Kronikk

Ytringsfrihet og respekt | Kari Marstein svarer Helga Hjorth

  • Kari Marstein
    Kari Marstein
    Forlagssjef for norsk skjønnlitteratur, Gyldendal Norsk Forlag
Å uttrykke seg offentlig innebærer å utsette seg for å bli imøtegått, kritisert eller rett og slett misforstått, skriver Kari Marstein i sitt svar til Helga Hjorth (bildet).

Helga Hjorths roman er dessverre preget av noe av den samme holdningen som kommer til uttrykk i kronikken hennes, nemlig at det finnes én sann fremstilling.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Å uttrykke seg offentlig innebærer å utsette seg for å bli imøtegått, kritisert eller rett og slett misforstått, skriver Kari Marstein i sitt svar til Helga Hjorth (bildet).
Kari Marstein

«Er ikke min ytring like mye verdt», spør Helga Hjorth i en kronikk i Aftenposten onsdag 25. oktober.

Hun har benyttet sin ytringsfrihet til å skrive romanen Fri vilje, en roman som har fått usedvanlig bred og nyansert mottagelse. Men Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK, har karakterisert romanen hennes som hevnroman, og Helga Hjorth føler sin ytringsfrihet truet.

En skremmende erfaring

Alle som har forsøkt det, vet at det kan være en skremmende erfaring å uttrykke seg offentlig. Det innebærer, blant annet, å utsette seg for å bli imøtegått, kritisert eller rett og slett misforstått. Nettopp denne meningsbrytningen er både forutsetningen for- og konsekvensen av ytringsfriheten, og ikke et uttrykk for at man er tilsidesatt, undertrykt eller krenket.

Det er ikke så lett å gå inn i en dialog med Helga Hjorth etter denne kronikken. På den ene siden markerer hun så tydelig at hun oppfatter meningsbrytning som krenkende, på den andre etterlyser hun reaksjoner fra en bransje som hun nå hevder «sitter stille i båten».

Det er «nærliggende å anta at de mener det samme som i fjor: Arv og miljø holder etisk mål etter deres vurdering,» skriver hun.

Men er det så oppsiktsvekkende at forleggere som mente noe om debatten i fjor, fremdeles mener det samme? Så veldig kritikkverdig er det kanskje heller ikke … med mindre man mener å antyde at standpunktene fra i fjor var lite gjennomtenkte? Det er vel kanskje også slik at Helga Hjorth fremdeles mener det samme, nemlig at bransjen har nådd feil konklusjon.

Les også

Jan Kjærstad om Helga Hjorths roman: – Dette er alle forfatteres drøm

Forlagenes bevissthet

Siden jeg var blant dem som mente noe i fjorårets offentlige ordskifte rundt Arv og miljø, nevner Helga Hjorth meg i sin kronikk.

En del av debattantene hadde lenge, syntes jeg, pekt og pekt på de etiske problemstillingene rundt utgivelsen, og ofte i form av påstander om at forlagene ikke hadde en tilstrekkelig bevissthet rundt disse spørsmålene.

Men at det er etisk problematikk knyttet til en utgivelse, betyr jo ikke at det ikke er foretatt vurderinger. Det at en utgivelse reiser viktige etiske spørsmål, innebærer ikke nødvendigvis at den er feil.

Alvorlige problemstillinger

Litteratur handler alltid på en eller annen måte om virkeligheten, og noen ganger blir dette forholdet av en slik art at det reiser alvorlige problemstillinger. Det må gjøres vanskelige vurderinger av svært kompliserte saksforhold.

Og etter at alle diskusjoner er gjennomført, alle forhold tatt i betraktning, etter at kunstnerisk kvalitet, nødvendighet og relevans er målt opp mot potensiell skade, opp mot at noen rammes, må vurderingene til slutt munne ut i en beslutning: utgi eller ikke utgi.

Det var poenget i mitt innlegg i debatten for nøyaktig ett år siden: det at forlaget velger å utgi Arv og miljø betyr ikke at de ikke har sett, eller vurdert, de etiske perspektivene rundt romanen. De kan ha vurdert alt dette, veid hensyn opp mot hverandre, og likevel kommet frem til at boken er viktig nok og god nok til at den må ut.

Les også

Slik skildrer de to søstrene Vigdis og Helga Hjorth samme situasjon

Alvor og ansvar

For diskusjonene føres, med alvor og ansvar, men de er ikke av en slik art at de kan tas med ut i offentligheten. Konklusjonen på diskusjonene kan være at det er riktig å utgi, og ja, også hvis mennesker såres. Det betyr ikke at det ikke samtidig er komplisert, eller at svaret er gitt, eller at man ikke av og til trår feil.

Det er uansett i disse pågående diskusjonene man vil finne det Helga Hjorth kaller en «gjeldende etiske norm», som Helga Hjorth skriver i avslutningen på innlegget sitt. Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva hun vil med dette. Mener hun at én bok skal utgjøre norm i et felt som er som består av helt ulike uttrykk og innhold?

Det som imidlertid ikke er vanskelig å skjønne, er at Helga Hjorth har befunnet seg i en svært vanskelig og utsatt posisjon. Det er lett å forstå følelsen av maktesløshet.

At hun velger å ytre seg i saken i form av en roman, som et motsvar til søsterens roman, er på mange måter forbilledlig. Men det overrasker meg at hun ikke i større grad viser at hun har satt seg inn i kunnskapen som finnes rundt stoffet hun behandler (overgrep, overgripere og overgrepsofre).

Les også

Ingunn Økland om Fri vilje: «Denne romanen vil vekke avsky og sette en støkk i det litterære miljøet»

En liten åpning for tvil ...

Mer synd er det likevel at hun ikke har utnyttet romansjangerens muligheter til en grundigere utforskning av problemstillingene som reises i og med utgivelsen av Arv og miljø. Tenk så virkningsfull Fri vilje kunne ha vært med bare en liten åpning for tvil, for at det faktisk finnes flere versjoner av en komplisert virkelighet.

Helga Hjorths roman er dessverre preget av noe av den samme holdningen som kommer til uttrykk i kronikken hennes, nemlig at det finnes én sann fremstilling, og forsøk på å karakterisere, nyansere eller motsi den, blir av Helga Hjorth oppfattet som at en hel bransje ikke respekterer hennes ytringsfrihet. Det må være rimelig å forvente at den respekten ligger hos begge parter?

Artikkelforfatteren er forlegger for Kaja Schjerven Mollerins intervjubok «Vigdis, del for del»

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Virkelighetslitteratur
  2. Vigdis Hjorth
  3. Kulturdebatt