Kronikk

Kronikk: Aylan vil leve videre

  • Sevda Clark
Når paroler mot innvandring er en enkel stemmesanker ved valgurnene, er det dette sårbare barnet som står i sentrum for Europas definisjon av seg selv, skriver kronikkforfatteren.
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fotografiene er nettopp blitt publisert av en ung gutt, Aylan.

Vi ser ham liggende med ansiktet ned på en feriestrand, vasket opp på land, ikke del av «svermen» som David Cameron snakket om, men som en enslig sjøstjerne.

Sevda Clark.

Jeg minnes historien om stjernekasteren: Om den personen som snubler over en gutt, gående alene langs stranden i grålysningen hver morgen. Han kaster levende sjøstjerner tilbake i havet.Den skeptiske fortelleren spør gutten om «hvordan det å redde noen få, når så mange er fortapt, vil gjøre noen forskjell i det hele tatt?» Gutten plukket opp en sjøstjerne, kastet den tilbake i havet og sa «det gjorde en forskjell for den der…»

Hvit, europeisk og velstående

Tidligere denne uken har en fransk domstol tilkjent en kvinne på landsbygden i Ariège-distriktet 5000 kroner i uføretrygd, fordi hun angivelig var blitt tvunget til å søke tilflukt i en låve uten innlagt strøm, på grunn av en allergi mot Wi-Fi.

Hun hevdet at hun lider av elektromagnetisk hypersensitivitet (EHS), og stråling fra mobiltelefoner, Wi-Fi og TV-apparater kan utløse alvorlig ubehag.

Å være tvunget til å leve under slike forhold er beklagelig, mente retten: For en formodentlig hvit, europeisk og velstående tidligere radio-produsent-kvinne.

Vasket opp på en tyrkisk turiststrand

Still denne privilegerte bindestreks-identiteten opp mot dette barnet, funnet alene, vasket opp på en tyrkisk turiststrand. Nå definert og besudlet av store presseorganer som «migrant», begrepet som fører tanken hen til fornuft, valg, selvbestemt vilje til å plassere seg selv i en båt, omtrent som i en viking-begravelse.

Gutten var ikke blitt «tvunget til å flykte» fra «ubehaget» han befant seg i.

Hvis vi skal følge standardfortellingen, med bomull foran øynene, var Aylan en villig deltager i den omvendte koloniseringen av Europa fra de muslimer som tidligere var blitt kolonisert selv. Han hadde valgt å forlate sitt krigsherjede hjemland.

Sørgelig nok begynte demoniseringen av slike folk med statsministeren i mitt eget land, John Howard, med den fabrikerte historien om afghanske flyktninger som kastet sine barn over bord. Senere ble det klart at det eneste som var blitt kastet over bord var sannheten. Og med den medlidenheten.

Paroler mot innvandring er en enkel stemmesanker

Et tiår senere, når paroler mot innvandring er en enkel stemmesanker ved valgurnene, er det dette sårbare barnet som står i sentrum for Europas definisjon av seg selv:

Er Europa anti-muslimsk? Var Aylans eneste forbrytelse at han var muslim?

Han deler denne forseelsen med barn som flykter fra det Human Rights Watch har kalt etnisk rensing i Myanmar. Bilder av barn som brennes levende sirkulerer på nettet, men på grunn av det taushetens slør som er blitt plassert aktivt over folkemordet der, er ikke kildene lett å verifisere.

Vi leser om «masse-exodus» av båtflyktninger som rømmer fra konsentrasjonsleirer i Rakhine-distriket, rettet mot folk som hører til den muslimske tro, folk som er blitt fratatt statsborgerskapet og som staten nekter å anerkjenne som de lovlige borgere de faktisk er.

«Niks, niks, niks»

Vi har sett massegraver i Thailand, med menn, kvinner og barn som førsøkte å rømme fra disse konsentrasjonsleirene. De kastet seg ut i menneskesmuglernes vold, i håp om å finne sikkerhet. Mange båter med asylsøkere fra Myanmar som kom til Thailand, Malaysia og Indonesia ble skjøvet ut på havet igjen, som del av den nulltoleransen som den australske regjeringen forfekter.

Jeg skammer meg over at det var Australias statsminister Tony Abbott som igjen ledet flokken med sine nå beryktede ord «niks, niks, niks» til flyktningene fra Rohingya:

«Australia vil absolutt ikke gjøre noe som kan oppmuntre noen til å tro at de kan komme seg på en båt, at de kan samarbeide med menneskesmuglere om å starte et nytt liv,» sa han ifølge avisen Guardian.

