Hvor går Aschehoug?

  • Erik Rudeng
    Erik Rudeng
    Kulturhistoriker
Forlagene må reaktivere sitt samfunnsoppdrag og sin samfunnsmessige kompetanse, utvide bokkulturen til å omfatte grupper som nå mer og mer ser ut å falle utenfor, mener kronikkforfatteren. Avbildet er Sehesteds gate 3, for tiden drapert med store bannere om 150-årsjubiléet.

Tirsdag er det 150 år siden Aschehoug forlag startet. Jubileet aktualiserer utfordringer som hele det norske bokmarkedet står overfor.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1872 sto det norske samfunnet med en kapitalfattig og skrøpelig forlagsbransje.

J.W. Cappelens forlag fra 1829 hadde spesialisert seg på religiøs litteratur og skolebøker. De fremste skjønnlitterære forfatterne utkom på Gyldendal i København. Flere forsøkte å løfte norsk utgivervirksomhet opp til dansk nivå, men lyktes ikke.

En 22 år gammel filologi-student med migrene bestemte seg for å avbryte studiene: «Mit hoved nu er som en udbrændt vulkan.» Han ville gifte seg og bli sin egen herre.

Med penger fra svigerfamilien gikk han inn som medeier i forlagsbokhandelen H. Aschehoug & Co. Der overtok han i 1888 den lille utgivelsesavdelingen. Med dette som utgangspunkt revolusjonerte rektorsønnen William Nygaard de følgende årene den norske bokverdenen.

«Norske bøker på norsk forlag!»

Den unge forleggeren holdt seg med skarpe rådgivere: nasjonalitetsteoretikeren Moltke Moe, forfatterne Arne Garborg og Hans E. Kinck. Faren, Marius Nygaard, hadde sitt store nettverk av skolefolk og humanistiske forskere. Svigerfaren Andreas Wiel, som hadde skapt Nordens største trelastindustri i Halden, fastholdt usentimental nøkternhet, men kunne også gi betydelig støtte.

Med Arne Garborg og Fridtjof Nansen som spissforfattere ble Aschehoug i tiåret før 1905 selve innbegrepet av Nygaards eget slagord: «Norske bøker på norsk forlag!»

Erik Rudeng er kulturhistoriker, forfatter og har hatt flere sentrale roller i norsk forlags- og kulturliv.

Det ideologisk-vitenskapelige venstremiljøet rundt forlagets dominerende tidsskrift Samtiden gjorde Aschehoug særlig politisk sentralt. Nesten en hel forfattergenerasjon dreide vekk fra København. Mange av dem gikk til Aschehoug – Nini Roll Anker, Ragnhild Jølsen, Sigrid Undset, Johan Falkberget, Arnulf Øverland og en rekke andre.

Grunnleggende verk som Aschehougs Konversationsleksikon, lærebøker og profilert sakprosa så dagens lys. Aschehoug ble det største forlaget for moderne norsk litteratur av praktisk talt alle slag, ikke minst for den høyere skolen.

Et norsk monopolforlag?

Parallelt med Aschehougs utvikling la den visjonære lederen av Gyldendal i København, Peter Nansen, opp til et ærgjerrig internasjonalt medieselskap. Det ble kalt «det store germanske Kabel-Net» ut fra tidlig dansk filmproduksjon, og også omfattet rettighetene til «de fire store» norske forfatterne, danske forfattere, et mulig svensk forlag – og Aschehoug. Det planla baser også i Berlin og New York.

Tilbudet var en fusjonering med gjensidig eierskap i hverandres forlag og overføring av samtlige norske forfattere på Gyldendals liste til Aschehoug. Nygaard kastet seg over saken. Midt under unionskrisen med Sverige sommeren og høsten 1905 sto han vakt som korporal i Smålenenes landstormbataljon ved selve grensen ved Kornsjø. Samtidig førte han pr. korrespondanse intense forhandlinger som lenge syntes nær ved å lykkes. Det ville ha gjort Aschehoug nærmest til monopolforlag i Norge.

Flere ganger senere forsøkte han å kjøpe rettighetene til de norske forfatterne, men Gyldendal oppfattet Nygaard mer og mer som urimelig sta og nøyeregnende.

Prosessen endte isteden overraskende: Etter en forrykende mediekampanje lyktes en krets ledet av dynamiske Harald Grieg i å skrape sammen aksjekapitalen til Gyldendal Norsk Forlag i 1924. Dermed sikret de «hjemkjøpet». Dette ble begynnelsen på en mer pluralistisk norsk forlagsstruktur, i motsetning til Sverige og Danmark, hvor henholdsvis Bonnier og «Den gyldendalske Boghandel» dominerte markedet.

Senere uttalte Nygaard at det nok var best at det gikk som det gikk. Dermed ble også det fullstendige familieeierskapet til Aschehoug sikret, uten noe kluss fra København.

En utadvendt forleggerrolle

William Nygaard den eldre interesserte seg langt ut over sitt eget firma og sin egen bransje. Han grunnla i 1895 Forleggerforeningen, som han ledet og holdt sekretariat for i flere tiår. Innførte kollektive og regelmessige forhandlinger med Bokhandlerforeningen. Utformet utkastet til Normalavtalen med forfattere fra 1902. Var i en årrekke valgt til Kristiania bystyre og formannskap. Satt i utdannings- og kulturkomiteen på Stortinget, komiteen for Deichmanske bibliotek. Var i en årrekke styreleder for Nationaltheatret. Og så videre.

Mer enn noen formet Nygaard en kulturpolitisk utadvendt forleggerrolle. Denne ble senere videreført i offentligheten av Harald Grieg, Henrik Groth (Cappelen), Brikt Jensen og blant andre Nygaards sønnesønn William.

William Nygaard den yngre fotografert i Aschehougs lokaler i 1989.

Norsk Pen, avdelingen av den tidlige internasjonale ytringsfrihetsorganisasjonen Pen International, ble gjennom mange år i mellomkrigstiden og senere hjulpet frem av sønnen, magister Mads Wiel Nygaard og hans medarbeidere.

Denne langsiktige, felles bransjeorienteringen hadde rikelig rom for stormfulle interessekonflikter mellom de ulike bokhandler-, forlegger-, forfatter- og oversetterforeningene her i landet. Men tradisjonen for kollektiv fornuft og regulære forhandlinger skapte avklaring. Utredninger og tillitsbaserte diskusjoner banet vei for felles front i store spørsmål.

Har skapt enorme inntekter

En hovedtanke var at et så lite språk- og boksamfunn som det norske ville være best tjent med offentlig regulerte og forutsigbare markedsrammer med fellestiltak.

Derfor lot det seg sensasjonelt gjøre å få brakt merverdiavgiften på bøker ned til 0. Senere ble klare vederlag for opphavsrettigheter i forbindelse med bibliotekbruk og maskinkopiering sikret.

Dette har skapt enorme inntekter til fordeling mellom blant andre norske forlag, forfattere og oversettere. Vår hjemlige vederlagsorganisasjon Kopinor har primærbakgrunn i bokbransjen. Den er de siste tiårene blitt et forbilde på globalt nivå. Organisasjonen Norla for å fremme norsk litteratur i utlandet er et annet eksempel.

Det lot seg sensasjonelt gjøre å få brakt merverdiavgiften på bøker ned til 0

Forhandlingene mellom Nasjonalbiblioteket og opphavsorganisasjonene, om digitalisering og allmenn tilgjengeliggjøring av norske bøker frem mot de senere år, er et aktuelt resultat i særklasse. Denne sentrale avklaringen av rettighetene er unik i verden og gjør Nasjonalbiblioteket til en ledende – og beundret – internasjonal institusjon i sitt slag.

Det er vanskelig å tenke seg denne lange utviklingen helt uten Nygaard og en juridisk falanks med rot i familiebedriften – tre generasjoner opphavsrettsjurister – Kristen Nygaard, Fredrik Winsnes og Harald Bjelke.

Jubileumsformer

Forlagsjubileer er anledninger for svært store ord. Ikke minst i en stat hvor forlagshistorie er intimt knyttet til nasjonal og kulturell selvstendighet.

Aschehougs første 50 år ble feiret midt under streikebølger og en begynnende bankkrise i 1922 – i den nye mauriske hall på Hotel Bristol. 425 gjester fra kulturliv, universitet, storting og regjering. «En kvart million kroner» ble utdelt til stipendprogrammer for forfattere, lærere, bokhandelmedhjelpere og til studiet av norsk språk og nordisk litteratur. 15 talere lovpriste det nasjonale forlag. Deretter fulgte et jazzband «i intens virksomhet».

Den mauriske hall så slik ut på 1920-tallet.

Ved 100-årsjubileet i 1972 var det festforestilling på Nationaltheatret. Kongen og kronprinsen satt i losjen, og teaterets mest folkekjære skuespillere fremførte dikt og litterære scener. Kledd i sjakett fremførte styreformann, høyesterettsadvokat Knut Tvedt, en manende og høyst imponerende tale hvor han innprentet forlagets lysende meritter og betydning. Om kvelden var man tilbake i den mauriske hall – den siste store bankett i det sagnomsuste festlokalet før Olav Thons drastiske ombygging.

Bare tre år senere feiret det i sin tid vesentlig mer kulturradikale «Gyldendal Rødt Forlag» (som det ble kalt i konservative kretser) sitt 50-årsjubileum. Det foregikk i løssluppen, ekte danskinspirert 70-tallsstil på Norges Varemesse på Sjølyst. Siden har mye skjedd med de to forlagene og i norsk bokbransje.

Forlagenes samfunnsoppdrag

Etter tiår med deregulering i samfunnslivet og nye skremmende økonomiske og kulturelle skiller, voksende global klimakrise, nylig pandemi og nå krig i Europa har landet fortsatt behov for seriøse forlag som tar opp vitale felles utfordringer.

Nyliberalistisk tankegods har sådd skepsis til regulering av bokmarkedet. Samtidig har finansielle aktører kastet seg inn i oppkjøp av bestselgerforfatterskap i håp om høye gevinster. Imens krever teknologiske og markedsmessige strukturendringer forståelig nok massiv oppmerksomhet i forlagsledelsene.

Bokloven vil neppe kunne forsvares hvis ikke de største forlagene søker å reaktivere sitt samfunnsoppdrag og sin samfunnsmessige kompetanse

Dette var noe av bakgrunnen for forslaget til ny boklov nå i august.

Lovutkastet tar sikte på å fremme faste og forutsigbare forhold i bransjen og å begrense tilløp til spekulasjonsøkonomi. Bokloven vil neppe kunne forsvares hvis ikke de største forlagene søker å reaktivere sitt samfunnsoppdrag og sin samfunnsmessige kompetanse.

Dette betyr ikke minst å bidra til å utvide bokkulturen til å omfatte grupper som nå mer og mer ser ut til å falle utenfor. Det gjelder mange unge gutter spesielt og lite lesende grupper generelt. Årsaksforholdene er sammensatte og vanskelige å forstå, men forlagene selv må yte mer. Og de må i samarbeid med andre – og hverandre – finne ut hvordan.

Hvor vil Nygaardene gå?

Aschehoug-konsernets største ressurs i offentligheten synes i dag å være dets suverene stilling på skjønnlitteraturens område.

Sammen med datterselskapet Oktober hadde forlaget over 36 prosent av markedet i 2021. Denne posisjonen avspeiler seg i høy grad i det populære jubileumsprogrammet i glasshuset foran Aschehoug-villaen i Drammensveien 99 i disse dager. Men foreløpig virker programmet heller spedt for samfunnspolitikkens og samfunnsdebattens vedkommende.

I forrige uke overtok Gyldendal 50,1 prosent av aksjene i det nye Forente Forlag under ledelse av Håkon Harket (Press, Pax, Dreyer, Spartacus). Samtidig annonserte Gyldendal at investeringen følges opp av en ny økonomisk innsprøyting i sakprosaen.

Foreløpig virker programmet heller spedt for samfunnspolitikkens og samfunnsdebattens vedkommende

Gyldendals – eller Cappelens – satsinger gjør det på ingen måte umulig for Aschehoug å gjøre seg mer gjeldende i samfunnsdebatt og annen kunnskapsrettet sakprosa. Men det går ikke uten en vesentlig sterkere motivasjon og forlagsfornyelse på dette sentrale offentlige feltet. I et proklamert «jubelår» med tanke på finansielt rekordoverskudd på nærmere 160 millioner kroner kan en slik vending neppe sies å være uoverkommelig.

Tom Harald Jenssen (69) vil før eller siden gå fra borde som forlegger i Norges største forlagshus Cappelen-Damm (eid av kapitalsterke Egmont i København). Da vil den garvede Mads Nygaard (53) i Aschehoug trolig fremstå med forsterket tyngde i bransjen. Uten at dette snakkes høyt om, knytter det seg derfor adskillig interesse til hvor Nygaardenes gamle «nasjonale forlag» vil gå. Hvordan vil forlaget forstå sitt samfunnsmessige oppdrag? Og i hvilken retning vil det legge sin ambisjon og intellektuelle kapasitet i tiden fremover?