Kronikk

Hvis jeg var finansminister nå, ville jeg... | Nina Jensen, miljøgeneral og Siv Jensens søster

  • Nina Jensen, generalsekretær, WWF
Som finansminister ville jeg vurdert hvor jeg står i en verden som raser i full fart mot en tvingende nødvendig, grønn omstilling, skriver Nina Jensen (t.h.)

Om miljøgeneralen var finansminister, ville statsbudsjettet sett annerledes ut.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Åh! Så herlig! Her sitter jeg og forvalter rikdommen til et land uten statsgjeld, med velferd, rettferd og fornybare naturressurser. Det skal bli en fryd å sette i gang med den grønne omstillingen som vil sikre både arbeidsplasser og hindre utslippene som holder på å kvele kloden vår.

Det er høst, det er straks tid for nytt statsbudsjett her i Norge.

Dette fantastiske landet vi bor i, så velsignet med overveldende og fornybare naturressurser, et demokratisk styresett, rettferdighet og velferd. Selvsagt har vi våre utfordringer vi også, men det finnes da jammen land som har det verre. Vi slipper å bekymre oss for underskudd og statsgjeld, og vi har satt av milliarder med kroner til fremtidige generasjoners velferd.

Verden må hanskes med vår tids aller største utfordring.

De menneskeskapte klimaendringene gir global temperaturøkning, som fører til uforutsigbare leveforhold for mennesker og dyr.

Noen steder er det tørke i måneder, år, av gangen, når det skulle vært regelmessige avbrudd med regn.

Det går så hardt ut over natur og avlinger at folk sliter med å få nok å spise. Andre steder kommer det voldsomme regnskyll eller havnivået stiger.

Jorda oversvømmes, hele landområder blir utrygge, hus raser sammen, husdyr og mennesker drukner eller tvinges til å flytte. I tillegg har halvparten av verdens dyrebestander blitt borte på bare to generasjoner.

Vi mennesker bruker rett og slett langt mer ressurser enn naturen klarer å reprodusere.

Ødeleggende for klima, penger til oss

I desember i fjor, i Paris, fikk vi endelig en global klimaavtale. Den slår fast at alle land skal jobbe for å hindre at den globale temperaturøkningen holder seg godt under 2 grader, helst ikke mer enn 1,5 grader, for å unngå katastrofale konsekvenser.

Den eneste måten å sikre det på, er å stanse bruken av fossil energi som kull, olje og gass.

Som erstatning må verden trappe opp utviklingen av fornybare energikilder; sol, vind og bølger, og dessuten bruke energi mye mer effektivt enn i dag. Det er naturlig å tenke seg at noen må vise vei. Norge er en opplagt kandidat.

Vi har levd godt på å hente opp olje og gass, som vi selger til andre land. Av det er det kommet økte utslipp av klimaødeleggende gasser – og penger på bok til oss.

Vi har med andre ord et ansvar. Samtidig er vi et land med usedvanlig mange fornybare naturressurser: Vi har vind. Vi har bølger. Vi har vann, og vi har til og med sol.

I tillegg har vi årtiers erfaring med å utvikle energi og hente opp ressurser ved hjelp av de aller mest intrikate, tekniske og nyskapende metoder. Vi har en høyt utdannet befolkning. Og vi var blant de første til å signere – og ratifisere – klimaavtalen.

Norge kan bli verdensledende

Dersom jeg var finansminister i Norge nå, og skulle sette sammen mitt første statsbudsjett etter at ikke bare Parisavtalen var et faktum, men også etter at FN med sine nye bærekraftsmål har vedtatt den mest ambisiøse internasjonale utviklingsagendaen noensinne, ville jeg tenkt som så: For en fantastisk mulighet!

Her hjemme står tusenvis av mennesker midt oppi en krise fordi de mister sine oljerelaterte jobber. Krisen skyldes prisfall akkurat nå, men oljesektoren er uansett en sektor som vil fases ut.

Globalt har vi oppdaget tre ganger mer fossil energi enn vi noen gang kan forbrenne – dersom vi ønsker å bevare livet på denne planeten. Vi kan ikke lete etter mer, og vi må gradvis, men raskt, slutte å utvinne de kildene vi har oppdaget.

De mange kloke hodene som jobber i norsk olje- og gassektor, må bruke kunnskapen og erfaringen sin til å utvikle energi fra helt andre kilder enn olje og gass. Kilder som ikke slipper ut klimagasser, og som det ikke er knapphet på.

Det som gjorde oss i stand til å bli verdensledende på utvinning av olje og gass er det samme som kan gjøre oss verdensledende i den grønne omstillingen.

Jeg ville fått opp farten

Som finansminister ville jeg blitt veldig beroliget, men jeg ville også fått opp farten. Utviklingen i verden går raskt i følgende retning: Olje, gass og kull taper terreng.

Fornybar energi vinner terreng. I 2015 kom 90 prosent av ny elektrisitetsproduksjon i verden fra fornybare kilder.

Prisen på solenergi har sunket mer enn 80 prosent siden 2009, og ligger an til å bli billigste kraft på markedet. Og ikke minst: Det settes hele tiden rekorder i både investeringer som gjøres i fornybar energi og i antall arbeidsplasser som skapes innen fornybar industri.

Som finansminister ville jeg altså vurdert hvor jeg står i en verden som raser i full fart mot en tvingende nødvendig, grønn omstilling. Jeg ville sett at Norge nok har kommet litt sent i gang og at vi har gjort oss altfor avhengige av olje og gass, men at vi fortsatt har gode forutsetninger for å lykkes dersom vi setter opp tempoet.

Om vi vrir våre milliardinvesteringer mot fornybar energi og industri, vil vi fortsatt tjene gode penger, i stedet for å tape stadig mer penger på fossile investeringer – som er dømt til å bli et tapsprosjekt.

Om vi satser alt vi har på utviklingen av egne, fornybare næringer, og verdiskaping for leverandører, vil vi sikre arbeidsplasser og fortsatt velferd til både oss selv og de generasjonene som kommer etter oss. Og vi vil kunne akselerere det grønne skiftet globalt!

Tidenes mulighet

Jeg ville tenkt at jammen er jeg glad vi har så mye hav her i Norge, med så mye fisk og så mye bølger. Og at jammen er det fint at Stortinget har vedtatt flere gode miljøtiltak som må følges opp, for eksempel at 10 prosent av skogen i Norge skal vernes og at vi må få et demonstrasjonsanlegg for havvind.

Jeg ville i alle fall ikke tenkt at løsningen på den krisen vi står i nå, er å lokke oljeselskaper med at de skal få utvinne helt nye områder i Barentshavet eller i det unike økosystemet i Lofoten. Aldri i livet.

Og jeg ville ikke tillatt at landets største energiselskap brukte nesten alle sine ressurser på å pumpe opp et stoff som resten av verden nå jobber knallhardt for å bli kvitt avhengigheten av.

Som finansminister ville jeg tenkt at jeg sto foran tidenes mulighet til å endre kursen for landet mitt og verden i riktig retning. For en drøm det ville vært!

Les mer om

  1. Jensen vs. Jensen
  2. Statsbudsjettet
  3. Klima
  4. Nina Jensen