Eksil er en sykdom som dreper langsomt

I Norge er folk ikke klar over hvilke utfordringer journalister står overfor i autoritære regimer.

En kald kveld i november dukket flere meldinger opp på mobilen min. En Pakistan-basert politiker som er tett på Imran Khan, cricketspilleren som ble politiker, informerte meg om noe som nærmest ga meg et panikkanfall.

Det skulle finnes en plan om å ta livet av meg.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk denne informasjonen. Det kan være fordi Pakistans forrige statsminister, Imran Khan, nylig er blitt en krass kritiker av det pakistanske militæret, som i virkeligheten har styrt landet i mer enn 35 av Pakistans 75 år lange historie.

Journalist ble drept

Imran Khan ble fjernet fra makten i april ved parlamentarisk mistillitsvotum. Han beskylder hæren for å ha veltet regjeringen. Khan og hans nære allierte er blitt anklaget for oppvigleri.

En journalist, Arshad Sharif, som står Khans politiske parti nær, og som er kritisk til militærets innblanding i politikken, ble drept i oktober i Nairobi. Politiet sier at det dreier seg om forveksling av identitet. Khan og partiet hans hevder at det var et «planlagt attentat».

Jeg har levd utenfor Pakistan i mer enn fem år nå. Jeg skriver fortsatt om saker fra min hjemprovins Balutsjistan, som er blitt til et svart hull hva informasjon angår. Balutsjistan, Pakistans urolige sørvestlige provins, har siden 2000 vært en scene for vold og innbyrdes kamp mellom sekulære separatistopprørere og pakistanske sikkerhetskrefter. Det militære kontrollerer mediene strengt, og de trakasserer og tidvis arresterer journalister for å skrive om Balutsjistan. I noen tilfeller er journalister til og med blitt drept.

Jeg ble trakassert uopphørlig

I desember 2015 besøkte The Guardians pakistanske korrespondent og jeg Balutsjistan for å treffe familiene til savnede personer som myndighetene hadde sørget for å få til å forsvinne på grunn av deres påståtte forbindelser med separatistopprørere. Vi besøkte også Gwadar, en liten, støvete kystby på grensen til Iran. Der møtte vi folk som var lite fornøyde med Kinas investeringer i Pakistan.

Mens vi gjennomførte intervjuer, mottok jeg en serie anonyme telefonoppringninger fra etterretningsmyndigheter som var interesserte i rapporten og i detaljer fra intervjuene. Da jeg nektet, begynte de å ta opp telefonsamtalene.

Da jeg ikke sluttet å dekke Balutsjistan, ble huset mitt i Islamabad ransaket. Jeg ble trakassert uopphørlig. I januar 2017 beskyldte pakistanske myndigheter meg for å tjene en vestlig agenda for å sabotere kinesiske investeringer i Pakistan. Jeg så ingen annen utvei enn å forlate Pakistan.

Komiteen for journalisters beskyttelse – The Committee to Protect Journalists (CPJ) – og den Belgia-baserte Protect Defenders-organisasjonen sendte meg i 2017 til Norge, hvor jeg skulle ta et masterstudium.

Venner døde på mystisk vis

I juli 2020 ble jeg og seks vestlig-baserte journalister og forfattere beskyldt for å skade Pakistans utenriksinteresser, i henhold til et angivelig internt regjeringsnotat. Bare fire måneder før denne lekkasjen ble en av mine journalistvenner, Sajid Hussain fra Balutsjistan, som var kritisk til militæret, funnet død i en elv i Sverige. Der hadde han levd i eksil i fire år. Fem måneder senere ble en annen aktivistvenn, Karima Mehrab, funnet død i sjøen ved Toronto, Canada.

Da navnet mitt dukket opp i den angivelige lekkasjen, rådet en norsk diplomat meg til å ha på meg sikkerhetsalarm. Det norske UD, Norsk Redaktørforening og politiet ble involvert. I august 2020 fortalte det norske politiet meg at det var «en potensiell sikkerhetstrussel» mot mitt liv, men det var utenfor Norge.

Ironisk nok avviste UDI bare noen måneder etter disse oppskakende nyhetene min søknad om opphold for å ta enda en mastergrad. Til tross for at de hadde mottatt svært klare bevis på alvorlige trusler mot mitt liv, ga UDI meg permanent oppholdstillatelse først nå i desember – etter 14 måneder med utmattende venting. Nå uroer jeg meg for om UDI vil gi livspartneren min opphold.

Tar med seg ett traume

Jeg sliter med å finne tilbake til noe som ligner et slags dagligliv. En gang var jeg en internasjonal korrespondent i Pakistan. Nå lever jeg et isolert liv. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg brukte åtte viktige år av livet mitt på journalistikk.

I Norge er folk ikke klar over hvilke utfordringer journalister står overfor i autoritære regimer, og det traumet de tar med seg i eksil.

Journalisten Hussain skrev «eksil er en sykdom». For meg er det en sykdom som smerter, og som dreper langsomt. En venn sa en gang spøkefullt: «Kiyya, de utfordringene du har hatt, vil bare bli et journalistisk scoop den dagen du dør.» Ja, sa jeg, en levende person har ingen verdi.

Oversatt av Bjørg Hellum