Kronikk

Når teknologien invaderer livet vårt, må vi spørre hvem vi ønsker å være | Freddy Fjellheim

  • Freddy Fjellheim
    Forfatter, redaktør for Forfatternes klimaaksjon
Klimakrise og teknologimakt vil kreve mange hjerter, hender og hjerner i gjensidig opplysningsarbeid. Det kunne kalles «gledens demokrati», for det er liv om å gjøre, skriver Freddy Fjellheim.

Hvor store ødeleggelser av naturen og den humanistiske tradisjonen er enkeltpersoner og sivilsamfunnet villige til å godta i all stillhet?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Algoritme» er blitt det nye moteordet.

På alminnelig norsk betyr begrepet en serie matematiske operasjoner som styrer for eksempel programmene på en datamaskin.

Frankfurter Allgemeine Zeitung har i det siste hatt flere artikler der avisens medarbeidere undersøker hva Big Brother vet om oss gjennom datateknologien og hvordan algoritmene og overvåkingen truer demokratiet.

Les også

Tech-selskaper sikter mot et mer menneskelig internett i 2018

Her er noen av funnene som indikerer at vi forlengst er blitt det jeg kaller «teknaturer»:

  • Halvparten av Pakistans innbyggere overvåkes på nett for å huke terrorister.
  • Store datafirmaer tolker våre naive utfoldelser på sosiale medier på vegne av banker og forsikringsselskaper blant annet for å avgjøre om vi er kredittverdige, tilregnelige, syke eller disponert for å begå forbrytelser (social scoring).
  • I Kina skal alle landets borgere innen 2020 forpliktes i et sosialt kredittsystem der både poengscore, straff og belønning blir offentlig tilgjengelig.
  • Nye metoder for teknologisk stemmeanalyse på nettet kan tolke både personlighetstrekk og sykdomsdisposisjon, men hvem får tilgang til dataene?
Freddy Fjellheim.

Summen av faremomenter

Droneteknologien kan nevnes i denne konteksten. Satelittovervåkning er del av samme bilde. Nanoteknologi er forlengst inne i menneskekroppen. Den kjemiske teknologien (dop, smertestillende, psykofarmaka) har i mange tiår formet og preget måtene vi er mennesker på.

I USA påvirket både engelske og russiske datamoguler velgerne ved siste valg. Facebook overstyrer brukerkontoene og blir mer ensrettet. Ulike faktorer som genteknologi, forurensning og overoppheting endrer våre arveanlegg.

Smarttelefonene ser ellers ut til å gjøre oss både dummere og mer godtroende. At folk blir sykelig avhengige av skjermbildene vitnet den tidligere Google-ingeniøren Tristan Harris om i Aftenposten (16. januar).

Økende psykiske lidelser blant unge bør nevnes i sammenheng med den maskinelle fremmedgjøringen.

Automatiseringene gir selvsagt mange fortrinn, men kanskje nettopp derfor er det vanskelig å oppdage summen av faremomenter.

Teknologistyringen angår også vår norske medievirkelighet: Vil vi som lesere, borgere og sivilsamfunn godta at avisenes nettsteder designer nyhetsbildet ut fra den enkeltes lesevaner?

Er lesere og forfattere villige til å akseptere at en felles offentlighet undergraves så radikalt for at mediekonsernene skal score «likes» og øke inntektene?

Universell enhet

Vi må stille spørsmålene: Hva for slags sosial bevegelse kan samle mennesker mot et så mangehodet troll? Fagbevegelsen?

Hvilke egenskaper kan fyre oss opp til noe mer enn måpende betraktere når selve Mennesket blir forsøkt endret?

Truslene mot integritet og demokrati kan også innebære store muligheter for den enkelte og sivilsamfunnet.

Klimakrisen vil lære oss alle om menneskeartens felles interesser. Kommunikasjonen mellom planter og dyr – trær som beskytter hverandre, bier som informerer hverandre – utgjør innsikter som kan belyse menneskelig kommunikasjon og gi opptakten til universell enhet.

Les også

Mange kjenner ubehag over måten vi lever og tenker på i dag, ifølge Svend Brinkmann. Han mener vi må lære oss å gå glipp av mer dersom vi skal overleve som samfunn.

