Var Nansen svak for Russland og blind for Ukraina?

Dette bildet med autograf ga Fridtjof Nansen til lĂŠrerinnen Konstantsija Smirnova i Krasnojarsk i 1913.

Hva mente fredsprisvinneren Fridtjof Nansen om Ukraina?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten stÄr for skribentens regning. Hvis du Þnsker Ä sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

10. desember er det 100 Är siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris for sitt humanitÊre engasjement. Begrunnelsen var tredelt: arbeidet med Ä fÄ krigsfanger etter fÞrste verdenskrig hjem, arbeidet for flyktninger og arbeid for Ä avhjelpe en sultkatastrofe i Russland, Ukraina og Nord-Kaukasus.

Nansens fredspris var vel fortjent og stÄr seg fremdeles i dag. Ikke minst er arven fra Nansen synlig innen internasjonal flyktninglovgivning, der Nansenpassene fremstÄr som epokegjÞrende.

En fellesnevner for alt dette arbeidet var Russland. Nansen var svĂŠrt opptatt av det han kalte «det russiske problem». Det handlet i korthet om sammenbruddet i Russland (og Europa) etter fĂžrste verdenskrig. Nansen var overbevist om at de bunnlĂžse humanitĂŠre problemene i Russland – revolusjonen var ett symptom – mĂ„tte lĂžses ogsĂ„ for Europas del.

Hva med Ukraina?

Nansens fascinasjon for Russland og russisk kultur er velkjent. Han ga ut fire bÞker med russisk og sovjetisk tematikk: «Gjennem Sibirien» (1914), «Russland og freden» (1923), «Gjennem Armenia» (1927) og «Gjennem Kaukasus til Volga» (1929).

Men hvordan sÄ han egentlig pÄ Ukrainas sak? slo det meg etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i februar i Är. Var Nansen bevisst den ukrainske selvstendighetskampen?

Jeg, som har brukt Är pÄ Ä studere Nansens humanitÊre arbeid, ikke minst i Russland og Ukraina, kunne ikke huske Ä ha lest noe som kunne tyde pÄ interesse for ukrainsk nasjonalisme. Og Nansen var nettopp en talsmann for undertrykte nasjoner, eksempelvis armenerne eller inuittene. Han var bÄde nasjonalist og internasjonalist.

Arven fra Nansen er spesielt synlig innen internasjonal flyktninglovgivning, der Nansenpassene fremstÄr som epokegjÞrende.

Nansens forhold til Russland begynte med «Fram»-ferden i 1893. «Fram» gikk fÞrst Þstover langs Russlands nordkyst, der Nansen spesielt interesserte seg for lokale urfolk, fÞr kursen ble satt mot nord. I 1913 reiste han i de samme farvannene og til det indre av Sibir. Han utga boken «Gjennem Sibirien» pÄ engelsk med undertittelen «The land of the future».

Mente at Vesten var sykt

Dels bygget fascinasjonen hans pÄ en tidstypisk beundring for de store russiske forfatterne og kunstnerne. I 1917 slo han fast at det ikke var tilfeldig at «de betydeligste indsatser i senere tiders verdens-literatur er kommet fra Skandinavien og fra Rusland med de store vidder».

Noen fÄ Är senere, rett etter fÞrste verdenskrig, mente Nansen at Vesten var korrumpert og sykt: «For mig stÄr det som sansynlig at ikke alene kan det bli Rusland som en dag, og ikke sÄ langt frem, bringer Europa materiell redning; men det blir ogsÄ derfra den Ändelige fornyelse vil komme», skrev han i 1923.

Professor i russisk historie, Kari Aga Myklebost, pekte nylig pÄ at Nansen lÄ tett opptil de sÄkalte panslavistene. Dette var sterkt nasjonalistiske, imperialistiske og vestfiendtlige russiske intellektuelle pÄ slutten av 1800-tallet, som mente at Russland skulle forene alle slavere under sin ledelse. Eksempelvis mente den skjÞnnlitterÊre forfatteren Dostojevskij at det russiske folk var utvalgt av Gud til Ä utrette noe stort. Myklebost har ikke funnet noen direkte referanser til panslavistiske eller nasjonalistiske russiske tenkere eller forfattere hos Nansen, men konkluderer med at det synes «som om han er inspirert av deres tankegods». Og han beundret Dostojevskij.