«Jeg beklager, men hvis dere ønsker å starte et nytt liv, så kom gjennom hovedinngangen, ikke prøv bakdøren.»

«Ikke tro at det å gå om bord i en sprukken båt under kommando av en menneskesmugler kommer til å gjøre dere selv eller familiene deres noe godt,» fortsatte han.

Ifølge internasjonale byråer kan mellom 3000 og 4000 mennesker fortsatt være om bord i båter til havs. Men det finnes ingen bevegelsesfrihet for slike mennesker som er blitt ydmyket, tråkket på, glemt og avhumanisert. Havet er blitt deres konsentrasjonsleir.

Å bygge en mur

Men tilbake til Europa, her er noen stater mindre oppriktige om grunnene til at de skjerper holdningen mot flyktninger.

I forrige måned opplyste FN at den syriske borgerkrigen hadde tvunget mer enn 4 millioner syrere til å flykte fra landet sitt.

Slovakia kunngjorde at de vil ta imot 200 syriske flyktninger, fikk vi vite for en ukes tid siden, så lenge de er kristne. «I Slovakia har vi ikke moskéer,» sa en talsmann for innenriksdepartementet til Wall Street Journal. Derfor «vil vi bare velge de kristne», sa tjenestemannen.

Ungarns reaksjon: Å bygge en mur med piggtråd for å holde de desperate menneskene ute, åpenbart rede til å dø for å komme inn. Og, da de forsøkte å forlate Ungarn for å reise til Tyskland med gyldige tyske pass og togbilletter, hindret politiet i Budapest flyktninger fra å gå på toget til Tyskland.

Tyskland har lært av sin fortid

Logikken fortsetter å motsi seg selv: Hvis argumentet for å avvise flyktninger kun er økonomisk, så hvorfor hindre at de reiser, på lovlig vis, til et annet og mer mottagelig europeisk land?

Tyskland har vist at de har lært av sin sørgelige, mørke fortid.

Ironien er: Mens Tyskland lever i skyggen av en historie der mennesker ble satt på tog til Auschwitz fra Tsjekkoslovakia, ble rundt 200 flyktninger i Tsjekkia denne måneden dratt ut av et tog til Tyskland, trass i at de hadde gyldige billetter.

De fikk registreringsnummer skrevet på armene med vannfast tusj. Det eneste som manglet var et svart armbånd. Tydeligvis var Den tsjekkiske republikk uforberedt og ble tatt uforvarende.

Aylan vil leve videre

Når jeg igjen ser på dette bildet av Aylan, ser jeg et levende, menneskelig vesen som kan tjene som en påminnelse om denne mørke perioden i vår menneskelige historie.

Han vil leve videre, mens de tilsynelatende levende ser på med harde hjerter fra sidelinjen – strendene.

I den opprinnelige historien om stjernekasteren, reflekterer fortelleren over denne erfaringen:

«Jeg forstår», sa jeg. «Kall meg en ny kaster». Først da lot jeg meg selv tenke, at han er ikke alene lenger. Etter oss vil det komme andre…Kanskje langt der ute, helt i utkanten av verdensrommet, ble en ekte stjerne tatt opp og kastet…I et øyeblikk kastet vi sammen på en uendelig strand, ved siden av en ukjent som kastet soler…Vi hadde gått oss vill, tenkte jeg, men vi hadde bevart, noen av oss, minnet om den perfekte sirkel av medfølelse fra livet til døden, og tilbake til livet igjen.» (The Star Thrower, side 181)

I det omvendte av stjernekaster-fortellingen, er dette en appell til stjernefangere: Til de sjeler som ikke har mistet medfølelsens menneskelighet, om ikke å stå på sidelinjen og se, men fange disse stjernene der de kastes mot oss fra universet.

Les gjerne også disse sakene:

Joacim Lund kommenterer:

Les også

Var det riktig å publisere dette bildet?

Nyhetssak:

Les også

Ungarns statsminister: Vi vil ikke ha massevis av muslimer her

Aftenpodden:

Les også

Bildet som river i hjertet, eldrekampen i Oslo og valgkampens skyldfordeling

Per Anders Madsen kommenterer:

Les også

  1. Europa må organisere flukten

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Politikk
  3. Migrasjon
  4. Flyktninger