Når teknologien invaderer livet vårt, må vi aktivere vårt kollektive immunforsvar og spørre hvem vi ønsker å være – og hva vi ikke vil miste.

Klimakrise og teknologimakt vil kreve mange hjerter, hender og hjerner i gjensidig opplysningsarbeid. Det kunne kalles «gledens demokrati», for det er liv om å gjøre.

Jeg vil utfordre sivilsamfunnets forfattere og skribenter til å reagere offentlig på følgende varsel:

Dersom medieindustrien fortsatt skal få lov til å styre og persontilpasse nyhetene på sine nettsider, kan dette forstås som en forbrytelse mot demokratiet?

Når lesere i samme familie, samme nabolag og på samme arbeidsplass ikke lenger kan lese og snakke sammen i en felles offentlig virkelighet, blir vi ikke da også mindre opplyste og mer manipulerbare i vår stemmegivning?

Oppmerksomhetens dannelse

Hvis demokratiets språklige utvekslinger er en slags detaljenes fellesfortelling med utallige fortellere, gir god litteratur og oppmerksom lesning et alternativt helhetsbilde av virkeligheten, nært forbundet med gode samtaler.

Lesningens innsikter er ofte ikke matnyttige, men til gjengjeld mentalt skjerpende. Og vi blir som kjent ikke bedre mennesker av å lese, men vi kan bli bedre lesere og i beste fall bedre til å lese virkeligheten omkring oss.

Derfor er skarpe litteraturkritikere så viktige for demokratiet, for å skjelne godt fra dårlig og sant fra falskt.

Selv naturvitenskapen trenger kulturimpulser fra kritikerne, som sammen med forfattere og humanister forvalter mye av den kunnskapen som danner det kulturelle helhetsbildet, altså den kristne kulturkretsen og overgangen til sekulære kulturuttrykk.

Høyt gasjerte dataingeniører kunne ha godt av kritisk oppmerksomhet fra filosofer, statsvitere, historikere, kritikere og forfattere for å sikre at kunnskapene om demokratiet, språket og opplysningstradisjonene blir del av teknologisk innovasjon.

Enn så lenge er spørsmålet til dem alle:

Godtar norske borgere passivt å bli styrt og overvåket av private og statlige institusjoner?

Har vi mistet respekten for oss selv?

Må sivilsamfunnet i fremtiden sette større lit til dem som arbeider med det foranderlige helhetsbildet og de store fortellingene enn til teknologene?

Vi trenger ex.phil. mer enn noensinne, apropos kronikken som sto på trykk forleden.

Les også

Ex. phil: På tide å avskaffe 400 år med arroganse | Mathias Opdal Weseth

Nytt fag?

Måtte den trassige og spørrende skaperkraften snart gjenoppstå hos ildsjelene i skolen og på universitetene!

Når læreplanene i disse dager skal skrives på nytt, kan skoleverket bli humanistiske kraftsentra for å verne oss mot angrepet fra den selvbestemmende teknologien:

Faget «Klimakunnskap» bør snarest opprettes på flere aldersnivåer og bli et tverrfaglig dannelsesfag. Friluftsliv, lek, naturviten, teknologi, poesi og humanistiske fag kan virke sammen til en erfart kunnskap om hvor vi kommer fra og hvem vi skal bli.

Epokebetegnelsen antropocen inviterer til et slikt tradisjonsforankret læringsparadigme. Fremtidens generasjoner er elever av fortiden.

Ja, kanskje det er på tide å gjenreise utelek og fellessang for den oppvoksende slekt. Det fordummende med dataskjermlekene er at de bare skjer i hodet, mentalt, som så mye annen læring. Fysisk lek er sunnere og smartere.

For alt jeg vet blir slike utsagn «algorytmet» bort for lesere som helst fordyper seg i sport, kokekunst og reiseopplevelser. Husk reisemat!

(«Reisemat» er en gammel betegnelse for det siste måltidet – det vil si når vi er døende.)


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Demokrati
  2. Teknologi
  3. Journalistikk
  4. Sosiale medier