huske noe som helst dagen etter uansett.

Det aller vanskeligste er å konfrontere, snakke om det med den det gjelder, i ettertid. Men kanskje er det mest effektivt?

Å tørre å si det som det er på tomannshånd, hvordan man opplever ham eller henne når de har drukket for mye. At man faktisk blir flau, nervøs og stresset når det alltid blir slik. Det være seg kollega, venn eller et familiemedlem. Men kanskje gjør det at han eller hun tenker seg om neste gang flaskene åpnes.

Selvinnsikt er ikke noe som ligger til alle, men det er verdt et forsøk. Om ikke det hjelper, innfører man sanksjoner? Foreslår man at neste gang det er fest får de ikke lov til å røre alkohol, ellers kan de holde seg hjemme? Hjelper det å fryse dem ut når de allerede er den som driter seg ut på fest? Neppe.

En venn fortalte at en julaften kuttet de ut all alkohol, bare på grunn av én person som alltid gjorde kvelden ubehagelig.

Ingen forvarsel ble gitt i forkant. Da øl ble sjenket i glasset og hun spurte hvilken type det var, svarte de «Munkholm».

Det skulle vise seg å for én gangs skyld å bli en svært trivelig julefeiring.

Det handler om å tørre å si ifra

Når du føler at du må drikke deg opp før du skal på fest for å mestre det å være sosial, og alltid er den som blir fortest full, har du et problem.

Dersom du utover kvelden insisterer på å utføre et selvkomponert Jackass-nakenstunt i trappa ned til kantinen på sommerfesten, må du kanskje innse at du ikke bør drikke så mye.

Har du en notorisk trang til å gråte på fest, gjerne fordi foreldrene dine valgte å gå hver sin vei i 1997, eller kanskje er du sjarmtrollet som gjerne vil dele taxi hjem mens du kryssforhører sjåføren fordi han har et annet livvsyn enn deg, trenger du en prat.

Sjikanerer du kolleger med slibrige fremstøt og i tillegg utnevner dem til hore fordi de ikke vil ligge med deg på møterommet, har du minst ett problem.

Hvis du tenker at det er smart å utløse brannalarmen etter at du har truet den innleide DJ-en på juling fordi han bare spiller drittmusikk og ikke Walk of Life med Dire Straits, må du ta deg sammen.

Om du sjangler hjemover og ser to homofile leie hverandre og tenker at «det der, det har jeg noe med» for å så rope «jævla skinkeryttere og rassbanditter», da har du definitivt et alkoholproblem.

Spøk til side: Det handler om å tørre å si fra. Selv om det er vanskelig. Selv om det er personlig.

Det er ikke opp til deg hvor mye andre skal tåle - fra en som åpenbart ikke vet det selv.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter