Kronikk

Mobbingen i skolegården er kanskje naturlig. Men vi er bedre enn det.

  • Tommy Sørbø
    Tommy Sørbø
    Forfatter og kunsthistoriker
En viss grad av aggresjon og vold ble sett på som naturlig, ikke minst i spisefriminuttet i gutteskolegården i Norges største industriby, skriver Tommy Sørbø. Her fotografert sin gamle skole, hvor han gikk trinnet over mobbeofferet Bernt.

Vi voksne kan ikke gå omkring og trøste oss med at «all you need is love».

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvorfor fortsetter barn å mobbe hverandre nesten uansett hvor store ressurser som settes inn for å forhindre mobbingen? Det er et spørsmål jeg alltid har vært opptatt av. Dels fordi jeg, som svært mange andre, selv ble mobbet på skolen, men først og fremst fordi jeg kjente til Bernts skjebne.

Bernt gikk en klasse under meg på Østsiden skole i Porsgrunn. Han var i mange år et forsvarsløst offer for vold og psykiske ydmykelser fra andre elever. Jeg kjente ikke Bernt, men jeg har et bilde av ham i erindringen, der han ligger under en annen gutt på asfalten i skolegården. Gutten deljer løs på ham, mens det står en heiagjeng rundt.

I 1967, da Bernt gikk i sjette klasse, døde han. Det jeg og klassekameratene mine fikk høre, var at det skyldtes skader etter at noen hadde «slått hue hans i pissrenna nede på guttedoen». Den sladderen utpekte som hovedansvarlig, ble i alle år senere bare kalt for «Morderen».

Ingen ble noen gang dømt, og meg bekjent fikk Bernts familie aldri noe unnskyldning for det som skjedde.

En verkebyll

Et barns plutselige uavklarte dødsfall. Det fikk naturligvis ryktene til å gå. Særlig i en tid der åpenhet om slikt ble sett på som uhørt, og hvor barns og voksnes verden var mer adskilt enn i dag.

Jeg fikk aldri med meg at Bernts død ble nevnt i avisene og på nyhetene, men jeg snappet opp rykter om at politiet hadde vært på skolen og forhørt noen elever. Jeg husker det fordi detektivserien «Perry Mason» gikk på TV akkurat da. Klassekameratene mine og jeg diskuterte hvordan detektiven som var satt til å løse mordmysteriet på vår skole, kom til å forhøre de bøllene som var mistenkt.

Men saken ble aldri løst. I hvert fall ikke slik vi opplevde det. Dermed ble den en verkebyll for Bernts nærmeste, og sikkert også for han som folkesnakket utropte til den ansvarlige for udåden. En person som for lengst er død.

Det naturlige kan du ikke endre

På Østsiden skole den gangen holdt gutter og jenter til i hver sin del av skolegården. Lekeapparater og grønne pletter fantes ikke, og slagsmål var, slik jeg husker det, hverdagskost.

Det fulgte nesten alltid samme mønster: To gutter ryker i tottene på hverandre. Det samler seg en gjeng rundt, som heier på den ene eller den andre. Den som får overtaket, roper til den han har under seg: «Gir du deg!?» Og gir han seg ikke, blir trusler fremført.

Tommy Sørbø er dramatiker, forfatter og kunsthistoriker. Han gikk trinnet over Bernt på Østsiden skole.

Hårfarge, kroppsfasong, brillebruk og andre kjennetegn blir hånet, armer vridd og spyttklyser utdelt, inntil offeret stønner «nåde», eller til inspiserende lærer brøyter seg vei gjennom heiagjengen og skiller kamphanene.

Så lenge noen ikke fikk varige mén, var både lærernes og vår holdning at dette var noe vi måtte tåle. De verste slåsskjempene risikerte naturligvis å få nedsatt oppførselskarakter og melding med hjem, men gutter var nå en gang gutter.

Likte du klassisk musikk, hatet fotball, brukte briller eller gikk ned en rar genser – ja, så hadde du selv ansvaret for å holde deg unna alle de feller og farer som lurte på et sted der mange barn var stuet sammen på et lite område.

Kort sagt: En viss grad av aggresjon og vold ble sett på som naturlig, ikke minst i spisefriminuttet i gutteskolegården i Norges største industriby. Og når noe var naturlig, var det ikke stort å gjøre med det. En fryktelig fatalisme som kanskje var noe av grunnen til at mishandlingen av Bernt fikk fortsette til tross for foreldrenes varslinger.

Skal vi gi dem rett?

I dag ville neppe noe slikt skjedd uten at noen hadde grepet inn. Noen tiår senere forandret nemlig synet på mobbing seg. «Barn er ikke slemme», begynte vi å si på 1980-tallet. Selvfølgelig hendte det at barna våre utførte voldelige handlinger, men det handlet ikke om deres iboende egenskaper, det vi gjerne forstår som vår natur eller essens.

Nå skyldtes volden miljø, kultur eller sykdom. Det vil si forhold som samfunnet og den enkelte hadde mulighet til å kunne påvirke gjennom for eksempel opplysning, holdningskampanjer, ulike pedagogiske virkemidler og behandling.

Men i vårt ønske om selv å kunne forme virkeligheten har vi kanskje undervurdert naturens betydning. Som far til en niåring i dag har jeg nemlig inntrykk av at det ikke er blitt mindre mobbing blant unge enn tidligere, selv om den fysiske volden i skolegården er redusert.

I vårt ønske om selv å kunne forme virkeligheten har vi kanskje undervurdert naturens betydning

Inntrykket underbygges av vitenskapelige undersøkelser som peker på at selv om samfunnet bruker store ressurser for å unngå mobbing, er fremdeles følelsen av krenkelse hos ofrene ikke mindre enn før. I Novas rapport «Ungdata 2020», som går tilbake til 2010, heter det: «Mobbing har lenge stått høyt på dagsordenen, og til tross for store nasjonale kampanjer og skolebaserte tiltak har omfanget av unge som rapporterer om mobbing, ikke endret seg særlig mye.»

Og hva betyr så det? At vi må slå oss til ro med at det alltid vil være en viss grad av mobbing både i samfunnet generelt og blant barn og unge spesielt? Langt ifra.

En slik slutning fra «er» til «bør» er et farlig feilgrep. Det kan på nytt åpne opp for den skjebnesvangre fatalismen som regjerte både i skolegården og på lærerværelset da jeg var barn.

Ja, det vil være å gi de elevene rett som svarte slik da skolen konfronterte dem med beskyldningen om at de hadde «vært borti Bernt i skolegården»: «Ikke (…) mer enn hva en enhver annen er utsatt for en vinterdag.» (Hentet fra et vedlegg til en skolestyresak i 1967.)

Ut av naturtilstanden

Jeg håper aldri det blir noen menneskerett å kunne gå gjennom livet uten å føle seg krenket av andre. Det vil i så fall åpne opp for et samfunn som strider mot alle de demokratiske og humanistiske verdiene vi er stolte av.

Men det vi må kunne forlange, er at vi voksne ikke går omkring og trøster oss med at «all you need is love». Mobbing er et komplekst fenomen. Det er likevel en fundamental forskjell på den som er offer for mobbingen, og den som utfører den, selv om vi kan ha medfølelse med begge parter.

Vold, egoisme og destruktivitet ser dessverre ut til å være en del av det å være menneske. Men vi må evne å sette grenser for det på en langt mer konsekvent og human måte enn det Bernt erfarte mot slutten av sitt altfor korte liv.

Det var en slik grensesetting som en gang løftet oss ut av naturtilstanden og inn i sivilisasjonen. Det skulle bare mangle om vi ikke også skulle gjøre det samme på skolen. For det er nå en gang sånn at naturen ikke alltid er på det godes side.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Gutten som aldri fikk fred

  2. Hatet gror i utenforskapet. Det kan forebygges i skolen.

  3. Maria Kjos Fonn: Vi trenger et #metoo mot mobbing

Les mer om

  1. Mobbing
  2. Vold