Vi trenger plastversjonen av sporløs ferdsel i skogen | Bjørn Stærk
Normer og politikk sammen kan løse miljøproblemer.
Miljøproblemer er vanskelige å løse fordi løsningen ofte krever at mange av oss endrer oppførsel samtidig.
Noe grunnleggende feil
Ta for eksempel den absurde mengden med plast du finner i matbutikken. Et materiale som varer i hundrevis av år brukes til å pakke inn og frakte ting som bare varer i noen dager. Vi kan bøte på problemet ved å sortere plasten riktig etter bruk. Gjenvinning er en ganske fin idé. Men den er en halvveis løgn. Den sier: «Sorter avfallet ditt riktig, så er alt i orden.»
Sånn er det ikke. Plast er vanskelig å gjenvinne. Den bør være så ren og sortert som mulig, og selv da har den liten verdi. Plasten husholdninger kaster, er verdiløs. Halvparten av verdens plast ble sendt til Kina, men fra og med i år tar Kina bare imot den reneste plasten. Dermed har det globale plastmarkedet kollapset, og det er blitt dyrere også for Norge å bli kvitt plastavfallet vårt.
Mye plast blir aldri kastet riktig. Det finnes nedbrytbar plast man kunne brukt i stedet, men den er ikke god nok. Det er rett og slett noe grunnleggende feil ved måten vi kjøper mat på.
MDG vil forby sugerør, plastbestikk, q-tips og kulepenner
Riktig emballasje
Plastemballasje er ment å gjøre maten mer holdbar. Matsvinn er et vel så stort problem som plastavfall. Det hjelper lite å kjøpe mat i løsvekt hvis det fører til at du eller butikken må kaste mer av det. Alle ressursene som gikk med på å produsere og frakte maten var bortkastet.
For å unngå dette må mat oppbevares riktig. Og det kan bety å pakke den inn i plast. Iallfall er det slik i teorien. I praksis kaster vi både mye plast og mye mat, og så er vi like langt. Plastemballasje er en løsning som lett opphever seg selv: Den gjør det så lett å kjøpe mat vi ikke forstår eller respekterer at vi ender opp med å kaste mer.
En ekte løsning ville krevd noe av deg og meg. Ikke minst måtte vi lært oss mer om hvordan mat skal oppbevares. Så kunne vi valgt riktig emballasje for riktig mat, og kaste så lite plast og mat som mulig.
Endre inngrodde vaner
Jeg vet ikke hvordan en slik løsning ville sett ut. Men jeg vet at både jeg, andre kunder, butikkene og produsentene må endre oppførsel for at den skal fungere. Jeg får det ikke til alene, for maten ligger allerede ferdig pakket inn når jeg kommer til butikken. Og butikken og produsentene kan ikke få det til uten min hjelp, for jeg er vant til å gjøre som jeg pleier og vil helst fortsette sånn.
Så hva gjør vi da? Dette er kjernen av mange av miljøproblemene våre. Hvordan endrer man på inngrodde vaner som ødelegger verden? Det er ikke nok å forklare hva problemet er og hvor alvorlig det er. I så fall ville vi ha løst klimaproblemet for lenge siden.
Politikk er ofte en del av løsningen. Men politikken kjemper i motvind når den ikke stemmer overens med verdiene våre. Når politikere prøver å løse et problem mot min vilje, blir jeg sint og stemmer på andre politikere ved neste valg.
Søppelet hjem fra skogen
Verdier er mektigere enn politikk. I skogen har vi et ideal som heter sporløs ferdsel. Du kan bevege deg nesten hvor du vil, men til gjengjeld skal du unngå å sette spor etter deg. Det betyr blant annet at du må ta med deg søppelet ditt hjem.
Denne verdien sitter dypt i alle som bruker naturen i Norge. Det er slitsomt å ta med søppelet hjem, men det er et slit til å bli glad av, fordi det stemmer med verdiene våre. Jeg liker at skogen er fri for søppel. Så da hytter jeg ikke med nevene mot de fæle miljømoralistene som ber meg rydde opp etter meg. Jeg plukker opp søppelet, nesten uten å tenke.
