Kronikk

New Public Management på Vinmonopolet | Nils Are Økland

  • Nils Are Økland
    restaurantanmelder og vinskribent

Vinmonopolets praksis har uheldige sider for både vinbønder, vinimportører og butikkjedens egne kunder, skriver Nils Are Økland, restaurantanmelder og vinskribent. Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix / privat

Norske importører går med på prisnivåer som er så lave at det kun er Vinmonopolet som tjener penger på omsetningen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Vinmonopolets hyller dukker det stadig opp nye viner som forsvinner etter kort tid. I går var det en søtvin fra Brasil, i morgen er det kanskje oransjevin fra Japan. Hva er poenget med denne runddansen?

De fleste nordmenn drikker ekstremt ensidig, vi heller i oss mengder av søtladen prosecco, ripasso og boksvin. Dette forsøker Vinmonopolet å gjøre noe med ved å lansere stadig nye områder og vinstiler. Dermed dukker det hele tiden opp ukjente flasker i hyllene. Intensjonen er å skape større mangfold, men Vinmonopolets praksis har uheldige sider for både vinbønder, vinimportører og butikkjedens egne kunder.

En gang besto jobben som vinimportør i å snuse opp bemerkelsesverdige viner med et fornuftig forhold mellom kvalitet og pris, og så gjøre dem tilgjengelige på det norske markedet.

Dette krevde et stort kontaktnett innenfor de geografiske områdene importøren arbeidet mot, og derfor også betydelig reisevirksomhet. Og når man først satset på en ny produsent, var det en langsiktighet i satsingen. Samarbeidet mellom vinbonde og importør skapte bånd og en vilje til å støtte hverandre i gode og ikke fullt så gode dager og årganger.

Langturer til eksotiske steder

I dag består mye av jobben hos vinimportørene i å videresende anbudsforespørsler fra Vinmonopolet. For i dag er det folkene i Vinmonopolet som reiser. De legger ut på langturer til eksotiske steder der det så vidt er blitt sving på vinmakingen, men som de færreste av landets 500 importører har besøkt.

Når de kommer hjem, skriver de anbudsforespørsler som skal fange opp kvaliteten de har sans for, og da spesifiseres gjerne mikroappellasjoner, druesammensetninger, fatbruk og selvfølgelig pris. Spesifikasjonene kan også stille krav som ikke har med selve vinkvaliteten å gjøre, for eksempel lettere emballasje.

Klimautslipp er tydeligvis viktigere når det gjelder frakt av flasker enn av mennesker.

Desillusjonerte importører har etter hvert skjønt at de er blitt brikker i spillet New Public Management (NPM). Enkelt forklart består det i at alt det offentlige skal ta seg av, skal reguleres mellom bestillere og utførere. Og i det spillet, er det bestillerne som har makten. Vinimportøren er blitt en utfører, en anbudsarbeider, en postordresentral.

Flaskeprøver etterspørres i hytt og vær, det er de færreste som har tid og ressurser til å reise rundt i sporene til Vinmonopolet, og ofte skaper forespørslene irritasjon hos vinbøndene. Tror du at du skal få en hvitvin fra Mátra, Ungarn til 1,25 euro flasken – har dere ingen anstendighet der oppe i rike Norge? Men dette må importøren holde ut, og fordi det virker så håpløst og tilfeldig å finne frem til de flaskene Vinmonopolets bestillere ønsker seg, involveres et nytt nettverk av agenter og mellommenn.

Mer synd på vinbonden

At det blir litt mindre gøy å være norsk vinimportør, er imidlertid ikke noe stort problem, det er jo et fritt valgt yrke, og greiene skjerpes over alt. Nei, da er det mer synd på vinbonden som plutselig får en uforholdsmessig stor bestilling fra et lite land i nord.

For når den gode nyheten om anbudsseieren dukker opp på mobilen, tenker han at dette er begynnelsen på en lang og god relasjon som kan skape et grunnlag for videre satsing. Han tjener ikke stort på dette salget ettersom han har gått med på en altfor lav pris, men håper at det skal bli bedre inntjening neste år.

Men når neste årgang kommer, og vinbonden tror at norske handelsfolk er som andre handelsfolk, og at de vil være interessert i samme vin i omtrent samme mengde som året før og derfor har sagt nei til andre interessenter, får han den nedslående beskjeden om at vinden i Norge nå blåser en helt annen vei. I fjor var det hans lille gård som ble utvalgt, dette året er det tilsvarende vinbønder et helt annet sted på kloden.

I en tid der Vinmonopolet er opptatt av rettferdig handel, og også lar dette være en del av enkelte spesifikasjoner, er det påfallende at andre spesifikasjoner presser prisene ned til slike nivåer at hverken vinbonden, den underbetalte østeuropeiske transportøren eller importøren kan leve av eventuelle salg. Det skjer nemlig stadig at norske importører går med på prisnivåer som er så lave at det kun er Vinmonopolet som tjener penger på omsetningen. Vinmonopolet ser altså ut til å mene at rettferdig handel er viktig i eksempelvis Sør-Afrika, men ikke så viktig i Europa.

La butikkene bestemme mer

Intensjonene bak NPM og Vinmonopolets anbudsmaskineri er nok de beste, folk skal bli mer fornøyd, kvaliteten på tjenestene skal heves, og fremfor alt – bli mer effektive. Men det store spørsmålet er hvem dette er bra for – bortsett fra oss i vinpressen som stadig får nye kategorier å skrive om og de reisende i Vinmonopolet som sikkert lærer mye om vinene som til enhver tid er mest i vinden.

Det er i alle fall ikke en effektivisering av offentlig sektor å bygge ut et anbudssystem når det erstatter noe som fungerte mer dynamisk med færre ansatte. Det står også i motsetning til det ansvaret man har for å bidra til langsiktighet og forutsigbare arbeidsplasser rundt omkring på verdens vingårder.

En jojo-etterspørsel som forsterker allerede eksisterende trender, er lite bærekraftig. Men er det bra for kundene?

I dag kommer rundt 98 prosent av Vinmonopolets vinsalg fra butikkhyllene – bestillingslisten står for under 2 prosent. Anbud og fagtemaer er et forsøk på å skape større mangfold. Men hvis kundene er fornøyd med anbudsvinneren de har prøvd, er det ikke sikkert at de vil finne den igjen. De få gangene anbudsvinnerne virkelig slår til, gjerne fordi prisen er presset ned mot det uanstendige, blir flaskene gjerne utsolgt i løpet av kort tid. Ved neste butikkbesøk er det nye anbudsvinnere i hyllene.

Et bedre alternativ ville være å la butikkene bestemme over en større del av vareutvalget.

Da ville utvalget bli mer tilpasset kundegrunnlaget til den enkelte butikk, og de ansatte ville få et sterkere eierskap til sitt lokale sortiment. Større forskjeller mellom butikkene ville også bidra til et større mangfold. Og det er vel større mangfold som egentlig er målet med hele anbudssirkuset?

En lengre versjon av artikkelen publiseres i kommende utgave av Vinforum.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. New Public Management
  2. Vinmonopolet
  3. Vin
  4. Handel
  5. Arbeidsliv