Hva er ondskap? Er det forskjell på intensjonell og grusom faenskap og de stygge ordene og svikene vi påfører hverandre bare fordi vi ikke kan bedre? De fleste svarer nok ja på dette. For det er sånn rettssystemet vårt fungerer, og det oppfattes som rimelig rettferdig. Men er religion og teologi rimelig? Er ikke ondskap selve definisjonen av mennesket?

Ved Stanford universitet i 1971 foretok psykologer et såkalt fengselseksperiment. Berømt fordi forskerne mente å ha fasit på menneskets sanne natur. Beryktet fordi eksperimentet ble avslørt som iscenesatt.

20 collegegutter hadde gått med på å la seg innesperre og spille fanger og fangevoktere. Men de valgte ikke oppførsel selv. De ble instruert til å spille, og fangevokterguttene fremsto mer og mer grusomme. Eksperimentet skulle bevise at ondskap er del av menneskets psykiske kjerne og at alle kan bli nazister.

I 2015 kom spillefilmen «The Stanford Prison Experiment» basert på eksperimentet fra 1971.
Steve Dietls

Viste ubehag og motstand

Kritikken etterpå har fokusert på metoder og etikk: Forskning på innelåste personer er upålitelig, og iscenesettelse er uetisk. Fullt innsyn er derfor alltid nødvendig. Dette er relevant kritikk. Men kritikken får ikke frem det viktigste: at forskerne mener å ha løst «det ondes problem». Forskningen skulle bare legitimere tro.

For forskningsspørsmålet var jo allerede besvart, før forskningen startet. Ja, var svaret, alle mennesker kan bli radikalt onde. Altså skulle ikke forskerne finne ut noe som helst gjennom eksperimentet, bare belegge egne teorier med empiri.

Karikaturer og propaganda var en del av dehumaniseringen som la grunnlag for Holocaust.
Gil Cohen Magen/ Reuters/NTB scanpix

Dessuten forutsatte de at latent ondskap eser opp på kommando. I kraft av sin autoritet oppfordret de jo til iscenesatt ond handling, og guttene hadde angivelig raskt byttet rolle fra collegegutt til torturist. At de viste ubehag og motstand under spillet, ble ikke nevnt. I stedet ble de fremstilt som endimensjonale, rollespillende aktører med iboende ondskap i hjertet og psyken som kan bryte frem når som helst.

En faderlig fører?

Forskerne tenkte som filosofen Hobbes, at mennesket er ondt slik naturen er ond. Mennesket er født som et vilt vesen og er naturlig i evig strid og konkurranse med alle andre for å skaffe seg mat, partnere og avkom og et høyt gjerde rundt pletten der flokken bor.

Dette negative menneskesynet kan få politiske konsekvenser: Vi trenger en sterk stat og faderlig fører som kan holde fremmede unna og styre oss som er innenfor gjerdet, på den rette vei. Vi trenger en aristokrat, en hvis blod ikke er rødt og primitivt.

Sier ikke teologien det samme? At strenge lover og straffer trengs for å holde ondskapen i sjakk og at bare Gud kan frelse oss fra det onde? Jo, visse teologiske tradisjoner har vært imot folkestyre og demokrati fordi vi antas å være onde på bunnen. Vi kan ikke styre oss selv, men trenger prester og konger.

Det gudeskapte mennesket har potensial til å gjøre både radikalt godt (skape liv) og radikalt ondt (ta liv), skriver Jone Salomonsen.
ILLUSTRASJONSFOTO: jodaarba / Shutterstock / NTB scanpix

Ondskap er selvopptatthet

Slik tenker ikke skandinavisk skapelsesteologi. Det faktum at vi skal dø er ikke naturens ondskap, men det organiske livets forutsetning. Det onde vi gjør mot hverandre, kommer ikke fra en substans eller ting som besetter oss. Ondskap er en mangel, og kalles «synd» eller sterk selvopptatthet.

Det gudeskapte mennesket har derfor potensial til å gjøre både radikalt godt (skape liv) og radikalt ondt (ta liv). Begge deler finnes i oss som mulighet, ikke som nødvendighet.

Ortodokse jøder besøker Yad Vashem Holocaust Museum i Jerusalem for å minnes de millioner av drepte.
Gil Cohen Magen/ Reuters/NTB scanpix

Vi er ikke trykk-kokende organismer slik at ondskapen velter frem hvis vi tar bort lokket (de gode manérene). Vi er heller ikke rollespillende, overfladiske aktører, men sammensatte subjekter. Vi er født til kjærlighet, men likevel fremmed for mange sider av oss selv, vår historie og indre drivkrefter.

Helt vanlige mennesker krenker og feiler daglig, i stort og smått. Men helt vanlige mennesker øver seg også daglig i å handle rett. Øvelse er ikke rollespill, det er sånn vi blir til. Vi er ikke skapt fiks ferdige én gang for alle. Vi blir til. Og hvis dette er sant, er det avgjørende hvem vi øver oss på å bli. Eller bedre, hva slags øvelser omgivelsene muliggjør.

De som sorterer mennesker

Dersom vi vokser opp i et miljø som øver seg i ondskap, går vi ikke fri. Visse miljøer fortsetter å øve seg i å sortere medmennesker som fiender. Eller verre, å kategorisere noen som ikke-fullverdige mennesker og derfor ikke verdige til å leve et liv som meg.

Nazismen startet her, og omsatte tanke til handling når den i form av dødsleirer forsøkte å ta bort slektslinjene til noen av de barna den mente Eva (var det med Adam?) aldri burde fått.

Breivik sto i samme tradisjon da han skjøt barn på Utøya, fordi han så dem som fiender, uverdige for et fremtidig liv på hans bittelille etniske gårdsplass der det kun er plass til ett hus.

69 mennesker ble drept og 66 ble fysisk skadet under massedrapene på Utøya i 2011. Den onde lever i radikal benektelse og selvopptatthet, skriver Jone Salomonsen.
Paal Audestad

Når Gud vender oss om

Hvis «synd» springer ut av selvopptatthet, så vitner onde handlinger om radikal selvopptatthet. Ved grusom vold er selvopptattheten blitt total. Å øve seg i å handle rett – som å gi barn trygge hjem, motta flyktninger, skape rettferdige samfunn, snakke sant, vise respekt – betyr å vokse opp som menneske. Det betyr å vende seg bort fra seg selv og ville gi liv til «andre», til de som ikke er (som) meg.

Derfor kan vi også kalle ondskap for radikal fremmedgjøring.

Den onde lever i radikal benektelse og er grunnleggende spaltet. Ikke nødvendigvis som subjekt, men i sitt livsprosjekt. Når vi vender om – eller i religionens språk, når Gud vender om på våre harde hjerter – begynner vi langsomt å se og føle utenfor oss selv igjen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.