Kronikk

Den betingede åpenheten om psykiske lidelser | Ole Jacob Madsen

  • Ole Jacob Madsen
    Ole Jacob Madsen
    Professor i kultur- og samfunnspsykologi, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Før var det skamfullt å fortelle at man slet med angst eller depresjon. Mens nå er tabuene løftet vekk. Det tror jeg er en forhastet slutning, skriver kronikkforfatteren. Foto: Stein J. Bjørge

Utenfor den redigerte medievirkeligheten er anerkjennelse av psykisk sykdom fortsatt et knapphetsgode.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Den nye åpenheten» om psykiske lidelser er blitt mye diskutert i det siste, som i Aftenposten der NRKs Jeg mot meg er blitt behørig belyst.

Problemstillingen om «den nye åpenheten» utelukkende er et gode eller også har noen ulemper, baserer seg imidlertid på noen tatt for gitte antagelser som ikke er så opplagte som man skulle tro.

Ole Jacob Madsen

En forhastet slutning

«Den nye åpenheten» om psykiske lidelser forutsetter at «den gamle lukketheten» er et tilbakelagt stadium. Før var det skamfullt å fortelle at man slet med angst eller depresjon. Mens nå er tabuene løftet vekk. Det tror jeg er en forhastet slutning.

Noe har riktig nok endret seg. Fremveksten av sosiale medier har gitt plattformer som ikke før fantes. Her kan man ikke bare gi uttrykk for uredigerte meningsytringer, men også lidelser og sykdommer som før var henvist til det private rom. Dermed oppstår det en ny, virtuell vev av diskusjonsfora, blogger og podkaster viet spekteret av psykiske diagnoser.

Les også

Tunge psykiske lidelser kan gi en svak stemme. Da er det opp til oss andre å høre bedre etter. | Ingeborg Senneset

Statsministerens sykmelding var et vannskille

«Den nye åpenheten» henviser også til tendensen til at offentlige personer står frem i mediene med private betroelser om psykiske lidelser. Her blir statsminister Kjell Magne Bondeviks sykmelding i 1998 grunnet en depressiv reaksjon regnet som et vannskille.

Det ble tydelig at noe hadde endret seg da hendelsen dukket opp igjen i NRKs Da vi styrte landet og Thorbjørn Jagland beklaget sine uttalelser 20 år tidligere der han foran åpent kamera gikk langt i å kritisere en sykmeldt Bondevik. Slikt er ikke lenger akseptabelt.

Kjente personer

Åpenhetstrenden ble særlig merkbar på 2010-tallet da de fleste psykiske diagnoser ble «tatt» av hver sin kjendis, med unntak av de tyngste lidelsene som schizofreni.

Selvsagt har også kjente personer rett til å ha en «psykisk helse» slik Rådet for psykisk helses «Alle har en psykisk helse»-kampanje minner om. Men etter unison hyllest ble selvavsløringene også anklaget for typisk å meddeles for å skape interesse for lanseringer.

Rollefigurer i terapi

Fiktive karakterer utstyres dessuten i dag gjerne med et lyte for å skape interessant dybde. Fordums fullkomne agenter som Modesty Blaise eller James Bond erstattes av bipolare Carrie Mathison (Homeland) eller amnestiske Jason Bourne. Michael Corleones (Gudfaren) moralske kamp mellom lovlydig familiefar og mafiøs pater familias er i Tony Sopranos skikkelse oppgradert med en psykologisk konflikt han går i behandling for.

Dette scriptet later også til å ha smittet over på merkevarebyggingen av kjendiser, som dermed garneres med større troverdighet. Ikke ulikt å dedikere seg til et veldedig formål, slik Lady Diana og andre gjorde på 80-tallet, noe som for lengst har mistet nyhetsinteressen.

Jeg mot meg

Den tredje tendensen ser ut til å være inspirert av de to første der de etablerte mediene lager program om mentale lidelser, som NRKs gruppeterapiserie Jeg mot meg og podkasten Hos Peder.

Og som med «den nye åpenheten» blant kjendiser later fiksjonen også her å ha hatt en spillover-effekt. Produsenten av Jeg mot meg, Elisabeth Stabell fra Anti TV, har sogar vedgått hvordan hun i strekk så alle episodene av HBOs dramaserie In Treatment, der vi følger motoverføringene klientene vekker i den psykodynamisk orienterte Dr. Paul Weston, og lenge har villet lage en terapiserie fra virkeligheten.