Men se for deg at vi ikke hadde denne verdien, og alle var vant til å kaste søppel i skogen. Se for deg at vi prøvde å løse dette problemet med ren politikk. Vi kunne for eksempel innført en søppelavgift på 100 kroner pr. kilo vi legger igjen på teltplassen, slik vi gjør for CO₂-utslipp. Kanskje kunne vi innført et skogspoliti som vandret rundt på stiene og bøtela forsøplere.
Et eksempel å lære av
Det ville ikke fungert. I tillegg ville vi blitt sinte av dette, fordi vi manglet verdien om sporløs ferdsel. Men fordi vi har den verdien, tar vi søppelet hjem med glede og trenger ikke noe skogspoliti.
En slik verdi har flere ben å stå på. Et av dem er kunnskap, at jeg vet hva som ville skjedd hvis alle begynte å dumpe søppelet sitt i skogen. Et annet ben er moral, at jeg velger å ikke gjøre noe jeg vet er galt.
Men et vel så viktig ben er sosiale normer. Det er ikke alltid nok at jeg vet hva jeg burde gjøre. Sånt er lett å overse. Jeg må også vite at de jeg drar på tur med, kommer til å avsky meg hvis jeg forsøpler. Normen er mer enn en trussel om straff, den viser meg også hva som er normalt. Den er et eksempel å lære av. Jeg ser at andre samler opp søppelet sitt. Det er mulig for dem. Og da er det mulig for meg også.
Gjenbrukbare handleposer
Kombinasjonen av kunnskap, normer og politikk er mektig nok til å endre oppførselen vår. Nylig har den fått meg til å bytte ut engangsplastposene med gjenbrukbare poser i butikken.
Les også: Tre konkrete forslag i kampen mot plastforsøpling | Christine Evjen
I motsetning til emballasje er handleposer et lett plastproblem å løse. Jeg kan slutte å bruke dem helt på egen hånd, uten hjelp fra butikken eller andre kunder. Men jeg har ikke gjort noe med det. Jeg har knapt tenkt på det, fordi både normene og politikken i Norge legger opp til engangsposer.
Men i år dro jeg på reise i Europa, besøkte supermarkeder i seks land og fant ikke en eneste matbutikk som dyttet engangsplastposer på meg så hemningsløst som i Norge. Noen lar meg plukke engangsplastposer hvis jeg vil ha dem, andre har papirposer. Men de dytter dem ikke på meg. Folk har med seg gjenbrukbare poser eller kjøper en ny ved kassen.
Politikk og normer
Årsaken er en blanding av politikk og normer. Jeg vet ikke om det er politikken eller normene som har dyttet mest, men flere land har gjort mye for å bekjempe engangsplastposer. I Danmark brukes det knapt slike poser lenger. Frankrike og Italia har forbudt ikke-nedbrytbare engangsposer.
Plutselig sto jeg i butikken og oppdaget at ikke bare var det vanskelig å få tak i posene jeg var vant til. Jeg følte meg også dum. Det slo meg hvor absurd oppførselen min er. Selvsagt bør jeg bruke gjenbrukbare poser. Alle rundt meg får det til, så hvorfor ikke jeg?
Så da skaffet jeg meg en og sa farvel til engangsposene. Jeg prøver iallfall. Jeg prøver å huske å ha den med meg i butikken. Jeg prøver å ikke miste den. Det er ikke alltid lett. Men det er ikke veldig vanskelig.
Verdier kan endres
Folk som sitter dypt inne i det politiske miljøet tar ofte verdiene våre for gitt. Det er sånt man ikke kan endre på. I hvert fall ikke innenfor gjeldende stortingsperiode.
Men på lang sikt endrer verdiene våre seg stadig vekk, minst én gang pr. generasjon. De som påstår noe annet, kjenner ikke historien. Det er på lang sikt de store slagene står. Det er der vi finner de mektigste løsningene, de som kombinerer politikk med verdier på en måte vi blir glade av.
Det holder ikke med kunnskap og politikk for å løse vanskelige miljøproblemer som plastavfall og klimautslipp. Verdiene våre må være med de også. Da må noen våge å dytte på normene våre. Gå foran som et eksempel. Våge å leve annerledes, vise at det er mulig og skape en ny normal.
Skape plastversjonen av sporløs ferdsel.