Det er lett Ă„ sette Nansen inn i en slik sammenheng. Han mener det er en viktig oppgave for russerne Ă„ befolke det sibirske landskapet og gjĂžre det produktivt.

«Det vesteuropeiske Äk»

Han ser Moskva som «en annen kultur-verden. Det er ikke lenger Europa, det er heller ikke Orienten – det er Russland.» Eller han sier det slik: «Den russiske folkesjel har enda ikke kunnet avkaste det vesteuropeiske Ă„k og komme til fri utfollelse [ja, Nansen skrev faktisk slik], den har enda ikke funnet formen for sin sannhet. Men dens tid vil komme.» Det kunne vĂŠre tvil om Vest-Europas fremtid, «men at det russiske folk har en stor fremtid foran sig, og vil fĂ„ en stor mission Ă„ fylle i Europas og verdens videre liv, kan det vĂŠre liten tvil om.» Alle sitatene er fra Russland og freden.

Og hva mente Nansen om Ukraina?

Det enkle svaret er: Nesten ingen ting! Han besÞkte bare sÄ vidt Kyiv i 1923. Ukraina nevner han knapt, og da gjerne ureflektert som et omrÄde i Russland.

Kun ett sted i «Rusland og freden» berÞrer han ukrainsk selvstendighetskamp, i en bisetning om «Petljuras skarer» som en del av den hvite kampen mot Sovjet-Russland. I «Gjennem Kaukasus til Volga» omtaler han middelalderens Kyiv-rike kort som et «skandinavisk-russisk-rike», grunnlagt av nordmenn og svensker.

Fridtjof Nansen var naiv bÄde overfor Russland og det sovjetiske systemet

Fridtjof Nansen var naiv bÄde overfor Russland og det sovjetiske systemet. Han trodde den Þkonomiske kommunismen ble forlatt tidlig pÄ 1920-tallet, og at de forskjellige nasjonalitetene og kulturene aldri hadde hatt «en bedre tid enn nu». Det gjaldt bÄde kaukasiske folk, skriver han, «og Ukraina og Hvite-Russland» (Belarus).

Stalins undertrykkelser

Avslutningsvis mĂ„ det sies at Nansen dĂžde i 1930 og ikke fikk med seg Stalins undertrykkelse av ukrainerne under tvangskollektiviseringen som kostet millioner av menneskeliv. Nansens svakhet for Russland og blindhet overfor Ukraina er dessuten et fenomen som rammer mange av oss som har studert russisk sprĂ„k, kultur og historie. Vi har lĂŠrt Ă„ se verden fra Moskva – ikke fra Ukraina og Belarus. Russlands-mystisismen og beundringen har vĂŠrt sterk.

Det kommer en tid etter krigen. Da mÄ Russland igjen integreres i Europa. Og her har Nansen faktisk noe Ä lÊre oss.

Denne kronikken er skrevet under inntrykk av horrible russiske krigsforbrytelser i Ukraina. Den er et oppgjĂžr med norsk Russlands-romantikk – ogsĂ„ min egen – gjennom eksempelet Nansen.

Men det kommer en tid etter krigen. Da mĂ„ Russland igjen integreres i Europa. Og her har Nansen faktisk noe Ă„ lĂŠre oss. For hundre Ă„r siden var Russland ogsĂ„ forhatt av mange – for sin kommunisme. Nansen sĂ„ derimot klart at det stĂžrste landet i Europa ikke kunne stĂžtes vekk. Han ville skjĂŠre gjennom politikk og inkludere russerne. Snart kan dette bli aktuelt igjen. Russland er en del av Europa og europeisk kultur – enten vi vil eller ei.