Virkelighetsfjernsyn

Inspirasjonen fra virkelighetsfjernsyn er også åpenbar i Jeg mot meg-deltagernes gråtkvalte videodagbøker som leder tankene hen til bekjennelsesrommet i Big Brother-bunkeren på Fornebu og MTVs Real World.

Mens å få være tyvlytter til ekte terapi i Hos Peder på statskanalen er som snytt ut av handlingen til Woody Allens glemte mesterverk Den andre kvinnen, der en kjølig filosofiprofessor låner en skrivestue og gjennomgår en emosjonell oppvåkning ved å spisse ører til terapitimen fra naboleiligheten via luftekanalen.

Medieåpenheten gir bare plass til de få

En fellesnevner for trendene som går under navnet «den nye åpenheten», er at de er mediale enten de involverer sosiale eller etablerte medier.

Ergo er det den «mediale nye åpenheten» vi i realiteten snakker om. Det er en høyst betinget åpenheten ettersom medieoffentligheten bare har plass til et begrenset antall personer som kan forvente klapp på skulderen for at de modig står frem.

Hvorvidt denne åpenheten virkelig har en trickle-down effekt på mellommenneskelig relasjoner vet vi i realiteten lite om. Og heller ikke de påståtte sosiale mediene kommer med noen garanti om anerkjennelse.

Selvmord på sosiale medier

Den 10. mai 2016 gjennomførte franske 18-årige Océane det som er blitt omtalt som «verdens første selvmord» direkte på sosiale medier. I forkant hadde hun lokket med at noe «stort» skulle skje.

Océane ville få folk til å våkne opp, og de rundt tusen følgerne som hadde samlet seg på strømmeapplikasjonen Periscope der det orkestrerte selvmordet fant sted, ble en integrert del av hennes fortvilte budskap om verdensvevens uredigerte råskap. Kommentarene spente fra «Denne jenta har ikke noe liv» og «Ta livet dit», til «RIP».

I virkeligheten hadde Océane blitt voldtatt av sin ekskjæreste som attpåtil hadde lagt ut en Snapchat-video av ugjerningen hun til nå hadde vært taus om. Hun levde også alene, avsondret fra familien, i den forfalne forstanden Égly utenfor Paris.

De sosiale mediene hun åpnet seg i, endret ingenting ved de menneskelige kostnadene av å leve under denne dunkle sosiale virkeligheten.

Tunge lidelser utenfor den redigerte medievirkeligheten

Den lettere skrudde forestillingen om «den nye åpenheten» illustrerer hvordan vi lever i et medievridd samfunn der vi lett forveksler representasjon i mediene med representativitet i virkeligheten.

Det er mulig at mer åpenhet om psykiske lidelser i sosiale medier, podkaster og TV på sikt også endrer kontakten mellom mennesker. Men inntil videre bør vi interessere oss desto mer for dem som står utenfor den redigerte medievirkeligheten der anerkjennelse er et knapphetsgode, og enkelte har så tunge lidelser at de ikke evner å gestalte dem i den opplyste offentligheten.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    «Jeg mot meg»: Åpenhet kan være verdt sin pris | Peder Kjøs

  2. Les også

    «Jeg mot meg» er samtaler Norge trenger | Elisabeth Stabell og Stefan Faldbakken

  3. Les også

    Om NRKs Jeg mot meg: Psykologprofesjonen tåler vel dagens lys, Torgalsbøen?

  4. Les også

    Ja, trenger vi egentlig «Jeg mot meg»? | Anne-Kari Torgalsbøen

  5. Les også

    «Jeg mot meg»: Mitt håp er at ungdommer skal slippe å føle seg underlige og uforståelige | Peder Kjøs

Les mer om

  1. Psykisk helse
  2. Depresjon
  3. Debatt

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    «Jeg mot meg» og åpenhetens pris

  2. KRONIKK

    Vi har en syk sykmeldingskultur

  3. KULTUR

    Selvmord er ikke lenger en privatsak

  4. VITEN

    Ingen velger å bli syke. Men kulturell påvirkning forekommer.

  5. NORGE

    Krisetelefon ringes ned – folk vil snakke om Ari Behns selvmord

  6. KRONIKK

    Korona: Er det på tide å frykte isolasjon mer enn infeksjon?