Kronikk

Kronikkserie om Russland, del 3: Den russisk-ortodokse kirke slipper stadig mer til i maktens korridorer

  • Yngvar B. Steinholt
Patriark Kirill, overhode for den russisk-ortodokse kirken i Russland, beskrev Putins første presidentperiode som et Guds mirakel og oppfordret kirkens medlemmer til å stemme på Putin ved siste presidentvalg, skriver Yngvar Steinholt. Her møtes de to under påskefeiringen.

Til gjengjeld produserer kirken kraftfulle følelsesmessige sannheter, som gir makthaverne et etterlengtet vern mot kritikk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Senvinteren 2012, da kontroversen omkring Pussy Riots bønn i Kristi Frelser-katedralen raste som verst, erklærte humoristen Viktor Sjenderovitsj i intervju med RTV at Russland er på vei mot iranske tilstander.

Sjenderovitsj var medskaper av den populære dukkesatiren Kukly , som ble lagt ned etter press fra Kreml i 2002.

Yngvar B. Steinholt.

Bakgrunnen for Sjenderovitsj’ kommentar var at Patriark Kirill offentlig hadde krevet et rettslig oppgjør med aksjonistene.Da hadde patriarken allerede beskrevet Putins første presidentperiode som et Guds mirakel og oppfordret kirkens medlemmer til å stemme på Putin i det forestående presidentvalget.

Kirkens paradoksale dobbeltrolle

Patriarkens oppfordring markerte et foreløpig endepunkt i en prosess som har sett Den russisk-ortodokse kirke flytte inn i maktens korridorer igjen etter tusenårsjubileet for Russlands dåp i 1988.

At utviklingen har kunnet skje så raskt, skyldes kirkens paradoksale dobbeltrolle som offer og kollaboratør.

Etter å ha forsøkt å utradere kirken på 1920— og 30-tallet, endret Sovjetmakten strategi under Den annen verdenskrig.

Kirken ble innrullert i motstandskampen og fikk til gjengjeld gjenåpnet et presteseminar og en håndfull kirker og klostre. Under Den kalde krigen ble kirken brukt som et effektivt diplomatisk verktøy, som samtidig underminerte kritikk av sovjetisk religionsforfølgelse.

Prisen for dette var at kirkens organisasjon ble infiltrert av KGB i den grad at utnevnelse til sentrale lederverv avhang av sikkerhetstjenestens velsignelse.

Patriark Kirills forgjenger, Aleksii II, ba i sin tid offisielt om unnskyldning for sin bakgrunn i sikkerhetstjenesten. På tross av dette benekter kirkeledelsen stadig at han har vært agent.

Kirill deltok på 1970-tallet i flere av de internasjonale møtene til Kirkenes verdensråd, så også for hans del ligger KGB-samarbeid i kortene.

Fortidens spøkelser

Den russisk-ortodokse kirke var under et visst press for å ta et oppgjør med KGB-fortiden frem til den ble gjenforent med sine viktigste emigrantmenigheter i utlandet.

Med disse tilbake i folden har kirkeledelsen vist mindre interesse for å diskutere fortidens spøkelser.

I stedet har kirken kunnet befeste sin posisjon i maktens korridorer i felles forståelse med sine teknokratkolleger i Russlands nye sikkerhetstjeneste FSB.

Samtidig har den styrket og utviklet sin omfattende kommersielle virksomhet, som på 1990-tallet også omfattet storstilt tollfri import av alkohol og sigaretter.

I lys av dette er det ikke så overraskende at sterke krefter i kirkebyråkratiet tilstreber en nærhet til makten i Kreml og en gjenoppretting av kirkens posisjon som statsledelsens tjener og beskytter, slik det var før Oktoberrevolusjonen.

Det interessante er hvordan Kreml gradvis er blitt komfortabel med en slik kirkelig maktposisjon.

Siden Jeltsin forsiktig begynte å involvere patriarken i offentlige politiske sammenhenger, er det politisk-kirkelige samarbeidet blitt stadig tettere.

Kreml kan dra fordel av et slikt gjensidig avhengighetsforhold fordi kirken er en overbevisende ideologisk garantist for ideen om at Russland er fundamentalt forskjellig fra Vesten.

Bidrar villig til beskyldninger

Om ikke alle er rede til å godta ideen om et russisk demokrati basert på Russlands særegne krav og tradisjon, er de fleste innforstått med Russlands unike, religiøst funderte kulturelle identitet.

Da Kreml kom under press fra massedemonstrasjonene i forbindelse med siste parlaments- og presidentvalg, var det en stor strategisk fordel å ha kirken på sin side.

Kirken bidrar villig med moralsk tyngde til beskyldninger om å opptre upatriotisk og løpe Vestens ærend.

Å dømme etter aktivitetsnivået i den utenomparlamentariske opposisjonen etter den ulovlige annekteringen av Krim i 2014, er det mye som tyder på at resepten virker.

Et viktig moment ved kirkens påvirkningskraft er at den ikke primært baserer seg på aktiv religiøs tro.

Det blir derfor feilaktig å beskylde de troende og de mange genuine idealistene i presteskapet for kirkebyråkratiets politiske maktbegjær.

Russisk-ortodoks i sin sjel

Undersøkelser utført gjennom 1990- og 2000-tallet viser at antallet aktive russisk-ortodokse troende har holdt seg stabilt, mellom 2–3 prosent av befolkningen som helhet. Men hvis man spør hvorvidt en russer som ikke er døpt også er russisk-ortodoks i sin sjel, vil fire av fem russere svare positivt.

Kirkens gjennomslagskraft er så sterk nettopp fordi russisk ortodoksi primært knyttes til etnisk og nasjonal identitet.

Den uttrykker en forskjell som rettferdiggjør russisk verdslig og politisk annerledeshet fra et Vesten som i stigende grad fremstilles som moralsk korrupt og underlegent.

En ideell alliert

Sjenderovitsj’ advarsel om iranske tilstander var neppe bare en satirisk provokasjon.

For makthavere som er like lite interessert i historiske, etnografiske og geopolitiske fakta som i saklig diskusjon med kritikere og opposisjonelle, er den russisk-ortodokse kirke av i dag en ideell alliert.

Den slippes i økende grad til i maktens korridorer så vel som i skoleverket og ved universitetene. Til gjengjeld genererer den kraftfulle følelsesmessige sannheter som tilbyr makthaverne et etterlengtet vern mot kritikk.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Dette er del 3 av Aftenpostens kronikkserie om Russland. Les de andre kronikkene her:

Del 1: Jardar Østbø: Kreml skjerper kampen om internettet

Del 2: Jørgen Holten Jørgensen og Arild Moe: Hva vil russerne på Svalbard?

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Russland